Tag: byrådetioslo

To nødsamtaler til Sandøya

SykleArild har store problemer i Rådhuset i Oslo der han besitter to byrådsposter over sommeren. Hver gang han ringer GrønneLan på Sørlandet for å diskutere situasjonen er det herr Trolldeig som tar telefonen.

(Illustrasjon: Hans Haffen Kjosmoen)

Samtale 1:

Trolldeig: – Trolldeig her. Hvem snakker jeg med?

SykleArild: – Det er Arild. Har du GrønneLan der?

Trolldeig: – Nei, hun er på politisk mammayoga akkurat nå sammen med resten av MDG- og SV-gjengen her på øya. De legger nye hemmelige planer for hvordan å forandre Oslo til det ugjenkjennelige. Tenk at nettverket vårt her kan styre trafikken i landets hovedstad! Det er jeg stolt av. Jeg og Jagna Mei fisker krabber i mens.

SykleArild: – Dere slipper dem ut igjen, håper jeg?

Trolldeig: – Selvsagt. Det gjør vi alltid.

SykleArild: – Kan du si til GrønneLan at det har oppstått noen problemer her? Jeg driver og løper mellom hennes kontor og Hannahs hele dagen, og nå finner jeg ikke kartet over gatene vi skal stenge i sommer. I går kom jeg til å stenge Bogstadveien ved en feiltakelse. Det skulle vært Skovveien.

Trolldeig: – Spiller det egentlig noen rolle?

SykleArild: – Fabian dukket opp på kontoret og var temmelig morsk. Han sa at nå fikk det være nok. Han hadde et sykkelkjede med seg som han viftet med.

Trolldeig: – Glem Fabian. Han er bare en klovn.

SykleArild: – Det kommer til å bli et helvete når vi går løs på Gyldenløvesgate i august. Tenk om Høyre blir hardere i klypa? Foreløpig driver de bare med tomt prat og visvas og er livredde for å tråkke feil i miljø- og klimaspørsmål. Men Gyldenløvesgate? Jeg pisser nesten i buksen bare ved tanken. De problemene må GrønneLan ta seg av, Trolldeig. Da er jobben min kun å være Byrådsvikar for byutvikling.

Trolldeig: -Jeg skal si fra til GrønneLan. Men nå har Jagna Mei fått en krabbe på snøret sitt. Jeg må hjelpe henne. Du får gjøre så godt du kan, Arild. Blir det for ille får du avlede oppmerksomheten med noen utspill om at småbåter med motor skal bort innen 2030 i fjorden. Det pleier å funke.

Samtale 2:

SykleArild: – Det er meg igjen.

Trolldeig: – Hei Arild. Alt vel?

SykleArild: – Langt ifra.

Trolldeig: – Hvorfor ikke? Har Fabian vært innom og sutret igjen om stengningen av gater på Frogner?

SykleArild: – Jeg vil snakke med GrønneLan. Hun ringte meg ikke tilbake. Glemte du å si fra kanskje?

Trolldeig: – Neida. Hun er bare ikke helt seg selv. For å være ærlig er hun litt i ammetåka fremdeles. Det er ikke så ofte middagen står på bordet, for å si det slik. Det må jeg ta meg av.

SykleArild: – Men Jagna Mei er jo snart halvannet år, Trolldeig. Dette er «mot norrmalt»! Nå må du sette ned foten og få henne tilbake i jobb som byråd.

Trolldeig: – Jeg vet. Men det er ikke helt enkelt. Hun og Hannah er i Arendal nå med båten for å kjøpe mer garn til regnbueskjerfene de driver og strikker dagen lang. De strikker og strikker og skravler om hvordan Black Lives Matters-bevegelsen kan få fart i det urbane landbruket i Oslo. Veldig spennende greier. Og jeg må ta meg av begge ungene mens de er borte.

SykleArild: – Her på Rådhuset er det bare kaos, Trolldeig. Journalistene begynner å komme tilbake fra ferie og nå er de opptatt av at GrønneLan skal i jobb igjen om en uke. De ringer i ett sett og vil vite om hun endelig vil ta ansvar for alle uregelmessighetene som ble avdekket i kommunen i fjor. Var det 15.000 lovovertredelser?

Trolldeig: – Nå er jeg ikke helt med, Arild. Det der aner jeg ikke noe om.

SykleArild: – Husker du ikke alt rabalderet? Folk mente Lan burde i fengsel og det som verre var?

Trolldeig: – Dette er nytt for meg og i hvert fall ikke noe GrønneLan har noe som helst ansvar for. Det må være han med søppelbilene du tenker på? Han må i fengsel.

SykleArild: – Tror du blander kortene nå, Trolldeig.

Trolldeig: -Uansett er det jo du som har vært byråd for miljø og samferdsel i lang tid nå, så dette fikser du nok greit.

SykleArild: – Du må be GrønneLan ringe straks hun er tilbake.

Trolldeig: – Jeg må legge på nå, Arild. Sneipen til Hannah har bæsj i bleien. Jeg lukter det helt herfra. Lykke til!

BYRÅDSBOOGIE

v/Hobo Highbrow

(Fritt etter Jackson 5)

Vi tror vi redder verden
og legger ivrig ut på ferden.
Vi trikser og vi bløffer.
Og det er så gøy!

Vi sløser vilt i øst og vest.
Og bryter lov om det er best.
Men skylden den er alltid noen andres.

Vi skylder litt på Venstre.
Vi skylder litt på Høyre.
Vi skylder litt på været.
«Blame it on the boogie».

Vi skylder litt på Høyre.
Vi skylder litt på Venstre.
Vi skylder litt på været.
«Blame it on the boogie».

Vi bruker folkets penger
på utebenk og senger.
Men skylden den er alltid noen andres.

Vi sykler rundt i fylla.
Gir andre hele skylda.
Ja, skylden den er alltid noen andres.

Vi skylder litt på Venstre.
Vi skylder litt på Høyre.
Vi skylder litt på været.
«Blame it on the boogie».

Etterstadgata: Mona blir barbert bort av Byrådet

Mona Steffensen utenfor frisørsalongen sin i Etterstadgata på Vålerenga.

Mona Steffensen (46) tror ikke frisørsalongen hennes på Vålerenga, salong MonaMi, overlever ut året med null parkering i Etterstadgata. Beboerparkering og bom har allerede skapt betydelige problemer for alenemoren.

Som tidligere omtalt i flere rapporter fra Vålerenga skal det rødgrønne Byrådet fjerne all parkering i Etterstadgata i den nærmeste fremtid for å gi bedre plass til syklister. Fortauene skal også utvides, slik at fremkommeligheten for biler og varelevering alt i alt blir vesentlig redusert.

(more…)

Veien til La La Lan Land. Kapittel 2

Av Hobo Highbrow

Det demokratiske underskuddet fortsetter å stige i byen under de frodige åsene. Hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La Lan Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? Blir det tyve eller tredve etasjer høye blokker på Smestad? Og hva drømmer Byrådslederen om når han sover ut rusen etter en fredagskveld på byen? (more…)

Veien til La la Lan land. Kapittel 1

Av Hobo Highbrow

Ettermiddagssolen stod inn av vinduet på byrådslederens kontor. Lyset avslørte tusenvis av støvkorn som svevde som små engler over kontorpulten til Røde Raymond.
Han hadde irritert seg lenge over den elendige rengjøringen på rådhuset og nå grep han mappen med papirer om den forestående klimakonferansen i Langtvekkistan og løftet den opp. Han lot den henge i luften over hodet et øyeblikk, før han brått slo den i skrivebordet så støvet skvatt.
– Går det bra med deg, Raymond? spurte GrønneLan.
Røde Raymond hadde nesten glemt at byråden for miljø og samferdsel satt der på den andre siden av bordet og vippet utålmodig med foten. Hun hadde den lille grønne kjolen på i dag og så veldig fresh ut. Det var ikke til å stikke under kontorstolen.
– Det går som hakka møkk, sa Røde Raymond.
– Veldig godt å høre, Raymond, sa GrønneLan.
– Siden du først spør, sa Røde Raymond og grep Bilfri By-planen og løftet den også over hodet.
Han så for seg stumpen til en av de Nigerianske horene som stod på hvert gatehjørne i hovedstaden hans og dasket planen i bordet med et smell.
– Det er jeg skikkelig glad for, sa GrønneLan.
– Hvorfor det, egentlig? sa Røde Raymond.
– Fordi jeg har en klimasmart melding til deg, sa GrønneLan.

Røde Raymond satte opp tempoet et hakk og fortsatte med prospektet over Dødens Hus på Ekely, som riktignok nå skulle settes opp i Slottsparken, de nye reglene fra Det Globale Kurongakademiet og boken med lokale grilloppskrifter fra Linderud, Stovner og Romsås.
Til slutt satte han et høylytt punktum med den oppdaterte fortettingsplanen for småhusbebyggelsen i La La Lan Land, som smalt i bordet så den revnet midt i en tyve etasjers boligblokk på Smestad.
– Er det de vinteråpne sykkelveiene vi skal snakke om? spurte han da han var ferdig.
– Ikke de, nei, sa GrønneLan og ristet på hodet.
– De skal måkes straks det er en halv centimer snø, sa Røde Raymond.
– Og det skal bli gjort, sa GrønneLan. – Bare snøen kommer.
GrønneLan satte seg opp på kanten av skrivebordet og samlet håret i en hestehale som hun festet med en klimasmart og garantert rettferdig hårstrikk av hamp.
– Hvis du vil snakke litt mer om sykkelveiene først, kan vi godt det, sa hun.
– Nei, nå er jeg forsynt, sa Røde Raymond.

– Vi må gjøre noe med torsken, Raymond, sa GrønneLan litt senere.
Hun viftet med hestehalen på en måte som fikk Røde Raymond til å se opp fra mobiltelefonen.
Han hadde akkurat startet youtubevideon med scenen fra Love Actually der Hugh Grant danser ned trappen i Downing Street No. 10. Snart måtte han begynne med å øve inn dansetrinnene selv. Men før det måtte han få GrønneLan ut av kontoret.
Sollyset traff tennene til GrønneLan og blendet ham fullstendig med et ultrahvitt lys. Han hørte bare den ivrige stemmen hennes legge ut om torsken som urbant miljøproblem.
– Den kommer inn hit og skiter i havnebassenget og slår med halen, sa GrønneLan.
– Det er helt uholdbart, Raymond.
– Det må bli en slutt på det veldig snart.
Røde Raymond tenkte seg om litt.
– Hva med å sette opp flere bomstasjoner? foreslo han.
– Sa du bomstasjoner? sa GrønneLan.
– Det gjorde jeg, ja, sa Røde Raymond.
– Bomstasjoner. Du har hørt om dem? la han til.
GrønneLan sukket litt oppgitt og så strengt på ham.
– Vi har snakket om den humoren din, har vi ikke? sa hun.
– Hvor vil du egentlig? spurte Røde Raymond.
– Tror du at torsker betaler bompenger, liksom? sa GrønneLan.
– Det er det jo du som bestemmer, lille venn, sa Røde Raymond.
– Da har du helt glemt den studien fra Massachusetts Institute of Technology fra 1946, sa GrønneLan.
– Oppdater meg på den, er du snill, sa Røde Raymond.
– Undersøkelsen viste at 73 prosent av torsken ved Cape Cod lurte seg unna bomstasjonene, sa GrønneLan.
– Hva med resten? sa Røde Raymond.
– 20 prosent husket ikke om de hadde betalt, sa GrønneLan.
– Uff, ja, sa Røde Raymond.
Han fiklet med mobiltelefonen sin igjen og studerte Hugh Grants hoftebevegelser på skjermen.
Det var et påfunn av bystyregruppen til Miljøpartiet De i forbindelse med julebordet i Rådhuset at han skulle spille inn sin egen versjon av scenen i Downing Street. Snart kom byrådet for Byutvikling for sjekke at han vrikket på baken nøyaktig som Hugh Grant. Hun tolererte overhodet ingen slinger i valsen.
-Ser du Bærum og Askerlandet der ute? sa GrønneLan.
Røde Raymond løftet blikket igjen og så utover fjorden. Han bare elsket utsikten fra tårnkontoret sitt. Den hadde forhekset ham den gang han var her første gang på omvisning på ungdomsskolen. Det var da han bestemt seg for at han en dag skulle bli byrådsleder. Eller aller helst byrådspresident.
Byrådskeiser var kanskje litt drøyt, men det var lov å drømme stort!
Det eneste som irriterte ham var at han ikke også hadde et kontor i det andre tårnet, slik at han kunne kikke bort på seg selv når han hadde lyst.
– Vakkert, sa han.
– Realpolitikk dreier seg ikke om pent og stygt, Raymond, sa GrønneLan.
– Du har vel ikke glemt den Grønne Kløften? spurte hun.
– Nei, det har jeg da ikke, protesterte Røde Raymond.
– De sossene der ute begynner å lage kvalm, fortsatte GrønneLan.
– Det er helt uholdbart, Raymond.
– Det må bli en slutt på det veldig snart.
– Er det sant? sa Røde Raymond.
– Når jeg sier det er sant, da er det sant, sa GrønneLan.
– Det vet jeg, GrønneLan, sa Røde Raymond.
– Godt, sa GrønneLan.
– Jeg har aldri skjønt meg på Bærum. Altfor mange rundkjøringer der, sa Røde Raymond.
– Og de har overhodet ikke forstått at ny E-18 er en dårlig vits som er gått ut på dato, sa GrønneLan.
– Sant det, også, GrønneLan, sa Røde Raymond.
– Så hva blir det til? sa GrønneLan.
– Som du vil, GrønneLan, sa Røde Raymond.
– Du husker vel å lese den reviderte planen over nye og bredere sykkelveier og budsjettet for kontormøbler på nedlagte parkeringsplasser, sa GrønneLan.
– Skal se på det, GrønneLan. Skal se på det. Nå må jeg øve.

GrønneLan forsvant ut av kontoret uten å lukke døren etter seg. Røde Raymond sukket og gikk bort og lukket den. Lan trodde visst han var like tilgjengelig som 7-eleven-butikken på Carl Berner. At han aldri ble sliten av å ha folk rundt seg.
Sånn var de egentlig alle byrådsdamene. De kom rennende rett inn uten å banke på døren til kontoret. En gang satt han og så på VM-stafett i langrenn og gikk glipp av selve innspurten. Da ble han skikkelig ergerlig. Det endte med at han lukket skrivebordsskuffen hardt igjen et par ganger.
Han hadde sagt det til byråden for oppvekst, helse og kunnskap på den siste fredagspilsen.
– Du er sikkert bare høysensitiv, Raymond, sa Inga Marte.
– Høy på hva, da? sa Røde Raymond.
– På deg selv. Du er som en app som bare går og går og tar masse strøm, forklarte Inga Marte.
– Vet du forresten hvordan jeg blir kvitt noen apper på telefonen? spurte Røde Raymond da.
– Hva er problemet? sa Inga Marte.
– Den er enda treigere enn byutviklingskomiteen, sa Røde Raymond.
– Du trenger vel ikke den derre Ruter-appen? sa Inga Marte.
– Antakelig ikke, sa Rød Raymond.
– Den tar bare masse strøm, sa Inga Marte.
– Ta den bort, sa Røde Raymond.

Han likte å snakke med Inga Marte. Hun forstod ham. Han hadde tross alt sin bakgrunn i Sosialistisk Venstreparti.

Neste kapittel:

Livet på Ekely: Bursdag på kollen

Bjarne har invitert alle som teller i barnebursdagen sin.

Sofie Elise er der. Og Jan Thomas.
Og Lars, den artige kuratorfyren fra museet på Tøyen. Han og Bjarne har dønn lik humor. (more…)