Multikunstneren og barnebokforfatteren Leo Lionni døde høsten 1999 nær 90 år gammel. I Norge var han kjent som forfatter og illustratør av klassikere som Fredrik, Svøm-Ulf og Lille Blå og Lille Gul.
Pål H. Christiansen
Ute i den store verden trykkes Leo Lionnis billedbøker i stadig nye opplag. Han er et levende navn hvis bøker fremdeles har noe å fortelle barn fra 3 til 90. Nekrologen i New York Times 17. oktober 1999 forteller da også sitt om mannens posisjon bare i USA; spalte på spalte med biografiske data, anekdoter, nedslag i hans brede kunstneriske virksomhet.
Hans karrierer var mange – fra futuristisk maler i Italia i 1930 årene, via grafisk designer og Art Director i USA på 40- og 50-tallet til billedkunstner og skulptør på heltid fra 60-årene med et vell av uttrykksformer i sitt register. Barnebøkene var bare en av dem.
I Norge har det lenge vært påfallende stille om Leo Lionni. Han gjorde en viss suksess her med bøker som Fredrik og Svøm-Ulf på 70-tallet, men i dag finnes kun en enslig tittel å få i norske bokhandler (Lille Blå og Lille Gul). Man kan spørre seg om grunnen, og svaret blir antakelig at vi er så ivrig opptatt med å produsere nyillustrert kvalitetslitteratur for barn på norsk at vi glemmer at det har vært gjort uendelig mye bra i tidligere tider – også utenlands.
Men det finnes en skare Leo Lionni-fans i det norske kulturlandskapet. Mennesker som gjerne står i vinterkulden snakker med en fremmed om musa Fredrik og mens andre tar bussen hjem, som vokter sine Lionnibøker som om de var skjøre arvestykker som selv ungene knapt får røre. Det er mennesker som fikk servert bøker av Lionni som barn, eller som har kommet over ham i voksen alder og fått en venn for livet.
Leo Lionni ble født i Amsterdam i 1910 av nederlandske foreldre. Faren var opprinnelig diamantsliper, moren en talentfull operasanger som aldri slo helt igjennom. Farens skifte av bransje brakte familien ut i verden til Amerika og senere Italia. Leo vokste opp i Amsterdam, Brussel, Philadelphia og Genova, der han gikk ut av universitetet med en eksamen i økonomi.
Drømmen om å male var der helt fra tenårene, men han ga seg ikke drømmen fullstendig i vold før han var en svært moden mann. Som maler i Italia rakk han likevel å bli en del av den futuristiske bevegelse sammen med navn som Fillia, Gaudenzi, Farfa og Diulgheroff. Fra 1934 levde han i Milano, der han livnærte seg innen reklame og design. I Milano fulgte han utviklingen i det fascistiske Italia på nært hold, og hadde kontakt med flere sentrale kulturpersonligheter.
I 1939 emigrerte Lionni til USA. Han fikk jobb som Art Director i N.W.Ayer i Philadelphia, noe som førte ham i kontakt med kunstnere som De Koonig, Calder, Leger, Matta, Shahn og Andy Warhol. I 1947, etter et år med maling og mosaikkstudier i Italia, flyttet han til New York der han ble Art Director for Fortune Magazine (1945-60) og Print magazine.
Som barnebokforfatter debuterte Lionni så sent som i 1959, nær femti år gammel. Ideen til Lille Blå og Lille Gul ble unnfanget på toget fra New York til forstaden Greenwich, Connecticut, der Lionni-familien hadde sitt hjem på den tiden. Han hadde barnebarna Pippo og Annie med seg på toget, og de bråkte slik at Leo ble desperat etter å finne noe som kunne fange oppmerksomheten deres. Han tok frem et nummer av Life Magazine fra dokumentmappen sin og bladde frem til en side seg med sterke farger – blått, gult og grønt. Han rev siden i små runde biter og improviserte en fortelling som bragte de to barna til stillhet.
Historien handlet om to runde fargeklatter, bestevennene Lille Blå og Lille Gul, som drar på tur. De leker gjemsel i skogen og mister hverandre. De leter lenge for- gjeves, så, plutselig, bak et tre, finner de hverandre igjen. De klemmer hverandre og blir Lille Grønn.
-Barna var fjetret, forteller Lionni i sin selvbiografi Between Worlds (Alfred A. Knopf 1997). – Og jeg la merke til at passasjerene som satt innen hørevidde hadde lagt fra seg avisene sine og lyttet de også. For deres skyld lot jeg Lille Grønn dra til børsen, der han tapte pengene sine. Han begynte å gråte gule og blå tårer, og da han bare var tårer, ble han Lille Blå og Lille Gul igjen og aksjene deres steg med 12%.
Historien om Lille Blå og Lille Gul, i revidert utgave, kom ut i bokform samme år. Utgivelsen ble starten på en produksjon på over førti bøker for barn, alle både skrevet og illustrert av Lionni selv.
Boken om Lille Blå og Lille Gul representerte noe nytt i den forstand at den tok i bruk modernismens form- språk til å fortelle en historie for barn. Den kom på dansk i 1966 (Høst & Søns Forlag), en utgave som har vært å finne i mange norske barnehager. På norsk kom den først tredve år senere (Forlaget Fabula 1995).
I 1960 flyttet Lionni tilbake til Europa for å vie seg fullt og helt til maling og skulptur. Han fortsatte parallellt med å skrive og illustrere barnebøker. I Fredrik fra 1967 (på norsk i 1971), forteller Lionni om musefamilien som samler forråd til vinteren. Alle jobber, samler nøtter, mais, hvetekorn og strå, bare ikke Fredrik, som sitter og sløver mens de andre sliter. Når de spør ham om hvorfor får de vite at, jo, han arbeider. Han samler solstråler til kalde mørke vinterdager. Han samler farger. Og han samler ord. For om vinteren er dagene lange og mange, og vi kommer til å slippe opp for ting vi kan snakke om, sier Fredrik. Og når vinteren kommer og nøtter, mais og hvetekorn er spist opp, spør musene Fredrik om hvor han har lageret sitt. Og da er det Fredrik har sitt store øyeblikk: Han forteller om solstrålene, fargene og deklamerer dikt om den flittige musefamilien sin.
Bedre forsvar for kunstens plass i menneskehjertene kan jeg ikke tenke meg. Og bedre kan vel ikke kunstnerens behov for lediggang beskrives, og hvor avhengig vi er av ham til tross for hvor mye det irriterer oss at han tilsynelatende bare er en latsabb som sitter på kafé dagen lang eller på en sten og ser utover havet når andre må slite. Han er der når han trengs. OK? – Han yter når det trengs. OK?
Noen av oss savner Lionni veldig. Ikke som person, ettersom de færreste har noen idé om hvem denne mannen egentlig var. Vi savner bøkene hans tilgjengelig på norsk i norske bokhandler. Vi savner nye titler oversatt som gir oss mulighet til å oppdage flere sider av hans talent, og ikke minst til å lese dem for våre egne barn.
Barnebøkene til Leo Lionni er så genialt enkle. De fleste av dem handler opplagt om noe, men vi føler ingen løftede pekefingre eller svette budskap. Heller inneholder de en moral som kjennes selvfølgelig og opplagt. Lionni kalte dem selv for “små vinduer inn i sjelen”. For de av leserne som ikke kjenner slutten på historien om musen Fredrik, kommer den her:
“Da Fredrik hadde deklamert diktet sitt tidde de andre musene.
-Men Fredrik, sa de. -Du er jo dikter. Fredrik rødmet, bukket dypt og sa lavt: – Jeg vet det.”
Leo Lionni fikk leve i nesten 90 av det nyss forgagne hundreår. Måtte bøkene hans få leve i minst 900 år til.
Opprinnelig trykt i Forfatteren 2.2000 (Tidsskrift for Den Norske Forfatterforening, Norske Barne- og ungdomsbokforfattere og Norsk Oversetterforening)