Henning Hagerup, som døde 19. oktober 2025, anmeldte min debutroman fra 1989 i Kritikkjournalen 1990. Jeg gjenleste anmeldelsen nylig og konstaterte med en viss tilfredshet at boken gjorde inntrykk på én svært kvalifisert leser den gang.

Om Henning blir det sagt at han er myk som en tyggegummi. Nå har vi både tyggegummier som blir mykere og mykere for til slutt å forsvinne mellom tennene (dem har du nok smakt, ja), og vi har dem som blir hardere og hardere ettersom timene går. Om den siste typen kan vi kanskje si at den utvikler en karakter.

Undertegnede tyggegummi vet ikke helt hva han skal si til det der. Tanken på å kunne være av den typen som blir mykere og mykere, er virkelig ikke særlig oppløftende. Uansett: Pål H. Christiansens bok er den morsomste norske debut jeg kan huske å ha vært utsatt for. Det er relativt sjelden man blir sittende og gapskratte så å si sammenhengende under gjennomlesingen av en bok. Det hendte imidlertid med meg første gang jeg leste Harry var ikke ved sine fulle fem, og egentlig burde det holde som anbefaling.

Men selvfølgelig holder det ikke, iallfall ikke hvis jeg skal ha noe håp om å få betalt for anmeldelsen. Så la meg få med at Harry var ikke ved sine fulle fem er et lite fyrverkeri av en bok, at den alt i alt er oppsiktsvekkende språklig sikker, og at den renner over av bisarre påfunn. Christiansens stil kan minne om en blanding av Henri Michaux (fortellingene om Plume) og Arild Nyquist, av Kafka og Peter Bichsel (et sitat av ham utgjør bokens motto) og Svingdør-utgaven av Jan Erik Vold. Boken er burlesk og naivistisk og har flere “absurde” trekk, men den lar samtidig leseren ane en tragisk understrøm som gjør humoren temmelig svart til tider. Enkelte steder er boken morsom på omtrent samme måte som Slottet er det: Når det ikke lenger finnes noe igjen å le av, er det iallfall all mulig grunn til å le.

Boken består av fem deler – kanskje de fulle fem som Harry faktisk når frem til etter hvert? -, som står i et nærmere forhold til hverandre enn man kan få inntrykk av ved første gangs gjennomlesing. En ting ser man imidlertid uten videre at de har til felles: Samtlige personer som opptrer i dem har navn som begynner på H, og den bokstaven (Pål H.?) viser seg å være et ualminnelig fruktbart strukturerende element. Del I rommer en ytterst merkverdig krimintrige, sentrert rundt privatdetektiven Hooeye Heap – en mann som definitivt ikke har oppfunnet hjulet, og som er i stand til å lire av seg betraktninger av dette slaget: «Jeg lette etter en telefonkiosk. Enten hadde de tatt seg fri eller så hadde noen lånt dem uten å sette dem tilbake. Jeg sier ‘lånt’, men mener selvsagt stjålet. Det er noe galt med et samfunn som tillater slike ting å skje». Hooeye får i oppdrag å finne datteren (eller er det sønnen?) til en dame ved navn Hart (eller er det Hot?), men alt han greier å snuse seg frem til er en bok som heter Harry var ikke ved sine fulle fem. Del II består av en rekke korttekster om en forsamling pussige menn som, naturligvis, alle sammen har navn på H. Her støter vi bl.a. på den figuren som har gitt boken dens tittel: «Vi vet ikke med sikkerhet hva Harry tenker på der han padler oppover elven. Det er sannsynlig at han ikke tenker på indianere». I del III blir vi innviet i dagboksopptegnelsene til unge herr Honesty Hope (tidligere Hole), som later til å være med på et cruise av et eller annet slag og som er blitt forelsket i en medpassasjer, danserinnen Hazel Hill. Del IV inneholder nye korttekster om menn med navn på H, deriblant tyggegummien Henning, men denne gangen får vi også oppgitt nummeret på leiligheten til hver enkelt av dem (hele bølingen av gærninger holder åpenbart til i samme boligblokk). Del V befatter seg med forfatteren Hobo Highbrow, et forholdsvis underkjent talent som blir tatt i forsvar av en norsk litteraturviter boken velger ikke å navngi (men uttrykksformen gir unektelig assosiasjoner til en helt bestemt nålevende akademiker). I tillegg kommer den fascinerende historien om hanen Hadrian, «arvtager til tittelen Urhanen av det Sørlige Amerika», samt beskrivelsen av Hobos møte med en ung forfatter «som ser ut som om han nettopp har fått melding om at boken hans er antatt og at den skal oversettes til fjorten språk med det samme».

Bokens vaskeseddelforfatter, som må ha hatt en usedvanlig dårlig dag, opplyser alle interesserte lesere om at Christiansen «viser oss språkets enkle gleder», en uttalelse den samme Christiansen burde gå til politiet med snarest mulig. Den vaskeseddelansvarlige har øyensynlig ikke tenkt på det, men de «gledene» vi oppnår når vi leser kommer som regel til oss gjennom språket. At Christiansen behersker det mediet han har valgt, er vel ikke i seg selv noen grunn til å gi ham en omtale som vanligvis er forbeholdt underfundige petitskribenter i obskure lokalaviser? «Språkets enkle gleder» består i dette tilfellet av en svært spennende lek med ord og språklige assosiasjonsmønstre, av en sjonglering med begreper som tidvis kan gi leseren fornemmelsen av at en eller annen avgrunn er i ferd med å åpne seg. På den annen side har en anmelder klaget over at boken ikke har noe «budskap», sannsynligvis fordi vedkommende mente det stinket postmodernisme lange veier av den. Påstanden må uansett avvises som vrøvl, for Harry var ikke ved sine fulle fem er en bok som skulle ha like mange «budskap» som den har lesere. Hvis man leser boken oppmerksomt, vil man se hvordan de forskjellige delene henger sammen med og kommenterer hverandre, og man vil også legge merke til noe som kjennetegner nesten alle Christiansens skikkelser: En lettere forvirret forundring over tilsynelatende dagligdagse fenomener, en forundring som er parret med en direkte heroisk vilje til å finne mening i selv de mest ubetydelige småting man blir utsatt for, til å tolke tilværelsen på en slik måte at den blir mindre absurd. Jeg aner ikke hva andre synes, men som «budskap» er det mer enn tilstrekkelig for meg.