Forfatterne Tore Renberg og Pål H. Christiansen har begge barneboken Lille Blå og Lille Gul av Leo Lionni på sin liste over favorittbøker. Lionni ble født i Amsterdam i 1910 og var maler, grafiker, billedhugger og designer — foruten barnebokforfatter. Renberg og Christiansen har brevvekslet for å sette ord på hva som fascinerer slik ved denne boken. (Brevvekslingen stod opprinnelig på trykk i tidsskriftet Nordahl & eftf. 3 & 4 2006)
Stabekk 19.10.05
Kjære Tore,
For en Leo Lionni-fan som meg har det ikke vært til å unngå å legge merke til din spesielle interesse for hans første barnebok Lille Blå og Lille Gul fra 1959. Ved flere anledninger har du satt den opp på listen over de aller viktigste bøkene du har lest. Jeg er nysgjerrig på om den nå, ti år etter at den første gang kom på norsk, fremdeles forsvarer en plass på listen din. Og jeg skulle i så fall gjerne vite litt mer om hva det er ved akkurat denne boken som gjør den viktig for deg.
Som for mange andre var bildeboken Fredrik fra 1967 mitt første møte med Lionni. Fredrik er historien om den late musen som ikke gidder å hjelpe til med å samle forråd til vinteren, men som til gjengjeld trøster og underholder med sin kunst når det er slutt på nøtter og bær og vinterkulda biter i små musekropper. En vakker hyllest til kunsten og kunstnerne blant oss.
Senere kom jeg borti Lille Blå og Lille Gul, og oppdaget en helt annen Lionni, som tok i bruk et modernistiske formspråk som likevel var både gripende og morsomt for barna (og voksne!). Noen mener kanskje at historien om de to fargeklattene Lille Blå og Lille Gul bare er en enkel fargelære som viser at blått pluss gult er grønt. Det er etter min mening å frata den flere viktige dimensjoner.
Med vennlig hilsen Pål
Stavanger 24.10.05
Kjære Pål,
det er vanskelig å snakke om noe så fint som Lionnis fortelling om Lille Blå og Lille Gul, eller hva sier du? Den er så skjør, forekommer det meg, nesten transparent. Jeg kjenner alltid en klump i halsen når jeg tenker på den, sikkert fordi jeg nå har blitt en voksen mann, og fordi Lionnis bok tar meg helt dit: Hjem. Helt tilbake, til før jeg hadde språk, til før jeg visste noen ting om verden, men bare tok den inn som elementer, kan jeg forestille meg, den gang jeg våknet om morgenen og syntes at sola var en gnistrende ball, den gang jeg kanskje bare var tyve måneder i verden og ville holde noen i hånda. Det er jo noe av det unike med boka, som du sier, at den fungerer så frapperende godt for både voksne og barn. Jeg kan ikke se for meg en bok mer på barnets premisser, og jeg kan ikke se for meg en bok som kobler oss voksne på barndommen på en bedre måte enn Lille Blå og Lille Gul. Noen ganger tenker jeg på den som en slags missing link, som om den er de minnene jeg ikke har fra mine første år i verden.
Men hva med deg? Du har jo gått til det relativt uvanlige skrittet å starte ditt eget forlag, hvis jeg har skjønt deg riktig, bare for å gi ut denne ene boka? Det er jo i beste fall sært.
Beste Lionnihilsen,
Tore
Stabekk 31.10.05
Tore,
Ja, hva er det med oss voksne menn som så gladelig går i barndommen når vi får Lille Blå og Lille Gul mellom hendene? Og hva fikk en enda modnere mann som Lionni til å lage denne strålende boken?
For Lionni var faktisk eldre enn oss begge da han unnfanget ideen på et forstadstog til New York i 1959. Han hadde barnebarna sine med og måtte finne på noe for at de ikke skulle bråke så fælt. Han klippet ut noen papirbiter av et blad og begynte å dikte en historie, til glede både for barnebarna og passasjerene rundt.
På dette tidspunktet hadde Lionni levd et temmelig omskiftelig liv, fra barne- og ungdomsår i Amsterdam, Brussel, Philadelphia og Genova, og en begynnende karriere som designer og kunstner i Mussolinis Italia, som han forlot til fordel for USA da fascistenes grep ble for klamt i 1939 (Lionni var halvt jøde). I USA fikk han seg et navn innen design og reklame, og Lille Blå og Lille Gul ble starten på et nytt kapittel for den nesten femti år gamle Lionni. I tyve år hadde nå han bodd borte fra Europa, og visste vel knapt hva som var hjemme: Holland, Italia eller USA.
At Lionnis første barnebok fikk et såpass abstrakt formspråk skyldtes nok hans ståsted innen grafisk design, men selve historien får meg til å tenke på at han også var en fyr som hadde behov for å komme hjem. Akkurat som Lille Blå og Lille Gul. Akkurat som deg og meg, Tore.
Nå er jeg spent på å høre litt om hvordan Lionni har inspirert deg til å lage egne barnebøker. Jeg vet du har gitt ut flere av dem.
Med hjemlengsel
Pål
PS. Jeg startet ikke forlag for å gi ut denne ene boken, Tore. Men det kunne jeg gjerne gjort!
Stavanger, 2.11.2005
Hei Pål,
det er en fin historie om en heldig togtur for Lionni.
Jeg synes ikke jeg fikk sagt nok om hva som ligger til grunn for begeistringen min i det forrige brevet. Det handler også om hvordan Lionni med enkle grep klarer å gjenoppfinne verden, og våre bevegelser i den. Hvordan han kan tegne en gul runding, gi den en identitet, som igjen kan peke på, og romme, hele livet vårt. Det er så sinnssykt godt gjort – og nettopp derfor, fordi jeg, makeløst nok, kan få følelsen av at en gul runding representerer meg, så ser jeg verden for første gang igjen.
Og så har du følsomheten. Det er jo en sentimental liten fortelling lagt fram med akkurat så mye underliggjøring og abstraksjon at man ikke sjeneres av det. Ta det ene oppslaget litt uti boka der Lille Blå har rundet et hjørne, og ser Lille Gul. Med utropstegn: “… der var Lille Gul!” Det fabelaktige, det som gjør boka så stor, er det som begynner på neste side. “De ble så glade at de klemte hverandre.” Og hvordan illustrerer Lionni vendepunktet i fortellingen? Jo, han lar dem smelte sammen i en klem, og deler av dem blir grønne. Det som skjer videre, er at de ikke klarer å la være å klemme hverandre, så de ender opp med å bli en grønn ball et par sider senere. Lest med dette for øyet, kunne man si at det er en historie om for mye glede, en glede som truer med å utslette Lille Blå og Lille Gul for omverdenen.
Jeg ga ut to illustrerte bøker – barnebøker? – sammen med Kim Hiorthøy for noen år siden. De handler begge om Hando og Kjendo. Hando er en lang grønn kar med altfor korte armer som gråter når han snakker. Kjendo er en liten rød fyr med kjempelange armer som ler og smiler hele tiden. Og det er nok helt på sin plass å innrømme at uten Lille Blå og Lille Gul, ville jeg ikke skrevet de bøkene. Hvor direkte inspirasjonen var, kan jeg lenger ikke huske, men jeg vet at ønsket mitt om å komme i nærheten av basiske forskjeller, helt elementære følelser og strukturer, var påvirket av Lionnis bok.
Men er Lille Blå og Lille Gul en barnebok? Jeg mener, selvsagt er den det, men det føles ikke så godt å si det, eller hva?
Beste hilsen Tore
Stabekk, 15.11.05
Kjære Tore,
Ja, egentlig er slike betegnelser uinteressante på de virkelig gode bøkene. Lille Blå og Lille Gul er god samme hvem den er ment for! Den treffer meg kort og godt.
De uhyre presise og elegante illustrasjonene kombinert med en like presis og gjennomført tekst gjør boken til en nytelse på mange plan. For en voksen leser pirrer den både følelser og intellekt like sterkt, og det har mye med hvordan Lionni så mesterlig bruker sin kunnskap om form på.
Selv var han overrasket da en forleggerbekjent sporenstreks ville utgi boken da vedkommende fikk se dummyen Lionni hadde laget sammen med barnebarna i studioet sitt etter den berømmelige togturen. At noen kunne tenke seg å utgi dette som måtte oppfattes som et forsøk på å tirre borgerskapets gode smak! Lionni var et politisk menneske med bakgrunn i Italia i en tid der ens ståsted innen kunst og design virkelig betydde noe, og skjønt han brukte sine evner i kommersiell tjeneste i tiden i USA før Lille Blå og Lille Gul kom ut, var han svært bevisst hvem han jobbet for og hvordan.
Det var heller ikke første gangen han lagde en abstrakt bok. Ikke lenge før hadde han designet en stor bok for Fortune (Lionni var på denne tiden art director i magasinet) kalt Design for the Printed Page, som var en samling med abstrakte designer som skulle demonstrere for annonsører hvor spennende kreativ bruk av Fortunes format kunne være. Både tekst, layout og illustrasjoner hadde han gjort selv. Det er fristende og se på Lille Blå og Lille Gul som en videreføring av dette inn i fortellingens verden.
Det er ellers påfallende å se hvordan man i den tyske utgaven fra 1962 har klusset med Lionnis minimalistiske uttrykk. Her har oversetteren latt teksten gå på rim og fylt på med ekstra ord og setninger her og der, og etter min mening gjort kraftig vold på Lionnis konsept. Ta for eksempel sekvensen du nevner der Lille Blå har rundet et hjørne og ser Lille Gul (“… der var Lille Gul!”). På tysk har teksten forflyttet seg, slik at det lyder: “Bis es um eine Ecke rannte/und dort das kleine Gelb erkannte”.
Her ser vi hvordan spenningen skapt i det perfekte samspill mellom Lionnis illustrasjon og tekst er punktert, og bruken av rim er vel også på direkte kollisjonskurs med den modernismen Lionni må sees som en representant for i Lille Blå og Lille Gul?
I Norge ville det antakelig ikke vært mulig å få ut denne boken i 1959. Det ble utgitt populære bøker for barn med mer eller mindre stiliserte illustrasjoner på den tiden, men det gikk neppe over i det abstrakte. Inger Hagerups og André Bjerkes barnebøker med rim fra 50 og 60-tallet var kanskje nyskapende på den tid i Norge, men først og fremst på grunn av den befriende ordleken. Men Leo Lionni tok altså flere lange steg videre.
Aller beste hilsen
Pål