Om det rødgrønne styret i Oslo får fortsatt tillit etter valget må nok barnebarna våre sykles ut i provinsen for at de skal få sett besteforeldrene sine.
Dette er en oppfølging av rapporten fra Syklistaksjon 2019 om Treschowsgate nylig der drøyt 200 parkeringsplasser skal fjernes til fordel for sykkelfelt som ikke behøves, men kun blir drevet igjennom av en uforståelig halsstarrighet i kommunen i å syklifisere byen.
Det Oslo trenger nå er personlige historier om hvordan fjerning av parkeringsplasser og hindring av tilkomst med bil forringer livet både for dem som bor i byen og de som skal besøke folk som bor i byen. Derfor byr jeg litt på meg selv i håp om at andre kan følge opp med sine historier.
Min kone og jeg har tilsammen 6 barn, og de fleste av dem bor i Oslo. Et av dem bor i området veldig nær Treschowsgate med sin familie, som innebærer at et barnebarn skal besøkes og passes med jevne mellomrom når det er behov eller tiden er moden for en visitt.
Tidligere når vi var på besøk ble det kjørt bil inn fra Bærum og vi klarte som oftest å finne en ledig parkeringsplass i nærheten.
Etter at det kom barnebarn til verden, har kona dratt mye alene inn med bussen med overgang til trikk. Det kan ta mellom 1 og 1,5 time hver vei avhengig av trafikk og forsinkelser i forbindelse med arbeider i Storgata og deromkring.
Dette er tid det selvsagt går an å sette av innimellom om man ikke har så mye annet program, men vanskelig kombinert med arbeid og andre forpliktelser og gjøremål.
Bilbruk vil derfor være det aktuelle i fremtiden, men det blir som kjent vanskeligere og vanskeligere å ferdes med bil i Oslo.
Når drøyt to hundre parkeringsplasser forsvinner i Treschowsgate vil dette bety at jakten på ledig plass blir mye hardere i store områder rundt. Vi vil måtte kjøre omkring og finne en plass langt unna der vi skal på besøk. Besøkene blir nok færre og sjeldnere.
Vi som er foreldre til barn med stemmerett i Oslo vet at mange av dem kanskje vil stemme rødgrønt i september. Og mange av oss har vel nå sluttet å snakke politikk med generasjonen under oss.
Raymond Johansen og hans rødgrønne følge har klart å skape en tragisk splittelse mellom generasjonene som er vanskelig å tilgi.
Utviklingen i byen kan faktisk føre til at de unge må ta konsekvensen av at de stemmer rødgrønt og at de må sykle eller ta buss, tog og trikk ut av byen med ungene når de skal passes av oss som bor langt borte.
Høres det bra ut?
