Tag: hobohighbrow

VIRUS: En tur på legevakten

Da Junior kom ut av Manglerud Ishall så han ut som tre pakker kjøttdeig med redusert saltinnhold. Nesen var skjev og en lite kledelig blåfarge spredte seg i retning ørene. Jeg rullet ned bilvinduet.
– I himmelens navn! ropte jeg.
Stemmen min var ikke bare faderlig bekymret. Den var en anelse hysterisk. Ingen liker vel overraskelser før kveldskaffen er innabords? Nå så jeg at han blødde fra leppen, stakkar.
– Jeg gikk på en puck, lespet Junior.
Det var år og dag siden jeg hadde måttet hente gutten på treningen. Det var den gang vi foreldre måtte steke vafler og selge pølser for å spe på en slunken klubbkasse. Den tiden var over for min del. Var det noe jeg savnet? Nei. Vafler kan jeg dy meg for. Pølser er greit, men sennep får du ikke i denne karen. Men jeg kjører fremdeles gjerne en liten tur med bil for å ha litt kvalitetstid med sønnen min.

Henriksen, treneren, kom småspringende etter fra hallen. Han slang bagen til Junior inn i baksetet og stakk hodet inn gjennom vinduet. Antakelig kikket han etter om jeg hadde et kobbel med advokater gjemt i dashbordet. Det kunne nok gjort et kraftig innhogg i vaffelpengene hans. Men det kunne han bare glemme. Var det noen som skulle leke advokat her, så var det meg.
– Det må ha vært en haglstorm av pucker som traff ham, Henriksen, sa jeg anklagende.
– Det var bare en, bedyret Henriksen.
– Men da kom den faderlig fort, repliserte jeg.
– Dere bør ta en tur på legevakten med det samme, for sikkerhets skyld, sa Henriksen.
– Er det nødvendig, da? sa jeg og snudde meg mot Junior.
Han hadde satt seg inn i passasjersetet og så sant å si temmelig molefonken ut.
– Dere bør nok sjekke om han har hjernerystelse eller noen brudd, fortsatte Henriksen.
Det lot til at han talte av egen erfaring, for nesa hans var temmelig ugjenkjennelig den også etter et langt liv på glattisen.
– Gjør det vondt? sa jeg, og strakte frem hånden mot ansiktet til Junior.
Han vred seg unna og så irritert på meg.

– Hvorfor måtte du ta av deg hjelmen ute på isen? spurte jeg da vi kjørte nedover mot sentrum.
– Det klødde, sa Junior.
– Klødde? sa jeg og himlet med øynene.
– Ja, sa Junior.
– Hvor da? spurte jeg.
– Spiller ingen rolle, det vel, sa Junior.
– Å ta av seg hjelmen på en ishockeybane er som å gå ned langs Akerselven nattestid uten klær, påpekte jeg.
– Hva mener du? sa Junior.
– Du vet at det er damer som er av den oppfatning at det er en menneskerett å gå halvnaken hvor enn det er i byen midt på natten? sa jeg.
Junior ristet på hodet.
– Vi snakker om å ta ansvar for egen kropp og ikke ta unødvendig risiko, sa jeg.
Junior tørket vekk litt blod fra under nesen med håndbaken.
– Skjønner du ikke hva jeg snakker om? spurte jeg.
– Nei, sa Junior.

Det var ikke en fordømt parkeringsplass å finne utenfor legevakten. Byrådet hadde harvet opp mesteparten av den lille parkeringen som var for å dyrke åkerbønner og grønnkål. Og det var nok flere enn Junior som hadde fått seg en puck i nesa denne dagen, for de få plassene som var igjen var okkupert av elektrisk drevne lastesykler.
Jeg slapp ham av utenfor inngangen, slik at han kunne trekke kølapp, og kjørte litt rundt i strøket på jakt etter et sted å sette fra meg bilen. Det var lettere sagt enn gjort. Noen hadde satt opp blomsterkasser og rare benker overalt. Det var knapt et ledig høl å smette inn i med Toyotaen til Helle. Til slutt forlot jeg bilen på første og beste hjørne og småløp tilbake til Storgaten 45.

Det satt en gjeng hengehuer og ventet på tur i området ved skranken. Halvparten snufset og hostet om kapp om litt offentlig helseomsorg fra den lille gjengen med leger som hadde klart å komme seg på jobb. Resten var nok syklister som hadde trynet i trikkeskinnene på vei for å kjøpe vegetarisk take-away. Ingen Junior var å se.
– Sønnen din er inne, sa damen bak skranken.
– Hvor da? sa jeg og så meg omkring.
– Bare sett deg ned og vent, sa hun og pekte mot en ledig plass ved siden av en sjukling med snørret hengende ned fra barten.
– Skal gutten hamle opp med legestanden helt alene? spurte jeg.
– Så vidt jeg ser er han myndig, sa damen.
– Det kan du si, sa jeg.
– Ja, sa damen.
– Min erfaring med leger er at man ikke kommer fra dem uten å ha blitt påført noe livstruende, det være seg hemmoroider eller brokk, sa jeg.
– Kaffeautomaten er der borte, sa damen og nikket i retning vinduet.
– Det kan også være de mest lumske kreftsykdommer. Det aller beste er egentlig å holde seg langt unna, fortsatte jeg.
Damen hørte ikke etter lenger, men hadde begynt å notere på datamaskinen sin igjen.

Jeg kjøpte meg en kopp varm sjokolade og satte meg ned med utsyn mot et fjernsynsapparat. På TV-skjermen dukket et kjent fjes opp. Det var en forfatterkollega jeg hadde hatt flere høner å plukke med noen år, ettersom han hadde brukt meg som hovedperson i en av romanene sine uten å spørre om lov.

(Fra en roman i arbeid.)

Pauli Ahtisaari turns 60

By Hobo Highbrow

highbrow@lowbrow.com

Pauli Ahtisaari turns 60 today. It’s incredible. Most people think the eccentric author is at least 85, because it’s like he has always been around. I met him once in Helsinki, and although I have tried to forget about him since I haven’t. 

(more…)

Veien til La la Lan land. Kapittel 1

Av Hobo Highbrow

Ettermiddagssolen stod inn av vinduet på byrådslederens kontor. Lyset avslørte tusenvis av støvkorn som svevde som små engler over kontorpulten til Røde Raymond.
Han hadde irritert seg lenge over den elendige rengjøringen på rådhuset og nå grep han mappen med papirer om den forestående klimakonferansen i Langtvekkistan og løftet den opp. Han lot den henge i luften over hodet et øyeblikk, før han brått slo den i skrivebordet så støvet skvatt.
– Går det bra med deg, Raymond? spurte GrønneLan.
Røde Raymond hadde nesten glemt at byråden for miljø og samferdsel satt der på den andre siden av bordet og vippet utålmodig med foten. Hun hadde den lille grønne kjolen på i dag og så veldig fresh ut. Det var ikke til å stikke under kontorstolen.
– Det går som hakka møkk, sa Røde Raymond.
– Veldig godt å høre, Raymond, sa GrønneLan.
– Siden du først spør, sa Røde Raymond og grep Bilfri By-planen og løftet den også over hodet.
Han så for seg stumpen til en av de Nigerianske horene som stod på hvert gatehjørne i hovedstaden hans og dasket planen i bordet med et smell.
– Det er jeg skikkelig glad for, sa GrønneLan.
– Hvorfor det, egentlig? sa Røde Raymond.
– Fordi jeg har en klimasmart melding til deg, sa GrønneLan.

Røde Raymond satte opp tempoet et hakk og fortsatte med prospektet over Dødens Hus på Ekely, som riktignok nå skulle settes opp i Slottsparken, de nye reglene fra Det Globale Kurongakademiet og boken med lokale grilloppskrifter fra Linderud, Stovner og Romsås.
Til slutt satte han et høylytt punktum med den oppdaterte fortettingsplanen for småhusbebyggelsen i La La Lan Land, som smalt i bordet så den revnet midt i en tyve etasjers boligblokk på Smestad.
– Er det de vinteråpne sykkelveiene vi skal snakke om? spurte han da han var ferdig.
– Ikke de, nei, sa GrønneLan og ristet på hodet.
– De skal måkes straks det er en halv centimer snø, sa Røde Raymond.
– Og det skal bli gjort, sa GrønneLan. – Bare snøen kommer.
GrønneLan satte seg opp på kanten av skrivebordet og samlet håret i en hestehale som hun festet med en klimasmart og garantert rettferdig hårstrikk av hamp.
– Hvis du vil snakke litt mer om sykkelveiene først, kan vi godt det, sa hun.
– Nei, nå er jeg forsynt, sa Røde Raymond.

– Vi må gjøre noe med torsken, Raymond, sa GrønneLan litt senere.
Hun viftet med hestehalen på en måte som fikk Røde Raymond til å se opp fra mobiltelefonen.
Han hadde akkurat startet youtubevideon med scenen fra Love Actually der Hugh Grant danser ned trappen i Downing Street No. 10. Snart måtte han begynne med å øve inn dansetrinnene selv. Men før det måtte han få GrønneLan ut av kontoret.
Sollyset traff tennene til GrønneLan og blendet ham fullstendig med et ultrahvitt lys. Han hørte bare den ivrige stemmen hennes legge ut om torsken som urbant miljøproblem.
– Den kommer inn hit og skiter i havnebassenget og slår med halen, sa GrønneLan.
– Det er helt uholdbart, Raymond.
– Det må bli en slutt på det veldig snart.
Røde Raymond tenkte seg om litt.
– Hva med å sette opp flere bomstasjoner? foreslo han.
– Sa du bomstasjoner? sa GrønneLan.
– Det gjorde jeg, ja, sa Røde Raymond.
– Bomstasjoner. Du har hørt om dem? la han til.
GrønneLan sukket litt oppgitt og så strengt på ham.
– Vi har snakket om den humoren din, har vi ikke? sa hun.
– Hvor vil du egentlig? spurte Røde Raymond.
– Tror du at torsker betaler bompenger, liksom? sa GrønneLan.
– Det er det jo du som bestemmer, lille venn, sa Røde Raymond.
– Da har du helt glemt den studien fra Massachusetts Institute of Technology fra 1946, sa GrønneLan.
– Oppdater meg på den, er du snill, sa Røde Raymond.
– Undersøkelsen viste at 73 prosent av torsken ved Cape Cod lurte seg unna bomstasjonene, sa GrønneLan.
– Hva med resten? sa Røde Raymond.
– 20 prosent husket ikke om de hadde betalt, sa GrønneLan.
– Uff, ja, sa Røde Raymond.
Han fiklet med mobiltelefonen sin igjen og studerte Hugh Grants hoftebevegelser på skjermen.
Det var et påfunn av bystyregruppen til Miljøpartiet De i forbindelse med julebordet i Rådhuset at han skulle spille inn sin egen versjon av scenen i Downing Street. Snart kom byrådet for Byutvikling for sjekke at han vrikket på baken nøyaktig som Hugh Grant. Hun tolererte overhodet ingen slinger i valsen.
-Ser du Bærum og Askerlandet der ute? sa GrønneLan.
Røde Raymond løftet blikket igjen og så utover fjorden. Han bare elsket utsikten fra tårnkontoret sitt. Den hadde forhekset ham den gang han var her første gang på omvisning på ungdomsskolen. Det var da han bestemt seg for at han en dag skulle bli byrådsleder. Eller aller helst byrådspresident.
Byrådskeiser var kanskje litt drøyt, men det var lov å drømme stort!
Det eneste som irriterte ham var at han ikke også hadde et kontor i det andre tårnet, slik at han kunne kikke bort på seg selv når han hadde lyst.
– Vakkert, sa han.
– Realpolitikk dreier seg ikke om pent og stygt, Raymond, sa GrønneLan.
– Du har vel ikke glemt den Grønne Kløften? spurte hun.
– Nei, det har jeg da ikke, protesterte Røde Raymond.
– De sossene der ute begynner å lage kvalm, fortsatte GrønneLan.
– Det er helt uholdbart, Raymond.
– Det må bli en slutt på det veldig snart.
– Er det sant? sa Røde Raymond.
– Når jeg sier det er sant, da er det sant, sa GrønneLan.
– Det vet jeg, GrønneLan, sa Røde Raymond.
– Godt, sa GrønneLan.
– Jeg har aldri skjønt meg på Bærum. Altfor mange rundkjøringer der, sa Røde Raymond.
– Og de har overhodet ikke forstått at ny E-18 er en dårlig vits som er gått ut på dato, sa GrønneLan.
– Sant det, også, GrønneLan, sa Røde Raymond.
– Så hva blir det til? sa GrønneLan.
– Som du vil, GrønneLan, sa Røde Raymond.
– Du husker vel å lese den reviderte planen over nye og bredere sykkelveier og budsjettet for kontormøbler på nedlagte parkeringsplasser, sa GrønneLan.
– Skal se på det, GrønneLan. Skal se på det. Nå må jeg øve.

GrønneLan forsvant ut av kontoret uten å lukke døren etter seg. Røde Raymond sukket og gikk bort og lukket den. Lan trodde visst han var like tilgjengelig som 7-eleven-butikken på Carl Berner. At han aldri ble sliten av å ha folk rundt seg.
Sånn var de egentlig alle byrådsdamene. De kom rennende rett inn uten å banke på døren til kontoret. En gang satt han og så på VM-stafett i langrenn og gikk glipp av selve innspurten. Da ble han skikkelig ergerlig. Det endte med at han lukket skrivebordsskuffen hardt igjen et par ganger.
Han hadde sagt det til byråden for oppvekst, helse og kunnskap på den siste fredagspilsen.
– Du er sikkert bare høysensitiv, Raymond, sa Inga Marte.
– Høy på hva, da? sa Røde Raymond.
– På deg selv. Du er som en app som bare går og går og tar masse strøm, forklarte Inga Marte.
– Vet du forresten hvordan jeg blir kvitt noen apper på telefonen? spurte Røde Raymond da.
– Hva er problemet? sa Inga Marte.
– Den er enda treigere enn byutviklingskomiteen, sa Røde Raymond.
– Du trenger vel ikke den derre Ruter-appen? sa Inga Marte.
– Antakelig ikke, sa Rød Raymond.
– Den tar bare masse strøm, sa Inga Marte.
– Ta den bort, sa Røde Raymond.

Han likte å snakke med Inga Marte. Hun forstod ham. Han hadde tross alt sin bakgrunn i Sosialistisk Venstreparti.

Neste kapittel:

Veien til La la Lan land – en føljetong

Av Hobo Highbrow

Det er opprør i La la Lan land. Men sjefen i hovedstaden, Røde Raymond, har fremdeles en drøm om at byen hans skal trekke til seg 200.000 nye innbyggere. At La la Lan land skal bli verdens klima-hovedstad. At hver stasjon på Holmenkollbanen skal ha et høyhus som strekker seg opp gjennom skyene.

(more…)

Veien til La La LAN land. Kapittel 17-20

Av Hobo Highbrow

GrønneLan imponerer Røde Raymond med en perfekt backhand, mens flyplassen endelig ser ut til å være i sikte. Men det venter mer alvorlig trøbbel rundt neste sving. Hvem har lagt en farlig felle før Sinsenkrysset?

Kapittel 17

GrønneLan åpnet bilvinduet da de var midt i Granfosstunnelen.  Foran dem blinket det i blålyset fra politibilen som eskorterte dem til flyplassen. Hun slang sykkelvesken ut med en sveipende backhandbevegelse som fikk gode gamle Martina Navratilova til å se ut som en sliten gatefeier til sammenligning.

Røde Raymond lot seg imponere. Hadde byrådet for miljø og samferdsel vært like bestemt når det gjaldt å innføre urbant jordbruk i La La LAN Land, hadde akkurat denne tunnelen nå vært pløyd opp og beplantet med biodynamiske multer, tenkte han.

Akkurat det var han litt glad for at ikke hadde skjedd ennå.

Han innså nemlig at det ville ta litt mer tid å transformere byen til et rødgrønt paradis uten sosiale forskjeller, høyblokker ved hvert busstopp og potteplanter hengende på alle sykkelstyrer. Et par år, kanskje.

Han snudde seg og så hvordan spyet hans skvatt da sykkelvesken traff tunnellveggen og deretter skled ned og la seg til rette på siden av kjørebanen. Bakenfor så han rekken av el-biler som fulgte etter dem som en stillegående hær av illsinte vepser fra Østre Bærum.

GrønneLan følte visst for å berolige ham litt, for hun bøyde seg mot ham og hvisket, antakelig for at sjåføren ikke skulle sladre videre om saken til kollegaene på Rådhuset.

-Ingen fare. Sykkelvesken min er i resirkulerbart materiale, sa hun.

Raymond nikket og var lettet.

-Om hundre år er den blitt til en sommerfugl, la hun til.

Røde Raymond stusset. En sommerfugl? Hva slags prat var det? Selv ikke jentene i Sosialistisk Ungdom pratet på den måten da han var ungdom. De var mere opptatt av hvem som skulle ligge øverst og underst når man omsider hadde kommet seg til sengs med dem etter å ha løst all verdens samfunnsproblemer.

Røde Raymond følte seg straks mye bedre, og av en eller annen grunn fikk han lyst på et eple. Han smilte tilbake til GrønneLan, men hun hadde allerede lent seg videre frem mellom forsetene mot sjåføren.

-Sett opp farten! ropte hun og stakk en spiss finger inn i overarmen på den stakkars mannen.

Sjåføren likte dårlig å bli herset med. Han trakk seg unna fingeren til GrønneLan, men det gikk ikke. Da måtte han ha åpnet døren og hoppet av i fart.

– Vi har faktisk et fly vi skal rekke, minnet GrønneLan ham om.

– Det er miljøfartsgrense på Ring 3, protesterte sjåføren i det de suste ut på Ullernchausseen.

– Og vi skal fakta på KLIMAkonferanse i Langtvekkistan, sa GrønneLan.

Sjåføren snudde seg mot byrådslederen for å høre hans mening. Røde Raymond var tross alt sjefen hans, og han hadde flere stemmer bak seg i kommunevalget enn GrønneLan noen gang kunne drømme om.

– Det er noe i det der, sa Røde Raymond.

 

Kapittel 18.

Sjåføren trykket gasspedalen et langt hakk inn og bilen skjøt fart ned mot Montebello. Raymond så for seg rekken med planlagte skyskrapere vokse opp som paddehatter langs veien. Halehenget av el-biler hang forbausende godt på og lignet nå en sverm illsinte bier som innimellom kom opp på siden av dem, rullet opp vinduene og spyttet egg og tomater på dem.

– For en skam. Jeg håper virkelig det der er mat som har gått ut på dato, sa GrønneLan.

– Det tror jeg bestemt, sa Raymond.

– Vet du egentlig hvor mye spiselig mat som kastes hvert år? spurte GrønneLan.

– Husker ikke, sa Røde Raymond.

– 350.000 tonn bare i Norge, sa GrønneLan.

– Oj, oj, oj, sa Raymond bestyrtet.

– Hvert år kaster matindustrien 74404 tonn mat, grossistene 3067 tonn, butikkene 60177 og forbrukerne 217480 tonn, doserte GrønneLan.

– Det er MYE! ropte Røde Raymond og ga seg selv et rapp på låret.

Nå så de Smestadlokket nærme seg i det fjerne. Der stod det en bøling førsteklassinger med gule refleksvester og ventet høytidelig på dem. Raymond syntes han dro kjensel på rektor og musikklæreren på Smestad skole da de kom nærmere. Alle ungene stod med blokkfløytene sine klare til å spille for kortesjen fra byrådet. Et nydelig banner med påskriften IKKE TA FRA OSS HUSENE VÅRE, hang utover gjerdet.

-Jeg er så fornøyd med at alle La La LAN Land-unger går med de gule La La LAN Land-vestene sine til skolen hver dag, sa Raymond smørblidt.

-Trygge unger er glade unger, sa GrønneLan seg enig.

– Det er jo slagordet vårt, det, sa Røde Raymond.

I det samme haglet det med vannbomber fra lokket over dem. Smårollingene hadde slengt fra seg blokkfløytene og slapp arsenalet sitt samtidig ned på motorveien. Sikten gjennom frontruten på byrådsbilen ble borte på grunn av alt vannet idet bilen suste inn i en ny tunnel.

-Går det bra bak der! spurte sjåføren da de var ute på den andre siden.

Vindusviskerne skyflet vekk vann og rester av plastposer.

Både Røde Raymond og GrønneLan hadde fått seg en støkk og svarte ikke. Raymond lurte på om han hørte en liten latter fra der foran, men det var vanskelig å se ansiktet til sjåføren bakfra.

Det var ikke et menneske å se verken ved Lille Vinderen eller Gaustad. De de hadde kommet seg gjennom Tåsentunellen uten ytterlige opptrinn, pustet Raymond ut og satt seg godt tilbake i setet.

Storokrysset var rett borte i hogget.

 

Kapittel 19.

Noe hadde skjedd, for bilen humpet på den ene siden og det hadde begynt rett etter avkjøringen til Grefsen.

Sjåføren kjørte inn til siden av veien og stanset opp. Bikkja reiste seg fra sitt lune leie i bagasjerommet og stod og bjeffet og pep inn i øret på Røde Raymond. Det var som om den været at noe var på gang.

GrønneLan satt så forgapt i sine egne visjoner at hun ikke fikk med seg det som skjedde. Akkurat her hadde byrådet for miljø og samferdsel planlagt en firefelts sykkelvei som ville bli noe av det mest spektakulære på den nordlige halvkule. Bilverkstedet og bensinstasjonen på høyre hånd skulle vekk for at tusenvis av syklister skulle få mulighet til å skli rundt på glatta om vinteren og komme for sent på jobben. Det skulle bli små kiosker forbeholdt syklister der man kunne kjøpe lappesaker og fylle sykkelflaskene sine fra egne pumper med rødbete- eller grønnkåljuice.

Sjåføren smøg seg ut av døren for ikke å bli påkjørt av svermen av el-bier. Men biene hadde stanset litt unna og stod og blinket festlig med lysene. Han gikk rundt byrådsbilen, bøyde seg ned og forsvant ut av syne for Raymond ved det høyre dekket foran.

– Hva skjer? spurte GrønneLan og sjekket klokken.

Den tikket faretruende raskt mot flyavgang til klimakonferansen i Langtvekkistan.

– Vet ikke, sa Røde Raymond. Han prøvde å holde seg rolig.

Men han hadde en dårlig følelse i magen. Og da sjåføren kom tilsyne igjen hadde han noe mystisk i hånden. Det var så lite at det var umulig for Røde Raymond og GrønneLan å se hva det var på avstand.

GrønneLan åpnet vinduet på sin side for at sjåføren skulle få vist dem gjenstanden.

– Dette ligner sabotasje, utbrøt GrønneLan.

– Utvilsomt, sa Raymond og strakte hånden ut etter tegnestiften. Den var litt bøyd i tuppen, men så ellers ut som et perfekt formet terrorvåpen.

– Ikke rør! sa GrønneLan. – Denne overlater vi til PST.

Hun fant frem mobiltelefonen og slo et nummer.

Raymond åpnet vinduet litt på sin side, og han kjente en isende kald vind blåse ned fra Grefsenkollen og rett gjennom hodet sitt. Det var ikke et menneske å se i villabebyggelsen på Nedre Grefsen, men Raymond mente han kunne se det røre på seg bak gardinene i flere hus. Noen holdt dem åpenbart under oppsyn.

Hva var det Jonas pleide å si? At det hadde blitt et kaldere klima under den blåblå regjeringen? Kulda satt i kroppen året rundt og somrene var blitt helt rævva. Sant å si hadde Erna gjort en fenomenal klimajobb, men det kom han aldri til å si høyt til GrønneLan.

Godt å komme seg til varmen i Langtvekkistan, tenkte han.

  

Kapittel 20.

Flyet taxet bortover rullebanen. GrønneLan satt ved vinduet, mens Røde Raymond satt ytterst mot midtgangen. I setet mellom seg hadde de Monopolspillet og kartet over La La LAN Land, i tilfelle de plutselig fikk veldig lyst til å legge noen nye planer for byen mens de var i luften. Ved bena deres lå bikkja sammenkrøllet og snuste på sokkene til Raymond.

– Kanskje vi kan kjøre på med noen nye blomsterkasser på Karl Johan? sa GrønneLan.

– Bra forslag, sa Raymond.

– Vi kan erstatte 50 prosent av parkeringsplassene innenfor Ring 2 med sittebenker for småbarnsfamilier som skal spise matpakkene sine på bytur, fortsatte GrønneLan.

– Inne i parkeringshusene, også? spurte Røde Raymond.

– Hvorfor ikke? spurte GrønneLan.

– Hva med å bygge noen leiligheter på toppen av Rådhuset for narkomane flyktninger med lesevansker? sa Raymond.

– Det der er ikke noen dum idé, Raymond, smilte GrønneLan.

– Nei, ikke sant? sa Raymond.

– Men da må vi bare huske nok parkeringplasser for el-sykler, sa GrønneLan.

– Selvsagt, sa Røde Raymond og smilte tilbake

– The sky is the limit, sa GrønneLan, og kikket ut av vinduet.

Flyet hadde kommet i avgangsposisjon. Motorene ruset opp og med et lite rykk satte det avsted bortover rullebanen.

– Håper du husket å kjøpe klimakvoter? sa GrønneLan.

– Kvoter? sa Raymond.

– Raymond, da, sa GrønneLan litt oppgitt.

Røde Raymond hadde nettopp tenkt på at han gledet seg til å se Love Actually med Hugh Grant på skjermen som snart ville bli senket ned i taket foran dem. Og ikke minst på hva de ville få servert til lunsj på flyet. Det var nok noe kjøtt. Kanskje kylling eller svin? Eller en svinaktig god biff.

– Jeg spesialbestilte vegetarlunsj til oss, sa GrønneLan.

– Å, så godt, sa Raymond og tok hånden hennes i sin.

I det samme lettet flyttet fra bakken og de ble presset ned i setene. Ingen av dem hadde lagt merke til at flyet var tomt for andre passasjerer. Og ingen flyverter eller -vertinner var heller å se.

Solen stod høyt på himmelen og for den lille gruppen el-bilister som hadde nådd frem til flyplassen uten å gå tomme for strøm på veien, og som nå stod samlet utenfor gjerdet på bakken og stirret, virket det som om flyet fikk en aldeles unormal stor fart før det lettet. Det skjøt som en rakett opp mot himmelen og forsvant ut av syne. Røde Raymond og GrønneLan ble borte i det blå og ingen har sett dem siden.

(SLUTT)

 

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN Land. Kapittel 16

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond får en hyggelig prat med en annen hundevenn, mens GrønneLan er utålmodig etter å komme seg opp og frem. Den blåblå vinden blåser ikke i deres retning.

Røde Raymond hørte det banke på bilruten. Og deretter at noen prøvde å åpne døren.

Var det demonstrantene som var tilbake etter en velfortjent pause med røyk og vafler? Hva skulle de finne på nå da? Dra ham og GrønneLan ut på asfalten og kile dem til langt inn i solnedgang og stappe borrer ned i underbuksene på dem?

Han trakk hodet opp av sykkelvesken og fikk øye på en politimann som myste inn gjennom de sotede glassene. Han så ut som om han hadde noe viktig å snakke med dem om. Kanskje gjaldt det overtidoverskridelsene i renovasjonsetaten i La La LAN Land, tenkte Røde Raymond.

(more…)