Av Hobo Highbrow
GrønneLan imponerer Røde Raymond med en perfekt backhand, mens flyplassen endelig ser ut til å være i sikte. Men det venter mer alvorlig trøbbel rundt neste sving. Hvem har lagt en farlig felle før Sinsenkrysset?
Kapittel 17
GrønneLan åpnet bilvinduet da de var midt i Granfosstunnelen. Foran dem blinket det i blålyset fra politibilen som eskorterte dem til flyplassen. Hun slang sykkelvesken ut med en sveipende backhandbevegelse som fikk gode gamle Martina Navratilova til å se ut som en sliten gatefeier til sammenligning.
Røde Raymond lot seg imponere. Hadde byrådet for miljø og samferdsel vært like bestemt når det gjaldt å innføre urbant jordbruk i La La LAN Land, hadde akkurat denne tunnelen nå vært pløyd opp og beplantet med biodynamiske multer, tenkte han.
Akkurat det var han litt glad for at ikke hadde skjedd ennå.
Han innså nemlig at det ville ta litt mer tid å transformere byen til et rødgrønt paradis uten sosiale forskjeller, høyblokker ved hvert busstopp og potteplanter hengende på alle sykkelstyrer. Et par år, kanskje.
Han snudde seg og så hvordan spyet hans skvatt da sykkelvesken traff tunnellveggen og deretter skled ned og la seg til rette på siden av kjørebanen. Bakenfor så han rekken av el-biler som fulgte etter dem som en stillegående hær av illsinte vepser fra Østre Bærum.
GrønneLan følte visst for å berolige ham litt, for hun bøyde seg mot ham og hvisket, antakelig for at sjåføren ikke skulle sladre videre om saken til kollegaene på Rådhuset.
-Ingen fare. Sykkelvesken min er i resirkulerbart materiale, sa hun.
Raymond nikket og var lettet.
-Om hundre år er den blitt til en sommerfugl, la hun til.
Røde Raymond stusset. En sommerfugl? Hva slags prat var det? Selv ikke jentene i Sosialistisk Ungdom pratet på den måten da han var ungdom. De var mere opptatt av hvem som skulle ligge øverst og underst når man omsider hadde kommet seg til sengs med dem etter å ha løst all verdens samfunnsproblemer.
Røde Raymond følte seg straks mye bedre, og av en eller annen grunn fikk han lyst på et eple. Han smilte tilbake til GrønneLan, men hun hadde allerede lent seg videre frem mellom forsetene mot sjåføren.
-Sett opp farten! ropte hun og stakk en spiss finger inn i overarmen på den stakkars mannen.
Sjåføren likte dårlig å bli herset med. Han trakk seg unna fingeren til GrønneLan, men det gikk ikke. Da måtte han ha åpnet døren og hoppet av i fart.
– Vi har faktisk et fly vi skal rekke, minnet GrønneLan ham om.
– Det er miljøfartsgrense på Ring 3, protesterte sjåføren i det de suste ut på Ullernchausseen.
– Og vi skal fakta på KLIMAkonferanse i Langtvekkistan, sa GrønneLan.
Sjåføren snudde seg mot byrådslederen for å høre hans mening. Røde Raymond var tross alt sjefen hans, og han hadde flere stemmer bak seg i kommunevalget enn GrønneLan noen gang kunne drømme om.
– Det er noe i det der, sa Røde Raymond.
Kapittel 18.
Sjåføren trykket gasspedalen et langt hakk inn og bilen skjøt fart ned mot Montebello. Raymond så for seg rekken med planlagte skyskrapere vokse opp som paddehatter langs veien. Halehenget av el-biler hang forbausende godt på og lignet nå en sverm illsinte bier som innimellom kom opp på siden av dem, rullet opp vinduene og spyttet egg og tomater på dem.
– For en skam. Jeg håper virkelig det der er mat som har gått ut på dato, sa GrønneLan.
– Det tror jeg bestemt, sa Raymond.
– Vet du egentlig hvor mye spiselig mat som kastes hvert år? spurte GrønneLan.
– Husker ikke, sa Røde Raymond.
– 350.000 tonn bare i Norge, sa GrønneLan.
– Oj, oj, oj, sa Raymond bestyrtet.
– Hvert år kaster matindustrien 74404 tonn mat, grossistene 3067 tonn, butikkene 60177 og forbrukerne 217480 tonn, doserte GrønneLan.
– Det er MYE! ropte Røde Raymond og ga seg selv et rapp på låret.
Nå så de Smestadlokket nærme seg i det fjerne. Der stod det en bøling førsteklassinger med gule refleksvester og ventet høytidelig på dem. Raymond syntes han dro kjensel på rektor og musikklæreren på Smestad skole da de kom nærmere. Alle ungene stod med blokkfløytene sine klare til å spille for kortesjen fra byrådet. Et nydelig banner med påskriften IKKE TA FRA OSS HUSENE VÅRE, hang utover gjerdet.
-Jeg er så fornøyd med at alle La La LAN Land-unger går med de gule La La LAN Land-vestene sine til skolen hver dag, sa Raymond smørblidt.
-Trygge unger er glade unger, sa GrønneLan seg enig.
– Det er jo slagordet vårt, det, sa Røde Raymond.
I det samme haglet det med vannbomber fra lokket over dem. Smårollingene hadde slengt fra seg blokkfløytene og slapp arsenalet sitt samtidig ned på motorveien. Sikten gjennom frontruten på byrådsbilen ble borte på grunn av alt vannet idet bilen suste inn i en ny tunnel.
-Går det bra bak der! spurte sjåføren da de var ute på den andre siden.
Vindusviskerne skyflet vekk vann og rester av plastposer.
Både Røde Raymond og GrønneLan hadde fått seg en støkk og svarte ikke. Raymond lurte på om han hørte en liten latter fra der foran, men det var vanskelig å se ansiktet til sjåføren bakfra.
Det var ikke et menneske å se verken ved Lille Vinderen eller Gaustad. De de hadde kommet seg gjennom Tåsentunellen uten ytterlige opptrinn, pustet Raymond ut og satt seg godt tilbake i setet.
Storokrysset var rett borte i hogget.
Kapittel 19.
Noe hadde skjedd, for bilen humpet på den ene siden og det hadde begynt rett etter avkjøringen til Grefsen.
Sjåføren kjørte inn til siden av veien og stanset opp. Bikkja reiste seg fra sitt lune leie i bagasjerommet og stod og bjeffet og pep inn i øret på Røde Raymond. Det var som om den været at noe var på gang.
GrønneLan satt så forgapt i sine egne visjoner at hun ikke fikk med seg det som skjedde. Akkurat her hadde byrådet for miljø og samferdsel planlagt en firefelts sykkelvei som ville bli noe av det mest spektakulære på den nordlige halvkule. Bilverkstedet og bensinstasjonen på høyre hånd skulle vekk for at tusenvis av syklister skulle få mulighet til å skli rundt på glatta om vinteren og komme for sent på jobben. Det skulle bli små kiosker forbeholdt syklister der man kunne kjøpe lappesaker og fylle sykkelflaskene sine fra egne pumper med rødbete- eller grønnkåljuice.
Sjåføren smøg seg ut av døren for ikke å bli påkjørt av svermen av el-bier. Men biene hadde stanset litt unna og stod og blinket festlig med lysene. Han gikk rundt byrådsbilen, bøyde seg ned og forsvant ut av syne for Raymond ved det høyre dekket foran.
– Hva skjer? spurte GrønneLan og sjekket klokken.
Den tikket faretruende raskt mot flyavgang til klimakonferansen i Langtvekkistan.
– Vet ikke, sa Røde Raymond. Han prøvde å holde seg rolig.
Men han hadde en dårlig følelse i magen. Og da sjåføren kom tilsyne igjen hadde han noe mystisk i hånden. Det var så lite at det var umulig for Røde Raymond og GrønneLan å se hva det var på avstand.
GrønneLan åpnet vinduet på sin side for at sjåføren skulle få vist dem gjenstanden.
– Dette ligner sabotasje, utbrøt GrønneLan.
– Utvilsomt, sa Raymond og strakte hånden ut etter tegnestiften. Den var litt bøyd i tuppen, men så ellers ut som et perfekt formet terrorvåpen.
– Ikke rør! sa GrønneLan. – Denne overlater vi til PST.
Hun fant frem mobiltelefonen og slo et nummer.
Raymond åpnet vinduet litt på sin side, og han kjente en isende kald vind blåse ned fra Grefsenkollen og rett gjennom hodet sitt. Det var ikke et menneske å se i villabebyggelsen på Nedre Grefsen, men Raymond mente han kunne se det røre på seg bak gardinene i flere hus. Noen holdt dem åpenbart under oppsyn.
Hva var det Jonas pleide å si? At det hadde blitt et kaldere klima under den blåblå regjeringen? Kulda satt i kroppen året rundt og somrene var blitt helt rævva. Sant å si hadde Erna gjort en fenomenal klimajobb, men det kom han aldri til å si høyt til GrønneLan.
Godt å komme seg til varmen i Langtvekkistan, tenkte han.
Kapittel 20.
Flyet taxet bortover rullebanen. GrønneLan satt ved vinduet, mens Røde Raymond satt ytterst mot midtgangen. I setet mellom seg hadde de Monopolspillet og kartet over La La LAN Land, i tilfelle de plutselig fikk veldig lyst til å legge noen nye planer for byen mens de var i luften. Ved bena deres lå bikkja sammenkrøllet og snuste på sokkene til Raymond.
– Kanskje vi kan kjøre på med noen nye blomsterkasser på Karl Johan? sa GrønneLan.
– Bra forslag, sa Raymond.
– Vi kan erstatte 50 prosent av parkeringsplassene innenfor Ring 2 med sittebenker for småbarnsfamilier som skal spise matpakkene sine på bytur, fortsatte GrønneLan.
– Inne i parkeringshusene, også? spurte Røde Raymond.
– Hvorfor ikke? spurte GrønneLan.
– Hva med å bygge noen leiligheter på toppen av Rådhuset for narkomane flyktninger med lesevansker? sa Raymond.
– Det der er ikke noen dum idé, Raymond, smilte GrønneLan.
– Nei, ikke sant? sa Raymond.
– Men da må vi bare huske nok parkeringplasser for el-sykler, sa GrønneLan.
– Selvsagt, sa Røde Raymond og smilte tilbake
– The sky is the limit, sa GrønneLan, og kikket ut av vinduet.
Flyet hadde kommet i avgangsposisjon. Motorene ruset opp og med et lite rykk satte det avsted bortover rullebanen.
– Håper du husket å kjøpe klimakvoter? sa GrønneLan.
– Kvoter? sa Raymond.
– Raymond, da, sa GrønneLan litt oppgitt.
Røde Raymond hadde nettopp tenkt på at han gledet seg til å se Love Actually med Hugh Grant på skjermen som snart ville bli senket ned i taket foran dem. Og ikke minst på hva de ville få servert til lunsj på flyet. Det var nok noe kjøtt. Kanskje kylling eller svin? Eller en svinaktig god biff.
– Jeg spesialbestilte vegetarlunsj til oss, sa GrønneLan.
– Å, så godt, sa Raymond og tok hånden hennes i sin.
I det samme lettet flyttet fra bakken og de ble presset ned i setene. Ingen av dem hadde lagt merke til at flyet var tomt for andre passasjerer. Og ingen flyverter eller -vertinner var heller å se.
Solen stod høyt på himmelen og for den lille gruppen el-bilister som hadde nådd frem til flyplassen uten å gå tomme for strøm på veien, og som nå stod samlet utenfor gjerdet på bakken og stirret, virket det som om flyet fikk en aldeles unormal stor fart før det lettet. Det skjøt som en rakett opp mot himmelen og forsvant ut av syne. Røde Raymond og GrønneLan ble borte i det blå og ingen har sett dem siden.
(SLUTT)
Tidligere kapitler
