Category: Hobo Highbrow

BYRÅDSBOOGIE

v/Hobo Highbrow

(Fritt etter Jackson 5)

Vi tror vi redder verden
og legger ivrig ut på ferden.
Vi trikser og vi bløffer.
Og det er så gøy!

Vi sløser vilt i øst og vest.
Og bryter lov om det er best.
Men skylden den er alltid noen andres.

Vi skylder litt på Venstre.
Vi skylder litt på Høyre.
Vi skylder litt på været.
«Blame it on the boogie».

Vi skylder litt på Høyre.
Vi skylder litt på Venstre.
Vi skylder litt på været.
«Blame it on the boogie».

Vi bruker folkets penger
på utebenk og senger.
Men skylden den er alltid noen andres.

Vi sykler rundt i fylla.
Gir andre hele skylda.
Ja, skylden den er alltid noen andres.

Vi skylder litt på Venstre.
Vi skylder litt på Høyre.
Vi skylder litt på været.
«Blame it on the boogie».

VIRUS: En tur på legevakten

Da Junior kom ut av Manglerud Ishall så han ut som tre pakker kjøttdeig med redusert saltinnhold. Nesen var skjev og en lite kledelig blåfarge spredte seg i retning ørene. Jeg rullet ned bilvinduet.
– I himmelens navn! ropte jeg.
Stemmen min var ikke bare faderlig bekymret. Den var en anelse hysterisk. Ingen liker vel overraskelser før kveldskaffen er innabords? Nå så jeg at han blødde fra leppen, stakkar.
– Jeg gikk på en puck, lespet Junior.
Det var år og dag siden jeg hadde måttet hente gutten på treningen. Det var den gang vi foreldre måtte steke vafler og selge pølser for å spe på en slunken klubbkasse. Den tiden var over for min del. Var det noe jeg savnet? Nei. Vafler kan jeg dy meg for. Pølser er greit, men sennep får du ikke i denne karen. Men jeg kjører fremdeles gjerne en liten tur med bil for å ha litt kvalitetstid med sønnen min.

Henriksen, treneren, kom småspringende etter fra hallen. Han slang bagen til Junior inn i baksetet og stakk hodet inn gjennom vinduet. Antakelig kikket han etter om jeg hadde et kobbel med advokater gjemt i dashbordet. Det kunne nok gjort et kraftig innhogg i vaffelpengene hans. Men det kunne han bare glemme. Var det noen som skulle leke advokat her, så var det meg.
– Det må ha vært en haglstorm av pucker som traff ham, Henriksen, sa jeg anklagende.
– Det var bare en, bedyret Henriksen.
– Men da kom den faderlig fort, repliserte jeg.
– Dere bør ta en tur på legevakten med det samme, for sikkerhets skyld, sa Henriksen.
– Er det nødvendig, da? sa jeg og snudde meg mot Junior.
Han hadde satt seg inn i passasjersetet og så sant å si temmelig molefonken ut.
– Dere bør nok sjekke om han har hjernerystelse eller noen brudd, fortsatte Henriksen.
Det lot til at han talte av egen erfaring, for nesa hans var temmelig ugjenkjennelig den også etter et langt liv på glattisen.
– Gjør det vondt? sa jeg, og strakte frem hånden mot ansiktet til Junior.
Han vred seg unna og så irritert på meg.

– Hvorfor måtte du ta av deg hjelmen ute på isen? spurte jeg da vi kjørte nedover mot sentrum.
– Det klødde, sa Junior.
– Klødde? sa jeg og himlet med øynene.
– Ja, sa Junior.
– Hvor da? spurte jeg.
– Spiller ingen rolle, det vel, sa Junior.
– Å ta av seg hjelmen på en ishockeybane er som å gå ned langs Akerselven nattestid uten klær, påpekte jeg.
– Hva mener du? sa Junior.
– Du vet at det er damer som er av den oppfatning at det er en menneskerett å gå halvnaken hvor enn det er i byen midt på natten? sa jeg.
Junior ristet på hodet.
– Vi snakker om å ta ansvar for egen kropp og ikke ta unødvendig risiko, sa jeg.
Junior tørket vekk litt blod fra under nesen med håndbaken.
– Skjønner du ikke hva jeg snakker om? spurte jeg.
– Nei, sa Junior.

Det var ikke en fordømt parkeringsplass å finne utenfor legevakten. Byrådet hadde harvet opp mesteparten av den lille parkeringen som var for å dyrke åkerbønner og grønnkål. Og det var nok flere enn Junior som hadde fått seg en puck i nesa denne dagen, for de få plassene som var igjen var okkupert av elektrisk drevne lastesykler.
Jeg slapp ham av utenfor inngangen, slik at han kunne trekke kølapp, og kjørte litt rundt i strøket på jakt etter et sted å sette fra meg bilen. Det var lettere sagt enn gjort. Noen hadde satt opp blomsterkasser og rare benker overalt. Det var knapt et ledig høl å smette inn i med Toyotaen til Helle. Til slutt forlot jeg bilen på første og beste hjørne og småløp tilbake til Storgaten 45.

Det satt en gjeng hengehuer og ventet på tur i området ved skranken. Halvparten snufset og hostet om kapp om litt offentlig helseomsorg fra den lille gjengen med leger som hadde klart å komme seg på jobb. Resten var nok syklister som hadde trynet i trikkeskinnene på vei for å kjøpe vegetarisk take-away. Ingen Junior var å se.
– Sønnen din er inne, sa damen bak skranken.
– Hvor da? sa jeg og så meg omkring.
– Bare sett deg ned og vent, sa hun og pekte mot en ledig plass ved siden av en sjukling med snørret hengende ned fra barten.
– Skal gutten hamle opp med legestanden helt alene? spurte jeg.
– Så vidt jeg ser er han myndig, sa damen.
– Det kan du si, sa jeg.
– Ja, sa damen.
– Min erfaring med leger er at man ikke kommer fra dem uten å ha blitt påført noe livstruende, det være seg hemmoroider eller brokk, sa jeg.
– Kaffeautomaten er der borte, sa damen og nikket i retning vinduet.
– Det kan også være de mest lumske kreftsykdommer. Det aller beste er egentlig å holde seg langt unna, fortsatte jeg.
Damen hørte ikke etter lenger, men hadde begynt å notere på datamaskinen sin igjen.

Jeg kjøpte meg en kopp varm sjokolade og satte meg ned med utsyn mot et fjernsynsapparat. På TV-skjermen dukket et kjent fjes opp. Det var en forfatterkollega jeg hadde hatt flere høner å plukke med noen år, ettersom han hadde brukt meg som hovedperson i en av romanene sine uten å spørre om lov.

(Fra en roman i arbeid.)

Gyldenløvesgate: Slaget på Frogner

Gyldenløvesgate
  • Et personlig og nostalgisk kampskrift mot det rødgrønne byrådet i Oslo.

Overkjøringen av beboere og bydelspolitikere på Frogner i forbindelse med den nå vedtatte byggingen av sykkelfelt i Gyldenløvesgate er et graverende eksempel på et byråd som tar null hensyn når det gjennomfører sine politiske kjepphester. Det kan stå dem dyrt å vise sin mangel på demokratisk sinnelag nå rett før kommunevalget.

Nylig tok jeg derfor en befaring med min sykkel i Gyldenløvesgate og områdene rundt for å gjenoppfriske gamle minner og ikke minst for å forberede meg til de avgjørende slagene mot sykkelfelt i begge retninger i en av Oslos vakreste og roligste gater.

(more…)

Pauli Ahtisaari turns 60

By Hobo Highbrow

highbrow@lowbrow.com

Pauli Ahtisaari turns 60 today. It’s incredible. Most people think the eccentric author is at least 85, because it’s like he has always been around. I met him once in Helsinki, and although I have tried to forget about him since I haven’t. 

(more…)

Veien til La La Lan Land. Kapittel 2

Av Hobo Highbrow

Det demokratiske underskuddet fortsetter å stige i byen under de frodige åsene. Hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La Lan Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? Blir det tyve eller tredve etasjer høye blokker på Smestad? Og hva drømmer Byrådslederen om når han sover ut rusen etter en fredagskveld på byen? (more…)

Veien til La la Lan land – en føljetong

Av Hobo Highbrow

Det er opprør i La la Lan land. Men sjefen i hovedstaden, Røde Raymond, har fremdeles en drøm om at byen hans skal trekke til seg 200.000 nye innbyggere. At La la Lan land skal bli verdens klima-hovedstad. At hver stasjon på Holmenkollbanen skal ha et høyhus som strekker seg opp gjennom skyene.

(more…)