Bøker

Epleleken

Humle og Honning bor i et hus. Huset står i en skog, og skogen ligger ved havet. Gjennom skogen slynger en vei seg, rundt solsvidde trær og myrer tørre som kneipp.

Hver morgen står Honning opp, hinker ut på verandaen og strekker armene mot himmelen. Regner det, så vasker hun ansiktet, skinner solen, så er det sol.

Veien stanser ved havet. Den som vil videre bør tenke seg godt om. For havet er uutgrunnelig og før du vet ordet av det har du plumpet uti med hele deg.

I dag skinner solen av all kraft og bader skogen i et eget lys, lik drømmer gjemt og glemt i en skuff i skatollet. Solstrålene hopper utålmodig fra tretopp til tretopp på sin evige reise gjennom verden.

-Er den ikke søt! roper Honning fra verandaen.

Hun henger over rekkverket og ser på himmelen bak skogen. Noe loddent langt der ute driver mot land.
-Hva da? roper Humle.
-Den lille skyen, sier Honning.
-Hvilken sky? spør Humle.
Han husker mange skyer, store og små, men det er vanskelig å skille dem fra hverandre.

Honning stikker hodet inn og ser på ham.
-Husker du ikke skyen vår? spør hun.
-Nei, sier han.
-Det er jo vår sky, dummen, sier Honning og forsvinner igjen.

Nå hører Humle henne hinke igjen der ute, men han aner ikke på hvilket ben. Det kan være det venstre eller det høyre. På hendene hinker Honning bare på høytidsdager.

Så blir det veldig stille.
Humle spisser ørene.
Snuser ut i luften.

Hvor ble det av Honning? Han hører fuglene kvitre om siste nytt. Og Hormonene skravle på formiddagstur ute i skogen. Men ingen Honning.

Men så kommer hun hinkende inn på rommet og bort til ham.
-Nå lurte jeg deg, sier hun.
-Det gjorde du ikke, sier Humle.
-Trodde du jeg hadde dratt på stranden uten deg? sier hun.
-Nei! protesterer Humle og trommer en liten jegermarsj med føttene mot veggen i skapet.

Honning ler og løfter ham ut.
Hun børster støv av ham.
Hun rister i kleshengeren til han ramler av.

Humle treffer sengen og spretter opp og ned noen ganger til han blir liggende stille og se opp på Honning med et lurt blikk.
-Så deilig du er, sier han. –Skal jeg kile deg?
-Nå? sier Honning.
-Akkurat nå, sier Humle.
-Har vi ikke viktigere ting å tenke på? sier Honning.
-Hva da? spør Humle.
-Kom, sier Honning.

De blir stående lenge på balkongen, kropp mot kropp, og kjenne pusten fra havet som buer seg i horisonten. De ser på den lille skyen der ute og Humle tar Honnings hånd i sin og klemmer den forsiktig. En mild bris rusker i Honnings hår og i skogen rasler det i løvet fra i fjor.

-Hva med å leke epleleken i dag? sier Humle.
-Epleleken? spør Honning.
-Ja, sier Humle.
-Mener du det? sier Honning.
-Den som mister eplet må kysse først, sier Humle.

Honning ser på Humle med en ny glød i blikket. Hun klemmer hånden hans tilbake.
-Jeg trodde ikke du likte den leken, sier Honning.
-Med deg så, sier Humle.

Honning er så vakker når hun er overrasket. Som en hel kurv med epler etter fjorten somre uten regn.

Humle strekker seg litt så han kan se dønningene som sleper seg tungt mot land. De ligner feite kyr som ikke vil hjem til fjøset. Og den lille skyen har kommet litt nærmere. Ennå er den altfor langt unna til at de kan ta på den.

Honning drar Humle med seg inn igjen. Så løper de hånd i hånd ned trappen og ut til epletreet. De står lenge under treet før Honning velger seg et eple som skinner. Det er ikke så mange epler igjen, og noen av dem er skrukkete.

Humle hentet tresleiven på kjøkkenet. Han legger eplet i sleiven, gir den til Honning og teller til tre. Så løper Honning leende avgårde, mens hun strever med å holde eplet på plass.

-Skynd deg da, roper Humle etter henne.
-Ikke forstyrr meg, roper Honning tilbake.
-Skynd deg langsomt, da, roper Humle.

Humle sitter på en eplegren og venter. Han hører Hormonene knekke kvister borte i skogholtet. De krangler om hvem som har funnet den fineste konglen.

En sommerfugl setter seg på eplet til Honning. Hun stanser og ser på den, teller fire prikker på hver vinge. Hun løfter hånden og vil røre den.
-Er du myk som en kokosbolle eller hard som en stålampe? spør hun.
-Er du glatt som en sykkelpumpe eller lodden som en teddybjørn? lurer hun.

Da letter sommerfuglen og flakser i vei over engen.

Honning løper etter den ut i gresset, svisj, svisj, hun løfter bena høyt for å komme fortere frem.
Hun holder en hånd på eplet for å ikke miste det.
Det er juks å holde på eplet.
Men det er veldig lurt.

-Blir du med og bader? roper Hormonene.
De ligger og dovner seg i gresset.
-Ikke nå, sier Honning.
-Du vil aldri, klager de.
-Jeg leker jo med Humle, sier Honning og løper videre.

Humle sitter og tenker litt på frimerkene sine. Det gjør han noen ganger hver dag, før lunsj og etter lunsj, og kanskje mens han pusser tennene om kvelden. Frimerkene må tenkes, akkurat slik Honnings drømmer må vannes.

Honning tar bort hånden fra eplet når hun kommer rundt hushjørnet igjen.
-Så lang tid du tok, sier Humle.
-Jeg ville ikke miste eplet, sier Honning.

Nå gjør Humle de snåle grimasene sine igjen. Nesen hans snurrer rundt som en snurrebass. Honning må le, for han ser så rar ut. Hun rister av latter. Hånden hennes rister også, og eplet begynner å røre på seg i sleiven.
-Hold opp, sier Honning.
-Eplet kommer til å falle av, sier hun.
-Da vet du hva som skal skje, sier hun.

Nå snurrer Humle med nesen den andre veien. Og han skjeler slik med øynene at Honning ikke lenger får øyekontakt. Så er det rart at eplet går i bakken med en dunk?

-Oj, sier Honning. –Jeg tapte visst.
-Ja, sier Humle.
-Det var din skyld, sier Honning.
-Unnskyld, da, sier Humle.
-Det var litt urettferdig, sier Honning.

Hun smyger seg inntil ham. Knurrer lavt.

Honning lukter bedre enn mose og barnåler, synes Humle. Han stikker nesen borti henne og slikker saltet vekk bak det ene øret hennes.
-Du kan få et nytt forsøk, sier Humle.
-Trengs ikke, sier Honning og kiler ham litt der det kiler mest.

Håret på leggene til Humle strekker seg mot Honning. Det sitrer i hele ham. Hun er en elektrisk vind og han et juletre som har fått lysene sine slått på for første gang.

Nå snurper Honning navlen sammen og kysser ham.
Det rister svakt i bakken under dem.
Det er elgen som dundrer gjennom skogen igjen.

Har de kysset slik før? Så vått? Så bredt og omstendelig? Latt tungene sine lete etter brødsmuler mellom hverandres jeksler?

Humle hiver etter pusten.
En knapp løsner i skjorten hans.
Den skyter fart mellom eplegrenene og blir borte i skogen.

Solen har steget så høyt på himmelen at det svimler for dem. De klarer ikke å bøye nakken så langt bakover at de ser den. De må legge seg ned i gresset igjen.

Solen varmer dem overalt og lykken sprenger i brystet.

Og er det ikke som om den lille skyen har rykket enda litt nærmere? Den er litt tung og mørk, som om den bærer på en bør med vann, ser de nå.

Først elsker de i håndstående.
Så med bena hektet i hver sin eplegren.
Alt repeteres i omvendt rekkefølge til det sitter ordentlig.

Etterpå holder Humle rundt Honning som om hun var en bademadrass som når som helst kan drive til havs. Hun er varm og det lukter søtt av henne.

Brått forsvinner solen og et florlett regn faller over dem.
En sitring går fra Honnings kropp til Humles.
Så er solen tilbake igjen og varmer med samme styrke.

-Skyen er borte! roper Humle og setter seg opp i gresset.
-Helt borte, sier Honning.
-Hva skjedde? spør Humle.

Honning svarer ikke.

Det er noe nytt over Honning, ser Humle nå.
Havets hvisking har blitt til klar tale om dager som skal komme.
Og fuglekvitteret fra skogen er tydeligere.

-Det var gøy å leke epleleken, sier Humle.
-Ikke sant? sier Honning.

De deler eplet i to ved å stirre lenge på det fra hver sin side. At marken gjemmer seg i eplets kjerne, bryr Humle og Honning seg ikke om.


Share this: