Bøker

Den syklende politibetjent 10

Kriminalføljetong fra det grønne Oslo. Politibetjent Erik Jensen er sendt på oppdrag i de innerste politiske sirkler i hovedstaden og tråkker avgårde det han kan.

Av Hobo Highbrow

1. Tatt i trappen
Politibetjent Erik Jensen stanset på avsatsen mellom 10. og 11. etasje hjemme i blokken da mobiltelefonen ringte. Han satte ned sykkelen og tok mobilen opp av brystlommen på uniformskjorten. Jensen hadde nettopp gått av vakt og gledet seg til å ta en dusj og slå seg ned i sofaen for å se på semifinalen i ping-pong-turneringen i Weihai, en by i provinsen Shandong nordøst i Kina. Nå lød den velkjente stemmen til vakta på Politihuset i øret hans:
– Jensen? sa vakta.
– Ja, det er meg, sa Jensen.
– Hvor er du?
– Snart i 11. etasje, sa Jensen.
– Det har skjedd noe på Rådhuset. Du må dra dit med en gang.
– Å, nei, stønnet Jensen.
– Ja, det er noe dritt. Men du vet hvordan det er. Alle de andre er opptatt med å sjekke bruken av koronamunnbind på T-banen og rydde opp i el-sparkesyklene på Egertorget, sa vakta og la på.
Heldigvis var det mest nedover igjen til byen. Jensen sørget for å passere alle sykkeltellerne han visste om på veien. Det var en samfunnsplikt det syklende politiet var pålagt av Klimatilsynet for å bidra til lavere klimautslipp.
Da han nærmet seg Sentrum satte han på blålyset på styret og klemte inn knappen som ga lyd i sirenen. Fotgjengerne skvatt unna som rotter og en gammel dame ble liggende på fortauet og kave med hjertet oppi halsen og brillene på snei. Det fikk hun tåle for at politiet skulle ordne opp i problemer i byen på overtid, tenkte Jensen.

2. Godlukt fra Marokko
Da Erik Jensen rullet over Fridtjov Nansens plass mot Rådhuset oppdaget han en kjent skikkelse som låste opp en sykkel og tråkket friskt avgårde med capsen på snei. Jensen hadde ikke tid til å prate med gamle kjente akkurat da. Det var ting på gang som måtte løses i Oslo-politikken.
– Du kan sette sykkelen her utenfor, sa Bruvoll, som ventet ved inngangsdøren.
Ole Bruvoll var sikkerhetssjef i Rådhuset og tidligere politimann i Oslo-politiet.
– Den tar jeg med inn, sa Jensen og holdt hva han lovet.
Bruvoll førte an opp trappen i hallen med Jensen hakk i hæl.
– Den koster nok ikke lite den doningen der, Erik, sa Bruvoll og nikket mot sykkelen.
– Sammenlignet med en Jaguar er det småpenger, sa Jensen.
– Kjenner du Røde Ralf personlig? sa sikkerhetssjefen.
– Alle fra Groruddalen kjenner ham, sa Jensen.
– Han bor på St. Hanshaugen nå, sa Bruvoll.
– Fint skal det være, sa Jensen.
En søtlig duft møtte de dem da de nærmet seg døren inn til Røde Ralfs kontor. Da de entret rommet var lukten vokst til en tjukk, feit vegg som Jensen måtte stange seg gjennom.
– Hva pokker har foregått her? spurte han.
– Bare det vanlige MDG-vorspielet, sa sikkerhetssjefen.
– Hvorfor her hos byrådslederen? spurte Jensen.
– Så vidt jeg skjønner er det avtalt i den siste byrådsplattformen at MDG-folkene kan disponere det på fredager etter kontortid, sa Bruvoll.
Den bedøvende eimen av hasjisj fra Marokko, smuglet inn i landet av kyniske bakmenn i narkotikabransjen, begynte å trenge inn i hjernebarken til politibetjenten. Han måtte åpne et vindu og trekke noen dype magadrag Oslo-luft, før han tok kontoret nærmere i øyesyn.
Behovet for rullepapir hadde tydeligvis tatt overhånd blant de grønne, for på salongbordet lå et eksemplar av Maos lille røde som noen hadde revet ut sider av. Forrest i boken stod signaturen til Røde Ralf og en dato langt tilbake fra den gang han var medlem av Rødt. Det var før han ble medlem av SV og lenge før han ble pamp i Arbeiderpartiet.
Det lå bittesmå rester av hasj og tobakk igjen på bordet. Ellers var det fullt av tomme øl- og vinflasker.
– Det er mest Inger Marte som drikker vin. Men hun er jo i SV, forklarte Bruvoll og pekte på leppestiften på et av vinglassene.
– Og Ralf? sa Jensen. 
– På gulvet der bak skrivebordet, sa Bruvoll.

3. Døde menn tisser i buksa
Politibetjenten tok noen dansetrinn rundt skrivebordet for å kikke på liket. Synet som møtte ham var omtrent like spennende som en pressekonferanse med byrådet for miljø og samferdsel når hun skulle redegjøre for regelbrudd i Energigjenvinningsetaten. Den samme gamle rådhusparketten skinte mot ham der som foran skrivebordet.
– Ingen Ralf her, sa Jensen.
Ole Bruvoll kom dansende etter med tre fire kjappe steppetrinn. De lød som pistolskudd i det enorme kontoret til byrådslederen.
– Han var her for fem minutter siden, utbrøt sikkerhetssjefen.
– Kanskje han bare er på toalettet, sa Jensen.
– Toalettet? sa Bruvoll og heiste øyenbrynene et par etasjer opp.
– Det var en spøk. Døde menn tisser i buksa, det vet du godt, Bruvoll, sa Jensen.
– Hørte jeg du sa «tisser»? sa Bruvoll med et lite smil.
Jensen svarte ikke. Han hadde bøyd seg ned for studere åstedet nærmere. Ikke et blodspor var å se og ikke så mye som et gram forspilt valgflesk hadde klistret seg til parketten.
– Har han noen fiender som kan ha tatt liket hans? sa Jensen.
Bruvoll hadde sunket ned i en stol. Smilet var forduftet fra fjeset hans som solen om kvelden fra Den Himmelske Freds Plass. Han så litt blekere ut om nebbet.
– Ingen ville finne på å kjøpe Ralf på Finn, for å si det slik, lød svaret hans.
– Og hva med MDG-klikken? Hvor ble det av dem? fortsatte Jensen.
– De solowheelet bort til Grünerløkka etter et par timer som de pleier. Det var GrønneLise, Trolldeig og Willumsen, og et par til. Inger Marte dro visst hjem, sa Bruvoll.
Jensen kastet et blikk på skrivebordet til Røde Ralf. Avtaleboken lå oppslått og blikket falt på noen kruseduller mot slutten av arbeidsdagen.
Ralf hadde en avtale med en J.B. klokken 16.30. Rett før det stod noen kråketær som ikke var til å tyde.
– Kjenner du til disse avtalene? spurte Jensen og pekte.
Bruvoll tok på seg lesebrillene og kikket i boken. Han gjorde en liten grimase og ristet på hodet.
– De der er private, så nei, sa sikkerhetssjefen.

4. En svekling vender tilbake
Vakten satt og leste avisen foran overvåkningsskjermene da sikkerhetssjefen og politibetjenten ankom vaktrommet. Hun var rask til å legge fra seg dagens VG på bordet da hun så de to karene, og begynte å følge med igjen. «Politiet jakter på internasjonal narkotikaliga i Oslo», lød overskriften i avisen.
– Sett noen lik på avveie? sa Bruvoll.
– Ikke ennå, sa vakten.
– Har du spolt tilbake? spurte Bruvoll videre.
– Jeg har sett opptakene fra 18.00 til 18.30 så langt. Jeg oppdaget et par interessante ting, sa vakten.
– La nå oss avgjøre hva som er interessant eller ikke, sa Bruvoll.
Vakten var tydeligvis vant til at Bruvoll kjekket seg foran henne. Hun himlet litt med øynene og skiftet kamera slik at rådhusgarasjen kom til syne på hovedskjermen.
– Alt er av interesse, forsikret Erik Jensen, mildere i røsten enn sin gamle kollega.
– For det første kom Trolldeig tilbake igjen alene et kvarter etter at MDG-gjengen hadde dratt, sa vakten.
– Jasså? sa Bruvoll.
– Ble han lenge? sa Jensen.
– Han dro igjen omtrent med det samme, sa hun.
– Hva gjorde han? spurte Bruvoll..
– Det så ut som han var en tur tilbake på kontoret til Røde Ralf, sa vakten.
– Kanskje han skulle hente noe? sa Bruvoll.
– Ralf? sa Jensen.
– Ralf er altfor tung for Trolldeig, Erik. Trolldeig er en svekling. Jeg vet det, for jeg brøt håndbak med ham på julebordet, sa Bruvoll.
– Han bar ikke på noe som jeg kunne se, konstaterte vakten.
– Hva mer? spurte Jensen og bøyde seg frem mot skjermen for å se hva som foregikk i garasjen akkurat der og da.
Bildet viste et overblikk over de få parkeringsplassene avsatt til kaksene i huset. Det var kornete og utydelig som på en svart-hvitt TV med bordantenne fra 1960-tallet. Hadde politibetjenten ikke visst bedre hadde han trodd det var hesten til byens sheriff han fikk øye på, men ved nærmere øyesyn lignet det mer på en ubevegelig Ralfmobil blant en hær av lastesykler.
– Det var en ting til, sa vakten videre.
– Spytt ut, sa Bruvoll barskt.
I det samme gikk alarmen. Det ble aktivitet på bildet fra garasjen. Jensen så en skygge bevege bak bilen og deretter ble frontlysene slått på.
Telefonen til Bruvoll ringte og sikkerhetsjefen hadde den på plass ved øret fortere enn byrådet for miljø- og samferdsel brukte opp budsjettet sitt på rød asfalt.
Bruvoll lyttet intenst mens han stirret ut av vinduet. Han bleknet igjen på et blunk, akkurat som oppe på kontoret til Ralf. Svetten piplet frem på pannen hans. Det så ut som om verden var i ferd med å gå under for ham der han stod. Han trengte opplagt litt ekstra jern for å komme seg i form, tenkte Erik Jensen.
Bruvoll la på og sukket.
– Noen har tatt nøklene til Ralfmobilen og prøver å stikke av med den, sa han.

5. Syriner om høsten
Sykkelen skjøt ut av rådhusgarasjen som et oljet lyn. Det var et lyn som ikke var oljet av en av de subsidierte sykkelverkstedene til GrønneLise, byråden for miljø og samferdsel. De tok nemlig livet av etablerte sykkelverksteder drevet med hardt og ærlig arbeid gjennom mange år. Erik Jensen nektet å bruke de første i solidaritet med de siste.
Han så Ralfmobilen bremse opp ved krysset ved Stortingsgaten, for deretter å svinge til høyre mot Stortinget. Men sjåføren ombestemte seg brått og tok til venstre i retning Slottet istedenfor.
Grunnen åpenbarte seg like etter. Før Jensen hev seg på setet hadde han varslet alle tilgjengelige sykkelressurser i området, og da han selv nådde krysset så han tre syklister komme i god fart mot seg. To av dem opp Stortingsgaten og en rett mot ham i Universitetsgaten. Alle hadde satt på blålyset.
Jensen satte på sirenen og blålyset på sitt eget styre og tråkket til med all den kraft han hadde igjen etter en altfor lang dag på jobben. Det var ikke stort.
Etter et halvt minutt kom politibetjent Ragni Olsen opp på siden av ham. Hun var tidligere kretsmester i terrengsykling og en råtass når farten skulle holdes oppe.
– Vi legger oss i vifte, ropte hun.
– Den er god, sa Jensen.
– Jeg begynner, sa Ragni.
Jensen protesterte ikke på det. De to hadde hatt en liten affære for noen år siden, men det hadde ikke blitt noe mer. Jensen kunne ikke begripe hvorfor.
Han slapp Ragni forbi og hun tok føringen etter Ralfmobilen oppover Drammensveien. Jensen la seg på hjul, og da han kastet et blikk over skulderen, så han at kollegaene Gran og Alfheim hadde lagt seg pent inn på rekke og rad bak dem.
Midt i bakken slapp Ragni seg ned og lot Jensen ta neste økt. Han syntes han ante en eim av syriner i luften da han ble alene i front, men siden det var på høsten var det nok bare shampoen til Ragni som spilte nesen hans et lite puss.
– Den svinger inn Parkveien, ropte hun og ble borte bak ham.
Jensen kjente det beit godt i beina da han giret om ved den tidligere amerikanske ambassaden. Nå gjaldt det å runde hjørnet av Slottsparken før Ralfmobilen ble ute av syne.

6. Løv i sykkelfeltet
Erik Jensen lå i tredjeposisjon i lagtempoen etter Ragni Olsen da de passerte Inkognitogaten. Politisyklene humpet etter tur over skinnene til Briskebytrikken og fortsatte i tett formasjon mot Skovveien.
Leggene til Ragni gikk opp og ned som stemplene på en dampmaskin i halvmørket. Jensen holdt blikket spikret til den veltrente bakdelen foran seg og tråkket på det han hadde.
De hadde akkurat rukket å se Ralfmobilen da de et snaut minutt tidligere skled rundt hjørnet av Dronningparken og inn i Parkveien. Da bilen svingte til venstre opp Colbjørnsensgate, krøp de sammen bak sykkelstyrene og økte tempoet i håp om å ta igjen biltyven litt lenger oppe i gaten.
– Skal banne på at det er de ettersøkte folka i den mye omtalte narkomafien som sittet bak de sotede glassene, ropte Gran innbitt fra fronten.
– Hva får deg til å tro det? ropte Ragni.
– 20 år som syklende politi, svarte Gran.
– Vedder du? ertet Alfheim bak ryggen på Jensen.
– En øl på hele gjengen under neste Tour de France, lovet Gran og dro fra de andre med et par saftige tråkk i ørtende gir.
Arbeidene med nye sykkelfelt i begynnelsen av Colbjørnsensgate hadde tvunget de syklende politifolkene midt ut i gaten, og slik fortsatte de over krysset ved Skovveien, fremdeles med Gran i front. De var halvveis borte til Niels Juelsgate da de så at Ralfmobilen hadde tatt en U-sving og kom kjørende tilbake mot dem midt i veibanen i høy hastighet.
– Hva i helvete! ropte Gran og slang sykkelen over mot høyre for å unngå sammenstøt.
– Hva driver du med? brølte Ragni Olsen og svingte etter med resten av laget på slep.
Gran hadde mer enn nok med å holde styr på sykkelen, om han ikke i tillegg skulle gjøre rede for diverse praktikaliteter. Han traff en bunke vått løv i det nylagte sykkelfeltet og fikk sleng på bakhjulet. Dermed gikk han tungt i bakken, lik en uttørret furu under et høstlig stormkast.
Ragni Olsen fulgte etter. Erik Jensen så henne gjøre et perfekt svalestup over eget styre og for så å lande på magen litt lenger fremme på rød asfalt av aller dyreste kvalitet.
Deretter ble alt svart.

7. Løse skruer på Frogner
Erik Jensen våknet i fanget på Ragni Olsen. De lå begge og bakset i sykkelfeltet med bein og armer viklet inn i hverandres sykkelhjul og girvaiere. Duften av syriner var så overveldende at Jensen måtte nyse. Rundt dem lå strødd skruer og muttere som hadde løsnet i møtet med hard asfalt på Frogner.
– Kan du flytte flesket ditt litt? sa Ragni og skjøv ham bort.
Jensen rullet over på ryggen og okket seg. Ragna hadde heldigvis tatt av for det mest ublide møtet med gaten, men det gjorde likevel vondt i hele kroppen. Han måtte reise seg opp før han kunne fastslå at han ikke hadde brukket noe. Noen skrubbsår på knærne og den ene albuen var alt.
– Hvordan gikk det med deg? spurte han Ragni med bekymring.
– Fikk en smell i beinet, sa Ragni kjekt og fikk sykkelen sin på rett kjøl igjen.
Gran hadde kommet seg på føttene omsider, han også. Hjelmen hans hadde sprukket og sykkelen så ut som fjoråets juletre, men ellers var det ingen ytre skader å se. Alfheim hadde manøvrert seg unna i siste liten og satt nå og så på dem fra sykkelsetet noen meter unna.
– Narkopakket forsvant med Ralfmobilen i en helvetes fart opp Skovveien, sa han.
– Melder du fra til alle syklende enheter? sa Jensen.
– Det er allerede gjort, sa Alfheim.
Politibetjentene Olsen, Alfheim og Jensen kreket seg over gaten med de forvridde syklene på slep og satte seg ned på noen etterlatte europaller fra delikatessebutikken Juels 33. Den populære butikken hadde nettopp blitt tvunget til å flytte på grunn av de nye sykkelfeltene.
– Denne byen er ikke lenger trygg for oss syklende politifolk, sutret Alfheim.
– Vil du tilbake til fotpatruljen? sa Gran.
– Ikke pokker, sa Alfheim.
Telefonen til Jensen ringte. Det var Bruvoll fra Rådhuset.
– Vi har funnet noe mer på overvåkningsvideoene, sa han.
– Fortell, sa Jensen.
– Vi kan se Ralf komme tilbake fra de private møtene sine.
– Var det det hele? sa Jensen.
– Nei, sa Bruvoll.
– Hva mer? sa Jensen.
– Det kommer, det kommer, sa Bruvoll.
– Jeg er ikke i humør til lange telefonsamtaler, Bruvoll, sa Jensen og sjekket albuen sin, der bittesmå biter av rød asfalt var i ferd med å festne seg i det størknende blodet.
– Altså, først kom Ralf inn hoveddøren i rask gange, sa Bruvoll.
– Hvem kom han sammen med? sa Jensen.
– En dame. Fru Ralf. Hun kom løpende etter ham. Hun så litt smådesperat ut, sa Bruvoll.
Jensen avsluttet samtalen og så på Alfheim, som fremdeles satt oppreist på den eneste sykkelen som fremdeles var hel.
– Jeg må låne sykkelen din. Det har dukket opp en hastesak, sa Jensen.

8. Røde lepper gråter
Kvinnen som åpnet døren var ikledd en silkekimono som hvert øyeblikk kunne gli opp og avsløre ting som så avgjort ikke tilhørte det syklende politis ansvarsområde. Erik Jensen konstaterte at fru Ralf holdt seg svært godt. Det mørke håret var klippet halvkort og de orientalske ansiktstrekkene var dekket med en eplefrisk hud nesten fri for rynker. At øynene var røde og leppestiften litt rufsete og mangelfull i kantene var bare sjarmerende på en fredagskveld, syntes Jensen.
– Politiet? sa fru Ralf overrasket.
– Det syklende til og med, sa Jensen og skjøv den kostbare tohjulingen til kollega Alfheim foran seg inn i gangen. Svetten rant under hjelmen hans etter den raske sykkelturen i blandet trafikk fra Frogner til St. Hanshaugen.
Hadde han ikke visst bedre ville han trodd at fruens røde øyne skyldtes at hun holdt på å kutte opp løk til sin pasta bolognese. At hun skulle overraske ektemannen Ralf med et herremåltid før de satte seg til rette foran fjernsynet med en gammel mafiafilm fra New York.
Begge deler var så lite sannsynlig at Jensen la det vekk med det samme. Han hadde en så fininnstilt nese for italienske pastaretter at han når som helst kunne snuse seg frem til i hvilken leilighet i blokken hans det ble tilberedt den slags. I leiligheten han nå befant seg i ble det ikke tilberedt så mye som et knekkebrød med kaviar.
– Vil du ha et glass vin? snufset fru Ralf da de satt i sofaen.
Foran henne stod et halvtomt rødvinsglass med klumper av leppestift på kanten. Dermed hadde Jensen allerede funnet forklaringen på hvor den hadde tatt veien og kunne krysse av det på listen over spørsmål. Han takket nei til vin og gikk deretter rett på sak.
– Hvor har du gjort av Røde Ralf? spurte han.
– Vi skulle egentlig kjøre opp på hytta i kveld, men han har ikke kommet hjem ennå, sa fru Ralf med et nytt snufs.
– Når så du han sist? sa Jensen.
– Vi møttes etter jobben. Han skulle bare en tur opp på kontoret og hente noe, og så skulle han komme etter meg hjem, sa fru Ralf.
– Ble du med opp? spurte Jensen.
– Vi skiltes i foyeren, sa fru Ralf og tok en stor slurk av vinglasset.
Hun satte ned glasset og så på ham med et sløret blikk.
– Har det skjedd noe med Ralfegutten? spurte hun.
Øynene hennes var sørgmodige, og Jensen kunne ikke se så langt inn i dem. Det var som å stirre inn to myrkulper med brunt vann.
– Vi vet ærlig alt ikke helt hva som har skjedd, sa Jensen og fortalte henne sånn omtrentlig det han visste.
– Så fryktelig, utbrøt fru Ralf og reiste seg ustøtt.
– Nå henter jeg et vinglass til deg, også, sa hun.

9. En diskusjon om sykkelbukser
Politibetjent Erik Jensen reiste seg opp av sofaen og så seg litt omkring i stuen til familien Ralf. I bokhyllen stod Ralfs pensumbøker til mellomfag i statsvitenskap fra et eller annet semester i forrige århundre. Ved siden av stod så godt som hele serien med Morgan Kane-bøker på rekke og rad. Pensumbøkene så ikke ut til å være veldig mye lest, mens pocketbøkene om revolvermannen med psykopatiske trekk var på vei til å gå i oppløsning.
I det samme kjente han noe som snuste ham i skrittet. En vimsete fuglebikkje hadde dukket opp fra intet og la sin elsk på ham. Før han fikk skjøvet den unna dukket også fru Ralf opp igjen med drikkevarer til oppunder ørene. Da hun så bikkja stanset hun og veivet mot den med en ny flaske rødvin.
– Gå og legg seg! Fy! Dekk! På plass! ropte hun.
Bikkja luntet vekk og la seg i en krok, mens fru Ralf datt tungt ned i sofaen og helte opp vin til randen i glasset til Jensen.
– Sett deg ned igjen, Robert, kommanderte hun og klappet hånden i sofaen rett ved siden av seg.
Jensen fant det best å være lydig. Han satte seg ned og tok en usynlig slurk av vinglasset.
– Jeg bare hater den bikkja, sa fru Ralf.
– Å? sa Jensen.
– Jeg kunne drept’n, la hun til.
– Hva heter den? sa Jensen for å lette litt på stemningen.
– Martin Tranmæl, sa fru Ralf.
– Etter Arbeidertpartipampen? sa Jensen.
– Ralf elsker den bikkja mer enn Ralfmobilen sin, sa fru Ralf og la en hånd på låret til Jensen.
– Du har sterke sykkelbein, du Finn, snøvlet hun.
– Erik, sa Jensen.
– Erik? Hvem er det? sa fru Ralf.
– Det er meg, sa Jensen.
– Men si meg, de buksene der, er de sånne som har skinnlapp i stumpen for at du ikke skal bli sår av all syklingen? sa fru Ralf og flyttet hånden litt lenger opp på låret til Jensen.
– Nei, sa Jensen.
– Jeg leste et sted en gang at noen smurte inn det skinnet i rumpa med vaselin, fortsatte fruen og gjespet.
– Det må ha vært proffsyklister, mente Jensen.
Telefonen hans ringte. Han reiste seg og gikk ut i gangen og inn på toalettet.
– Du kan bare bruke dusjen! hørte han fru Ralf rope etter seg fra inne i stuen.
– Jeg kan godt bli med, hvis det er greit!
Det var vakta som oppdaterte ham litt om siste nytt om Ralfmobilen. Den var sett på vei ut av byen i retning Karihaugen.
Jensen ble stående litt og kikke på bildene på toalettet etter at han la på. Fire-fem fotografier viste Ralf med jaktgevær og bikkja Martin Tranmæl i fjellet. På et av dem holdt han et knippe ryper frem mot fotografen.

10. Skrudde server mot venstre
Da Jensen kom ut på gaten kjente han at det var regn i luften. Det var ikke verre enn at han lot regnjakken forbli innpakket på bagasjebrettet. Han satte seg på sykkelen og tråkket i vei.
Trærne i parken lå dystre og mørke oppover mot St. Hanshaugen. Stemningen ga ham dårlige vibber. Hva skjulte seg egentlig i løvet av råttenskap og lureri i denne byen?
Jensen sendte fru Ralf noen tanker mens han trillet nedover Ullevålsveien. Da han returnerte til stuen etter telefonsamtalen hadde han funnet henne snorkende på sofaen. Hun var ikke mer tilsnakkendes enn byrådslederen var når byens innbyggere beklaget seg over forholdene i hovedstaden. Det var som å snakke til en stein med andre ord.
Jensen la et pledd over henne, ga bikkja litt mer vann i skålen på kjøkkenet, og forlot så leiligheten.
Turen fra Adamstuen til Grünerløkka gikk unna på noen få minutter. Jensen tråkket i lette gir til Alexander Kiellands Plass mens han prøvde å unngå kollisjoner med brisne tenåringer på el-sparkesykler. De utgjorde en større fare i byen enn covid-19 og tarmslyng til sammen, konstaterte politibetjenten, og begynte så å tenke på den Ralf han hadde kjent litt i ungdommen.
Ralf var noen år eldre, men det hendte han var innom blokken og spilte ping-pong med de yngre guttene i bomberommet. Ralf var ikke spesielt god med ball, men han var ivrig som en fuglebikkje og ga seg aldri før slaget var tapt. Det skulle han ha. Men at han skulle ende opp som byrådsleder hadde Jensen aldri forestilt seg.
Minnene om ping-pongmatchene i bomberommet fikk Jensen til å komme på den pågående turneringen i Weihai, en by i provinsen Shandong nordøst i Kina. Han bremset opp under et av de få trærne Bymiljøetaten hadde latt stå igjen og tok frem mobiltelefonen.
I Weihai var kampene fremdeles i full sving. Favoritten i kvinneklassen, Ping Ning, var hardt presset av stjerneskuddet Irina Frostenson fra Sverige. Det så imidlertid ut til at kineseren red det hele av med et par vriene, venstreskrudde server som brakte svensken nesten ut i garderoben i et forsøk på å få sendt ballen i retur.
Jensen la telefonen tilbake i lommen og fortsatte mot Løkka. Da han svingte til høyre ned Markveien i retning Birkelunden, begynte han å oppsummere saken så langt:
Fru Ralf virket mer som en ulykkelig kone enn en morder, var hans oppfatning etter besøket hjemme hos Ralf. Men av erfaring visst Jensen altfor godt at man aldri skulle skue hunden på hårene.
At folkene i MDG skulle ha tatt livet av Ralf var egentlig ikke altfor sannsynlig, alt ettersom det var Ralf som lot dem herje med byen som om den var deres egen lille grønne lekekasse. Uten Ralf ville de nok ligge veldig tynt an med sine vanvittige påfunn i Oslos gater.
Men kunne det være at Ralf hadde begynt å sette grenser for den grønne sekten? At han hadde satt ned foten og sagt at nok var nok av rød asfalt og fjerning av parkeringsplasser?
Og hva med narkolangerne som hadde stukket av med Ralfmobilen i vill fart?
Det var mange spørsmål og litt for få svar.

+++

Fortsettelse følger…


Share this: