Bøker

Den syklende politibetjent

Kriminalføljetong fra det grønne Oslo. Politibetjent Erik Jensen er sendt på oppdrag i de innerste politiske sirkler i hovedstaden og tråkker avgårde det han kan.

Av Hobo Highbrow. Illustrasjon: Hans Haffen Kjosmoen

1. Tatt i trappen
Politibetjent Erik Jensen stanset på avsatsen mellom 10. og 11. etasje hjemme i blokken da mobiltelefonen ringte. Han satte ned sykkelen og tok mobilen opp av brystlommen på uniformskjorten. Jensen hadde nettopp gått av vakt og gledet seg til å ta en dusj og slå seg ned i sofaen for å se på semifinalen i ping-pong-turneringen i Weihai, en by i provinsen Shandong nordøst i Kina. Nå lød den velkjente stemmen til vakta på Politihuset i øret hans:
– Jensen? sa vakta.
– Ja, det er meg, sa Jensen.
– Hvor er du?
– Snart i 11. etasje, sa Jensen.
– Det har skjedd noe på Rådhuset. Du må dra dit med en gang.
– Å, nei, stønnet Jensen.
– Ja, det er noe dritt. Men du vet hvordan det er. Alle de andre er opptatt med å sjekke bruken av koronamunnbind på T-banen og rydde opp i el-sparkesyklene på Egertorget, sa vakta og la på.
Heldigvis var det mest nedover igjen til byen. Jensen sørget for å passere alle sykkeltellerne han visste om på veien. Det var en samfunnsplikt det syklende politiet var pålagt av Klimatilsynet for å bidra til lavere klimautslipp.
Da han nærmet seg Sentrum satte han på blålyset på styret og klemte inn knappen som ga lyd i sirenen. Fotgjengerne skvatt unna som rotter og en gammel dame ble liggende på fortauet og kave med hjertet oppi halsen og brillene på snei. Det fikk hun tåle for at politiet skulle ordne opp i problemer i byen på overtid, tenkte Jensen.

2. Godlukt fra Marokko
Da Erik Jensen rullet over Fridtjov Nansens plass mot Rådhuset oppdaget han en kjent skikkelse som låste opp en sykkel og tråkket friskt avgårde med capsen på snei. Jensen hadde ikke tid til å prate med gamle kjente akkurat da. Det var ting på gang som måtte løses i Oslo-politikken.
– Du kan sette sykkelen her utenfor, sa Bruvoll, som ventet ved inngangsdøren.
Ole Bruvoll var sikkerhetssjef i Rådhuset og tidligere politimann i Oslo-politiet.
– Den tar jeg med inn, sa Jensen og holdt hva han lovet.
Bruvoll førte an opp trappen i hallen med Jensen hakk i hæl.
– Den koster nok ikke lite den doningen der, Erik, sa Bruvoll og nikket mot sykkelen.
– Sammenlignet med en Jaguar er det småpenger, sa Jensen.
– Kjenner du Røde Ralf personlig? sa sikkerhetssjefen.
– Alle fra Groruddalen kjenner ham, sa Jensen.
– Han bor på St. Hanshaugen nå, sa Bruvoll.
– Fint skal det være, sa Jensen.
En søtlig duft møtte de dem da de nærmet seg døren inn til Røde Ralfs kontor. Da de entret rommet var lukten vokst til en tjukk, feit vegg som Jensen måtte stange seg gjennom.
– Hva pokker har foregått her? spurte han.
– Bare det vanlige MDG-vorspielet, sa sikkerhetssjefen.
– Hvorfor her hos byrådslederen? spurte Jensen.
– Så vidt jeg skjønner er det avtalt i den siste byrådsplattformen at MDG-folkene kan disponere det på fredager etter kontortid, sa Bruvoll.
Den bedøvende eimen av hasjisj fra Marokko, smuglet inn i landet av kyniske bakmenn i narkotikabransjen, begynte å trenge inn i hjernebarken til politibetjenten. Han måtte åpne et vindu og trekke noen dype magadrag Oslo-luft, før han tok kontoret nærmere i øyesyn.
Behovet for rullepapir hadde tydeligvis tatt overhånd blant de grønne, for på salongbordet lå et eksemplar av Maos lille røde som noen hadde revet ut sider av. Forrest i boken stod signaturen til Røde Ralf og en dato langt tilbake fra den gang han var medlem av Rødt. Det var før han ble medlem av SV og lenge før han ble pamp i Arbeiderpartiet.
Det lå bittesmå rester av hasj og tobakk igjen på bordet. Ellers var det fullt av tomme øl- og vinflasker.
– Det er mest Inger Marte som drikker vin. Men hun er jo i SV, forklarte Bruvoll og pekte på leppestiften på et av vinglassene.
– Og Ralf? sa Jensen. 
– På gulvet der bak skrivebordet, sa Bruvoll.

3. Døde menn tisser i buksa
Politibetjenten tok noen dansetrinn rundt skrivebordet for å kikke på liket. Synet som møtte ham var omtrent like spennende som en pressekonferanse med byrådet for miljø og samferdsel når hun skulle redegjøre for regelbrudd i Energigjenvinningsetaten. Den samme gamle rådhusparketten skinte mot ham der som foran skrivebordet.
– Ingen Ralf her, sa Jensen.
Ole Bruvoll kom dansende etter med tre fire kjappe steppetrinn. De lød som pistolskudd i det enorme kontoret til byrådslederen.
– Han var her for fem minutter siden, utbrøt sikkerhetssjefen.
– Kanskje han bare er på toalettet, sa Jensen.
– Toalettet? sa Bruvoll og heiste øyenbrynene et par etasjer opp.
– Det var en spøk. Døde menn tisser i buksa, det vet du godt, Bruvoll, sa Jensen.
– Hørte jeg du sa «tisser»? sa Bruvoll med et lite smil.
Jensen svarte ikke. Han hadde bøyd seg ned for studere åstedet nærmere. Ikke et blodspor var å se og ikke så mye som et gram forspilt valgflesk hadde klistret seg til parketten.
– Har han noen fiender som kan ha tatt liket hans? sa Jensen.
Bruvoll hadde sunket ned i en stol. Smilet var forduftet fra fjeset hans som solen om kvelden fra Den Himmelske Freds Plass. Han så litt blekere ut om nebbet.
– Ingen ville finne på å kjøpe Ralf på Finn, for å si det slik, lød svaret hans.
– Og hva med MDG-klikken? Hvor ble det av dem? fortsatte Jensen.
– De solowheelet bort til Grünerløkka etter et par timer som de pleier. Det var GrønneLise, Trolldeig og Willumsen, og et par til. Inger Marte dro visst hjem, sa Bruvoll.
Jensen kastet et blikk på skrivebordet til Røde Ralf. Avtaleboken lå oppslått og blikket falt på noen kruseduller mot slutten av arbeidsdagen.
Ralf hadde en avtale med en J.B. klokken 16.30. Rett før det stod noen kråketær som ikke var til å tyde.
– Kjenner du til disse avtalene? spurte Jensen og pekte.
Bruvoll tok på seg lesebrillene og kikket i boken. Han gjorde en liten grimase og ristet på hodet.
– De der er private, så nei, sa sikkerhetssjefen.

4. En svekling vender tilbake
Vakten satt og leste avisen foran overvåkningsskjermene da sikkerhetssjefen og politibetjenten ankom vaktrommet. Hun var rask til å legge fra seg dagens VG på bordet da hun så de to karene, og begynte å følge med igjen. «Politiet jakter på internasjonal narkotikaliga i Oslo», lød overskriften i avisen.
– Sett noen lik på avveie? sa Bruvoll.
– Ikke ennå, sa vakten.
– Har du spolt tilbake? spurte Bruvoll videre.
– Jeg har sett opptakene fra 18.00 til 18.30 så langt. Jeg oppdaget et par interessante ting, sa vakten.
– La nå oss avgjøre hva som er interessant eller ikke, sa Bruvoll.
Vakten var tydeligvis vant til at Bruvoll kjekket seg foran henne. Hun himlet litt med øynene og skiftet kamera slik at rådhusgarasjen kom til syne på hovedskjermen.
– Alt er av interesse, forsikret Erik Jensen, mildere i røsten enn sin gamle kollega.
– For det første kom Trolldeig tilbake igjen alene et kvarter etter at MDG-gjengen hadde dratt, sa vakten.
– Jasså? sa Bruvoll.
– Ble han lenge? sa Jensen.
– Han dro igjen omtrent med det samme, sa hun.
– Hva gjorde han? spurte Bruvoll..
– Det så ut som han var en tur tilbake på kontoret til Røde Ralf, sa vakten.
– Kanskje han skulle hente noe? sa Bruvoll.
– Ralf? sa Jensen.
– Ralf er altfor tung for Trolldeig, Erik. Trolldeig er en svekling. Jeg vet det, for jeg brøt håndbak med ham på julebordet, sa Bruvoll.
– Han bar ikke på noe som jeg kunne se, konstaterte vakten.
– Hva mer? spurte Jensen og bøyde seg frem mot skjermen for å se hva som foregikk i garasjen akkurat der og da.
Bildet viste et overblikk over de få parkeringsplassene avsatt til kaksene i huset. Det var kornete og utydelig som på en svart-hvitt TV med bordantenne fra 1960-tallet. Hadde politibetjenten ikke visst bedre hadde han trodd det var hesten til byens sheriff han fikk øye på, men ved nærmere øyesyn lignet det mer på en ubevegelig Ralfmobil blant en hær av lastesykler.
– Det var en ting til, sa vakten videre.
– Spytt ut, sa Bruvoll barskt.
I det samme gikk alarmen. Det ble aktivitet på bildet fra garasjen. Jensen så en skygge bevege bak bilen og deretter ble frontlysene slått på.
Telefonen til Bruvoll ringte og sikkerhetsjefen hadde den på plass ved øret fortere enn byrådet for miljø- og samferdsel brukte opp budsjettet sitt på rød asfalt.
Bruvoll lyttet intenst mens han stirret ut av vinduet. Han bleknet igjen på et blunk, akkurat som oppe på kontoret til Ralf. Svetten piplet frem på pannen hans. Det så ut som om verden var i ferd med å gå under for ham der han stod. Han trengte opplagt litt ekstra jern for å komme seg i form, tenkte Erik Jensen.
Bruvoll la på og sukket.
– Noen har tatt nøklene til Ralfmobilen og prøver å stikke av med den, sa han.

5. Syriner om høsten
Sykkelen skjøt ut av rådhusgarasjen som et oljet lyn. Det var et lyn som ikke var oljet av en av de subsidierte sykkelverkstedene til GrønneLise, byråden for miljø og samferdsel. De tok nemlig livet av etablerte sykkelverksteder drevet med hardt og ærlig arbeid gjennom mange år. Erik Jensen nektet å bruke de første i solidaritet med de siste.
Han så Ralfmobilen bremse opp ved krysset ved Stortingsgaten, for deretter å svinge til høyre mot Stortinget. Men sjåføren ombestemte seg brått og tok til venstre i retning Slottet istedenfor.
Grunnen åpenbarte seg like etter. Før Jensen hev seg på setet hadde han varslet alle tilgjengelige sykkelressurser i området, og da han selv nådde krysset så han tre syklister komme i god fart mot seg. To av dem opp Stortingsgaten og en rett mot ham i Universitetsgaten. Alle hadde satt på blålyset.
Jensen satte på sirenen og blålyset på sitt eget styre og tråkket til med all den kraft han hadde igjen etter en altfor lang dag på jobben. Det var ikke stort.
Etter et halvt minutt kom politibetjent Ragni Olsen opp på siden av ham. Hun var tidligere kretsmester i terrengsykling og en råtass når farten skulle holdes oppe.
– Vi legger oss i vifte, ropte hun.
– Den er god, sa Jensen.
– Jeg begynner, sa Ragni.
Jensen protesterte ikke på det. De to hadde hatt en liten affære for noen år siden, men det hadde ikke blitt noe mer. Jensen kunne ikke begripe hvorfor.
Han slapp Ragni forbi og hun tok føringen etter Ralfmobilen oppover Drammensveien. Jensen la seg på hjul, og da han kastet et blikk over skulderen, så han at kollegaene Gran og Alfheim hadde lagt seg pent inn på rekke og rad bak dem.
Midt i bakken slapp Ragni seg ned og lot Jensen ta neste vakt. Han syntes han ante en eim av syriner i luften da han ble alene i front, men siden det var på høsten var det nok bare shampoen til Ragni som spilte nesen hans et lite puss.
– Den svinger inn Parkveien, ropte hun og ble borte bak ham.
Jensen kjente det beit godt i beina da han giret om ved den tidligere amerikanske ambassaden. Nå gjaldt det å runde hjørnet av Slottsparken før Ralfmobilen ble ute av syne.

+++

Fortsettelse følger…


Share this: