Gyldenløvesgate: Slaget på Frogner

Gyldenløvesgate
  • Et personlig og nostalgisk kampskrift mot det rødgrønne byrådet i Oslo.

Overkjøringen av beboere og bydelspolitikere på Frogner i forbindelse med den nå vedtatte byggingen av sykkelfelt i Gyldenløvesgate er et graverende eksempel på et byråd som tar null hensyn når det gjennomfører sine politiske kjepphester. Det kan stå dem dyrt å vise sin mangel på demokratisk sinnelag nå rett før kommunevalget.

Nylig tok jeg derfor en befaring med min sykkel i Gyldenløvesgate og områdene rundt for å gjenoppfriske gamle minner og ikke minst for å forberede meg til de avgjørende slagene mot sykkelfelt i begge retninger i en av Oslos vakreste og roligste gater.

Jeg flyttet til Gyldenløvesgate 43 med mine foreldre i 1976 og bodde der i flere år. Jeg syklet opp og ned gaten daglig i sommerhalvåret uten problemer. Jeg gikk mitt siste år på Oslo Handelsgymnasium på Solli Plass og senere syklet jeg til Universitetet i sentrum.

Min mor bodde her i nesten førti år. Å kunne parkere i Gyldenløvesgate eller en av sidegatene uten å betale var en forutsetning for å komme på besøk og å være til hjelp etterhvert som det ble mer og mer nødvendig. Bompenger ble i årevis betalt inn fra Bærum og hvor mange av dem som allerede er misbrukt til sykkelfelt i rød asfalt er ikke godt å si.

Tvers over gaten, på hjørnet av Tidemandsgate og Gyldenløvesgate, bodde lenge filmskaperne Wam og Vennerød i et herskapelig hus der de tok opp mange av scenene til sine filmer. To hyggelige og opprørske naboer som neppe ville vært begeistret for den autoritære vinden som nå blåser gjennom gatene på Frogner.

Jeg minnes at det som må ha vært en ung Thomas Robsahm med bleket hår en kveld ringte på og lurte på om filmteamet kunne slippe inn slik at de kunne skyte en scene fra balkongen. Det fikk de. Scenen var til Julia Julia (1981) der Knut Husebø sykler nedover Tidemandsgate mot Gyldenløvesgate med en hund i bånd, om jeg ikke husker feil.

Det var den gang sykling fremdeles var noe helt normalt og upolitisk som ikke ble brukt for å forandre det gode byliv der bilen er et naturlig element.

Min nostalgiske sykkeltur på Frogner fortsetter nå ned hele Gyldenløvesgate.

For dem som lurer på hva poenget med å skrive dette er, så er det blant annet for å vise gjennom en personlig beretning at Frogner og Gyldenløvesgate betyr svært mye for mange mennesker som kanskje ikke bor der lenger.

Dette er vår historie. Vi har rett til å mene noe om utviklingen og støtte den lokale motstanden mot unødvendige sykkelfelt og fjerning av parkeringsplasser.

Jeg konstaterer ved øyesyn at fortauene i lange partier nedover er så brede at det er mer enn god nok plass både til syklister og fotgjengere. Og i selve veien er det knapt biler som kjører. Og de som står parkert er ikke til bry for en syklist. Jeg nyter de vidunderlige rekkene med trær og den fredede ridestien etter Dronning Maud mellom dem.

På veien passerer jeg Arno Bergs plass med fontenen nederst i krysset ved Løvenskioldsgate, udødeliggjort i blant annet Lars Saabye Christensen roman Beatles.

Rett oppi bakken i retning mot brannstasjonen ligger gården der den mangeårige elskerinnen til Ari Onassis bodde mot slutten av sitt liv på 1980-tallet etter at hun flyttet hjem fra et langt liv i utlendighet.

Hvordan jeg endte opp som hjemmehjelper noen timer i uken for henne husker jeg ikke. Bare at hun var en gammel dame med mange særegenheter og at hun lå på sengen i silkekimono og hørte på fransk radio mens jeg gjorde jobben.

Og at jeg måtte huske å trekke opp rødvinsflaskene hennes før jeg gikk, for det klarte hun ikke selv. Hun er modellen for fru Høilund i min egen roman Drømmer om storhet fra 2002.

Lenger oppe bak brannstasjonen skimter jeg Uranienborghjemmet der min mormor bodde de siste årene på 1990-tallet etter at hun ikke lenger kunne klare seg selv i leiligheten i Holtegaten.

Nederst i Gyldenløvesgate ligger Nissen skole. Parkingsplassene her måtte vi ofte ta i bruk når vi skulle på sammenkomster på skolen da vår datter gikk på dramalinjen. Jeg misunner ikke i foreldrene i fremtiden som må komme seg til Nissen etter jobb uten bil i en stressende hverdag dersom de bor utenfor ring 2 og 3.

Skal de sykle vinterstids på is og snø på rådyre sykkelfelt i rød asfalt?

La oss håpe det aldri blir slik!

Til kamp mot sykkelfelt i Gyldenløvesgate

Fra bunnen av Gyldenløvesgate sykler jeg videre via rolige Haxthausensgate til Frognerveien. Akkurat her bodde en annen av husets døtre i flere år, og før jeg tråkker inn i Vestheimgaten ser jeg ut mot Bygdøy Allé, der gode gamle Langbrecke Bok og Papirhandel lå i sin tid.

Jeg jobbet i Langbrecke i noen perioder i studietiden. I den lange kjøpmannsdisken lå viskelær og stiftemaskiner i små skuffer, og under butikken strakte en mørk kjeller seg innover og innover, fylt til randen av all verdens merkelige papirvarer. Som diskenspringer måtte jeg fly opp og ned og hente kreppapir og fastelavensris som nok hadde ligget i kjelleren siden rett etter krigen.

Utenfor Baldersgate 4, der man i alle år har kommet ut fra Gimle Kino etter forestilling, tar jeg en pause og går av sykkelen. Her hadde jeg min første leilighet i ti år med god utsikt til vaskehallen på baksiden av Shell-stasjonen i Fredrik Stangsgate.

I to av mine romaner, Harry var ikke ved sine fulle fem og Drømmer om storhet, har jeg plassert mye av handlingen akkurat her.

Den forlengst nedlagte nærbutikken i Baldersgate er modellen for Hermans Hjørne, en petitserie om en nedleggingstruet dagligvarebutikk jeg holdt gående i ti år i bransjeavisen Dagligvarehandelen. Kjøpmann Herman var også en av karakterene i Drømmer om storhet.

Noe som opptar meg mye er den fysiske handelens kår i vår tid. Som kjent har ikke det rødgrønne byrådet særlig tro på at de fysiske butikkene i byen skal overleve på sikt. Det legges derfor heller ikke til rette for at de skal være tilgjengelig for kunder med bil. Det mener jeg er en stor feiltakelse.

Sykkelturen fortsatte nå bort til Fredrik Stangsgate og videre tilbake i retning Gyldenløvesgate. I “gamle dager” lå polet lenge akkurat her før det ble flyttet.

Da jeg passerte Frognerveien kastet jeg et blikk ned mot venstre og konstaterte at det røde sykkelfeltet i Elisenbergveien ned mot Bygdøy Allé som vanlig var helt tomt for syklister.

Her er det jo alltid fristende å sette fra seg bilen på rød asfalt og raske med seg et par flasker rødvin fra polets nye beliggenhet i håp om å slippe unna de lokale twitter-sladrehankene fra MDG eller parkeringsvaktene om de skulle være på de kanter. (Mer om dette kan leses i mitt innlegg hos Vårt Oslo: https://vartoslo.no/syklister-ma-tolerere-at-bilister-stopper-i-sykkelfeltet-utenfor-polet-pa-frogner/ )

Etter å ha krysset Gyldenløvesgate igjen gikk turen til Uranienborg skole der jeg ble stående og mimre foran den gamle tregården der mine besteforeldre flyttet inn i loftsleiligheten under krigen med tre barn.

Mormor bodde her i 50 år og lyden gjennom den åpne altandøren av Briskebytrikken som slingret seg gjennom svingen fra Holtegaten og ned Briskebyveien forbi Albin Upp, sitter i minnet og vil gjøre det livet ut.

En annen av mine private hjemmehjelpsklienter i studietiden bodde forøvrig beleilig til i en av leilighetene rett over polet (og nå også Rema 1000) ved siden av Albin Upp. Der lærte jeg meg at når man er ekstremt tørst, er det praktisk med kort vei til flasken.

Lenger bort i Holtegaten gikk min farmor på Frøken Sylows skole på slutten av 1800-tallet. Jeg har skoleatlaset hennes fra 6 klasse med følgende skrevet foran meg på skriveputen:”Dagny Bergsland. 6. klasse, Thomas Heftyesgd. 6, Christiania, Norge, Europa, Verden, Jorden, Østlige halvkugle, Frk. Sylows skole 6 te kl., Holtegaden 22 1.etage, 1 ste pult ved vinduet.”

Gyldenløvesgate fikk sitt navn i 1879 og Dagny ble født i 1888. Jeg tror hun ville likt å vite at vi tok en kamp for denne gaten hun måtte passere hver dag på vei til skolen som barn.

Husk nå å stemme riktig 9. september. Fire nye år med det rødgrønne byrådet vil tvinge byens befolkning i kne og legge et glemselens slør over minnet om det gode bylivet vi liker. Vår følelse av tilhørighet med byen eller enkelte deler av den, som Frogner, vil smuldre bort. Det må ikke skje.

Lenge leve Gyldenløvesgate!


Share this:

Comments

Knut-Arild Oppi says:

Så utrolig bra skrevet! Slik husker jeg, og vil fremdeles ha Frogner.

Leave a Reply