Prompefritt Byliv

Av Hobo Highbrow

Det var på den tiden jeg gikk rundt i La la lan land og knep rumpehullet sammen til jeg ble blå i fjeset. Denne byen man ikke kommer levende fra uten skrubbsår på knærne og hemorroider.

Røde Raymond hadde gått til valg på at luften i byen skulle bli så ren som i Østmarka på 1950-tallet.  Han hadde etablert sin Fisefrie By innenfor Fisering 1, og dermed var det strengt forbudt å prompe i Sentrum annet enn mellom midnatt og klokken 04.00 om morgenen.

Midt ute på Rådhusplassen kjente jeg det rumle i magen og at en fiseboble på størrelse med en trost hadde begynt å kravle seg nedover i systemet og ville ut.

Jeg knep rumpehullet bestemt sammen til en bitteliten kreppapirball, og vaklet en stund halvblind rundt mens jeg påkalte høyere makter om å holde tarmgassene på plass.

Men da jeg snublet i en gjenglemt el-sparkesykkel som lå og slang på plassen, kom fjerten fykende ut i form av et drønn som gikk saluttene fra Akershus en høy gang:

1.Et vindusglass i Vestbanebygningen gikk i tusen knas.

2. Klokkespillet i Rådhuset begynte å spille Stairway to Heaven baklengs.

3. Parykken til en japansk turist på Kontraskjæret fløy til himmels og forsvant.

4. 24 el-sparkesykler samlet seg i en haug nederst i Tordenskioldsgate.

Jeg løp som et lyn til holdeplassen ved Aker Brygge og hoppet på Rykkinbussen.

Det var best å komme seg ut av Fisering 1 før fisepolitiet kom og tok meg bakfra.


Share this:

Comments

Marit says:

Jeg burde jo ikke le, men klarte ikke å la være😂 Litt dårlig humor, men innmari godt språk!

Hyggelig det, Marit. Visse politikere i Oslo skjønner ikke god humor, så da prøver man seg frem med litt fra nederste hylle. 🙂

Leave a Reply