Til Oslos byråd for miljø og samferdsel
Det skulle vært du som ringte oss den morgenen, Lan Marie Nguyen Berg. Du skulle spurt om du kunne komme på besøk til oss. Du hadde noe du ville fortelle, sa du, og du ville gjøre det ansikt til ansikt.
Og når du så kom miljøvennlig trillende på sykkelen din ned den lille bakken til huset vårt ved Strand, ville du bremse opp slik barn gjør det på singelen og smile. Du ville si hvor hyggelig det var her hos oss og kommentere sjasminen som henger utover gårdsplassen og syrinene som venter på en ny vår.
Inne på glassverandaen vår ville du kikke på gipsavstøpningene av barnehender på veggen og i stuen på de siste rosekvistene vi hadde klippet og tatt med inn før frosten tok dem. Du ville klappe katten vår.
Du hadde med deg tre croissanter med sjokolade inni. Og mens vi drakk kaffe og spiste croissanter ville du vennlig og tålmodig forklare oss hvorfor huset vårt måtte rives. At konsekvensen av den politiske hestehandelen om Oslo-pakke 3 innebar at planene om en ny E-18 gjennom Bærum og Asker ville stoppe ved Strand. At vårt lille paradis langs motorveien i Bærum måtte ofres fordi 150 mennesker i Oslo dør for tidlig hvert år på grunn av luftforurensning.
Det var bare noen uker før du skulle komme at byråkratene i Statens Vegvesen viste oss det vi trodde var den ferdige planen for ny E-18 på et hyggelig informasjonstreff.
– Huset deres blir stående, sa de og forklarte hva strekene på tegningene betydde.
– Vi skal ikke ta noe av hagen deres, heller.
– Det kommer en sykkelvei på utsiden av gjerdet.
– Bare forsyn dere med kaffe, sa de.
Den kvelden snakket vi om rosene vi skulle plante i hagen. Om alt vi skulle ordne. Det hadde noen år vært temmelig klart at vi ikke ble berørt av utbyggingen, at vi fortsatt skulle veksle blikk med rådyrene som har sitt eldgamle tråkk gjennom hagen vår og få et glimt av grevlingen når den tasset over singelen i grålysningen. Men nå var vi endelig helt trygge på at vi skulle bli gamle i dette huset med motorveien på den ene siden og en liten spasertur ned til fjorden på den andre.
Da byråkratene kom, forklarte de at dette bare var jobben deres.
– Skaff dere en advokat!
– Dere må være ute av huset innen slutten av 2019.
For det var ikke du som ringte en tidlig formiddag, Lan Marie. Det var en byråkrat fra Statens Vegvesen som måtte ta den jobben for deg. Rett på sak og temmelig brutalt opplyste han at huset skulle innløses og at man ville komme til oss og snakke om saken snarest og gjerne førstkommende torsdag klokken 10.00.
En midlertidig omkjøring ved Strand betyr flere nye hus som må rives og minst 200 millioner i økte kostnader. En unødvendig rasering av nok et bomiljø. Forpurringen av planene om en ny E-18 fra Lysaker til Asker betyr ny usikkerhet og store belastninger på mennesker og miljø langs veien.
Det skulle vært deg som kom syklende og fortalte oss dette. Du skulle sett oss rett inn i øynene og sagt at du har stor medfølelse for Indianere i Dakota, men ikke med tusener av mennesker utenfor din egen bygrense.
Pål H. Christiansen
Forfatter, journalist
#roadtonowhere
Etter forespørsel fra Budstikka om å få publisere innlegget, stod det på trykk i avisen på side 3. lørdag 12. november 2016. På nettsidene til Budstikka ligger innlegget her.
Og slik ble konsekvensene av Lan Marie Bergs og Raymond Johansens dårlige håndtering av saken:
15 responses to “Åpent brev til Lan Marie Nguyen Berg, MDG”
Det er trist at etablerte bomiljøer
og eldre trehus har så lav status i vårt norske samfunn. Det er nå flere paradigmeskifter, færre vil behøve å jobbe sentralt, bilene vil ikke forurense og behovet for identited og tilhørighet er større enn noen gang. Det etterlyses innovative og kreative hjerner for å bringe Norge inn i fremtiden, Veivesenet trenger noen slike. Og politikerene må si nei, og snu noen flere stener, når folk blir skadelidende. Gode, etablerte bomiljøer er ryggraden i vårt samfunn.
Det begynner å bli et tydeligere og tydeligere bilde nå. I Oslo skal det fortettes ved såkalte knutepunkter. Nedre Grefsen, Smestad/Heggeli og Skøyen er bare noen av dem. Hundrevis av småhus står i fare for å bli revet for å kunne presse inn noen tusen ekstra mennesker i upersonlige blokker.
Jeg er helt enig. Det ser ut at de som bor i de pårørende hus bør nok skaffe seg en advokat.
Dette er kjennetegnende for feige, trangsynte norske politikere.
Gi sin støtte til forskjellige miljøødeleggende prosjekter i utlandet.
EN liten avsporing, men det er jo akkurat det samme mønsteret når det gjelder vern av naturen.
Et forslitt uttrykk, men allikevel. Er det rart at begrepet politikerforakt har dukket opp?
MDG er akkurat lik alle andre, når de beveger seg ut av Oslo Sentrum
hvorfor skulle en Oslopolitiker tatt ansvaret for en regulering i en annen kommune, som dessuten er et resultat av en plan hun kjempet mot?
Og hvorfor skulle en Oslopolitiker engasjere seg i en rørledning i Dakota?
Litt vanskelig å forstå sammenhengen mellom Dakota og en reguleringsplan i Bærum.
Det forstår du nok etterhvert. Lykke til!
Litt forskjell på å “ta ansvar for” og “å engasjere seg i” eller?
Viser til det for eksempel Svein Røed og Per Wiger påpeker under her. Det som nå skjer er en direkte konsekvens av Oslopolitikernes handlinger. Disse konsekvensene har de dermed ansvaret for, enten det er unødvendig riving av nye hus eller de tunge belastningene forpurring av mange tiår gamle planer påfører andre beboerne langs veien. Mange har sittet i år etter år i sine hus uten å få noen avklaring på situasjonen slik at de kan komme seg videre i livet sitt. MDG med sin idealer og omtanke for dyr og mennesker og planteliv i hele verden, sin høye sigarføring og posten som byråd for miljø og samferdsel i Oslo, må ta et spesielt ansvar for dette.
Hva er det jeg ikke forstår? Er det ikke nettopp Oslopolitikerne med MDG/AP/SV i spissen som har ansvaret? De har som du sier kjempet i mot de reguleringsplanene som var fremvist/vedtatt. Resultatet er at husene nå likevel blir revet.
At disse tre husene nå må rives, er en direkte konsekvens av at Oslo-politikerne i forhandlingene om Oslo-pakke 3 presset igjennom at E18 utbyggingen fra Lysaker til Ramstadsletta skulle deles i to etapper.
Det er ikke mdg sitt alternativ som er blitt valgt; da blir det feil å legge ansvaret på Lan Berg.
Hadde noe av dette skjedd dersom MDG ikke hadde fått en fot i dørsprekken i Oslo Rådhus og tatt føringen i miljøpolitikken?
Asker og Bærum Budstikke tok kontakt og spurte om de kunne trykke mitt åpne brev til Oslos byråd for miljø og samferdsel. Ettersom Aftenposten ikke ville ha det på trykk, var det jo fint at den engasjerte lokalavisen kom på banen. På Budstikkas nettsider kan man også se det hyggelige huset til vår nabo fra århundreskiftet, som nå må rives.
http://www.budstikka.no/debatt/e18/pal-h-christiansen/apent-brev-til-lan-marie-nguyen-berg-mdg/s/5-55-395034?key=2016-11-10T09%3A04%3A01.000Z%2Fretriever%2F5bd98f705e087256821db8ec2534bd97615beedb