intervjuet

Brynjulf Jung Tjønn, f.1980, forlagssjef og forfatter.

Herman holder kjeft

Pål H. Christiansens romaner er så morsomme at de blir plassert under “Humor”-avdelingen på bibliotekene.

BJT: Forfatterskapet ditt er preget av humoristiske skildringer, snodige karakterer og merkverdige handlinger. Hvorfor?

PHC: Det er bare sånn det blir. De fleste skjønner ikke humoren min i det daglige, så jeg prøver å holde mest mulig kjeft og skriver romaner istedenfor.

BJT: Er norsk litteratur ellers for gravalvorlig?

PHC: Jeg vil si at det er noe selvhøytidelig i mye omgang med litteratur i Norge, uten at jeg kan påstå at det er vesentlig annerledes andre steder. Profil-generasjonen gjorde en jobb for å bryte ned dette, men det henger igjen. Vi har i grunnen for få skikkelige forfattere som er virkelig morsomme å lese. Ambjørnsen er et unntak i mange av sine senere bøker. Og Ragnar Hovland, selvsagt. Forøvrig fikk jeg bakoversveis forleden da jeg oppdaget at “Drømmer om storhet” hadde fått merkelappen “humoristisk” i bibliotekenes datasystemer, en sjangerbetegnelse som ellers stort sett er forbeholdt vitsebøker og denslags. Boken er tross alt et seriøst forsøk på å skrive en roman.

Ikke feighet
BJT: Mange påpeker at forfatterskapet ditt er særegent i Norge. Hva mener du om dette?

PHC: Vet ikke. Jeg holder på med mitt og bestreber en viss enkelthet i skrivemåten. Dette blir fort blir brukt mot meg som forfatter Saken er jo at dette er en bevisst valgt skrivemåte. Men jeg er langtfra den eneste som skriver slik.

BJT: Så er norske forfattere for feige til å skrive enkelt?

PHC: Jeg tror ikke det dreier seg om å være feig. Det dreier seg heller om at det er vanskelig.

BJT: Likevel: Uansett hva litteraturkritikere måtte mene om “Drømmer om storhet”, så må den karakteriseres som en suksess. A-Ha fans over hele verden ønsker nå å få boken oversatt.

PHC: Det startet med at en medarbeider i a-has offisielle nettside a-ha.com sporet opp at det skulle utkomme en roman med Pål Waaktar som biperson i Norge sist høst. Dette var i august/september i fjor. Vedkommende henvendte seg til meg med noen spørsmål og en ganske lang presentasjon ble lagt ut på nettstedet på engelsk og flere andre språk. Nyheten og artikkelen spredte seg til andre a-ha-sider verden over, fra Ukraina til Japan og Brasil. Siden fikk jeg henvendelser fra flere ivrige fans, og en norsk fan, som kaller seg Locust, satte i gang en markedsundersøkelse på sitt nettsted Bug Productions for å kartlegge interessen for oversettelser til ulike språk. Resultatet av denne ble overlevert forlaget i januar og har blitt vedlagt boken som nå er sendt ut til forlag i mange land. Tiden arbeider frem mot bokmessen i London i mars og håper å få noen avtaler på plass der.

Ikke så rare
BJT: I din siste roman heter hovedpersonen Hobo Highbrow, en person som også var med i debutboken din “Harry var ikke ved sine fulle fem” fra 1989. Hvor mye av ham er deg?

PHC: Ikke altfor mye, håper jeg! Men den leiligheten han flytter ut av i “Drømmer om storhet” og som han flyttet inn i “Harry var ikke ved sine fulle fem”, har jeg bodd i selv på 1980-tallet. Jeg vet det meste om å bo på Frogner, for å si det slik.

BJT: I romanene dine dukker det stadig opp snodige karakterer. En helt spesiell detektiv i “Harry var ikke ved sine fulle fem”, en rar liten person i “Kongens løv”, to merkelige menneskelignende skapninger i “Humle & Honning” og denne Hobo i “Drømmer om storhet.”

PHC: Jeg liker karakterer som kjemper for å få fotfeste i en kompleks virkelighet. At de er “rare” er ikke noe jeg tenker særlig mye på. Synes ikke de er så veldig mye rarere enn folk av kjøtt og blod. At de oppfattes som snodige har vel mest med hvilke tanker og handlinger jeg vektlegger. Mine personer ferdes for det meste i en tingverden blant brødskiver og alskens rusk og rask. Det virker kanskje snodig på noen at dette beskrives så nøye.

BJT: Hvordan arbeider du dem frem og hvordan arbeider du for å utvikle dem?

PHC: Jeg har en formening om hovedpersoner, stemning og generell handling i boken når jeg starter opp. Deretter vil teksten selv utvikle seg og kreve sitt, omtrent slik et maleri utvikler seg gjennom litt maling her og der på lerretet til det har funnet sin form. I denne prosessen vil personene også tre klarerer frem. Underveis vil jeg også gå et skritt tilbake og reflektere over om personene bør sendes inn i spesielle situasjonen eller konfrontasjoner, men dette skjer som oftest av seg selv.

BJT: Er de dine eksempler på anti-helter i samfunnet? Outsidere?

PHC: Kanskje. De kjemper ihvertfall for å få fast grunn under føttene.

BJT: Så si meg: Hva er en god romanfigur?

PHC: En god romanfigur må være istand til å bringe handlingen i romanen fremover på en måte som gjør leseren interessert i å følge med. Med andre ord må romanfigurer gjøre noe. Det kan være store eller små handlinger, sprenge bomber eller åpne opp døren og ta avisen opp fra dørmatten. Gjerne noe litt uventet. Personlig liker jeg også at romanfigurer kaster seg inn i dialoger, men det er nok fordi jeg liker å skrive dialog selv.

BJT: Hobo lever seg inn i sin egen verden. På en måte. Der han begynner å tro at folk stjeler fra leiligheten hans. Hvorfor blir det slik?

PHC: Hobo er bare utrolig selvopptatt, og i “Drømmer om storhet” ville jeg kjøre dette helt ut til det ekstreme. Innerst inne tror jeg han har en slags oversikt. Sannheten passer ham bare ikke helt.

BJT: I “Drømmer om storhet” gjør du også noe pussig og morsomt: Du skriver inn “Harry var ikke ved sine fulle fem” som debutboka til Hobo.

PHC: Nei, “Brevet” er Hobos debutroman. Kikker du nøyere i min egen debutroman ved navn “Harry var ikke ved sine fulle fem”, vil du oppdage at denne – altså MIN bok – har fått navn etter Hobos kortprosasamling som er montert inn i romanen. Mye av boken handler jo om en jakt på forfatteren av denne kortprosasamlingen – altså på Hobo.

BJT: OK! Andre slike finurlige grep i den siste romanen din?

PHC: Ikke av denne typen. Men i “Drømmer om Storhet” er det endel skjulte hilsener hit og dit. Ellers er Hobos busstur til Tårnåsen med Haagen stjålet fra mitt eget liv. Den turen skjedde spontant med min studiekamerat, juristen og kunstneren Andreas Galtung, tidlig på 1980-tallet. Vi hadde lenge lurt på hvor den bussen gikk, og endte med å dra til Tårnåsen istedenfor ned på Universitetet i Sentrum. Jeg driver forøvrig alltid med en masse små poenger som ingen får med seg eller kommenterer, og som mest er morsomt for meg selv: For eksempel er to dager fra dagbokdelen i “Harry var ikke ved sine fulle fem” rappet fra Witold Gombrowicz’ dagbøker, nemlig de der det bare står JEG og intet annet. Slike litterære hilsener er morsomt mest for meg selv, da. I “Harry var ikke ved sine fulle fem” dukker forøvrig vennene til Hobo opp i baksideteksten til debutromanen hans – “Brevet” – på side 65. En bit av denne boken står på side 76-78 i teksten om Haagen. “Harry var ikke ved sine fulle fem” er et puslespill av slike henvisninger, men jeg må nesten lese boka på nytt for å huske alt.

Elsker overdrivelser
BJT: I forrige jung-intervju sa du: “Jeg kan bli riktig lystig av å lese Thomas Bernards bøker, på grunn av hans maniske skrivestil og herlige overdrivelser.” Jeg vet ikke om manisk skrivestil passer til deg, men du har enkelte “herlige overdrivelser” selv, eller?

PHC: Jeg elsker overdrivelser, alt fra den typen Francois Rabelais drev med til Thomas Bernhards temmelig usaklige og noe ondskapsfulle beskrivelse av sitt fedreland Østerrike. Litteratur dreier seg ofte om å blåse opp et karaktertrekk eller fenomen og se hva som da kan skje. I “Drømmer om Storhet” skriver jeg om de overlevde tenåringsdrømmene til en moden mann og lar dem få like stor plass som de kan ha hos en fjortenåring som står foran speilet kveld etter kveld og mimer at han er en eller annen stjerne på musikkhimmelen.

BJT: Andre utenlandske forfattere du blir inspirert av?

PHC: Det er mange. Men særlig Julio Cortazars noveller har gitt meg stor inspirasjon, først og fremst gjennom den stemningen han formidler. De siste par årene har jeg latt meg inspirerere av Stig Claesson og har nettopp med interesse lest en mann ved navn George Saunders, som jeg føler at driver med noe som minner om mitt. Det er godt å oppdage at man ikke er helt alene i sine litterære tilnærminger.

BJT: Hva holder du på med nå av litterære prosjekter?

PHC: Jeg er i startgropen med en ny roman med et helt annet univers enn mine siste bøker. Har dessuten planer om å bruke karakteren Pusle fra “Kongens Løv” igjen i nye historier. En ny bok med Hobo Highbrow ligger også å venter. Ellers driver jeg med andre prosjekter som ennå ikke tåler dagens lys.

Bokstaven H
BJT: Hvorfor er du så glad i bruke bokstaven H? I “Harry var ikke ved sine fulle fem” het alle karakterene et navn som begynte på H, så har vi blant andre Humle og Honning, og så Hobo og alle de andre H-navnene i “Drømmer om storhet”.

PHC: I “Harry var ikke ved sine fulle fem” tenkte jeg på alle H-karakterene som avspaltninger av en og samme person. Jeg brukte bokstaven H fordi jeg har et mellomnavn som begynner på H. De opprinnelege tekstene om Humle & Honning stammer fra samme tid som “Harry var ikke ved siden fulle fem”, men ble tatt ut av det prosjektet og utviklet videre gjennom mange år. Da jeg var i gang med “Drømmer om Storhet” og skulle skrive om Hobo Highbrow igjen, måtte jeg ta standpunkt til om jeg skulle fortsette med H-ene eller ikke. Den viktigste grunnen til at jeg gjorde det denne gangen også, var at romanen på denne måten fikk et riktig skille mellom det helt fiktive universet og den “virkelige” verden representert ved Pål Waaktaar og hans familie.

BJT: Hva står H-en for i Pål H. Christansen?

PHC: Herman.

Publisert 24.02.2003