Veien til La La Lan Land. Kapittel 1

Av Hobo Highbrow

Ettermiddagssolen stod inn av vinduet på byrådslederens kontor. Lyset avslørte tusenvis av støvkorn som svevde som små engler over kontorpulten til Røde Raymond.
Han hadde irritert seg lenge over den elendige rengjøringen på rådhuset og nå grep han mappen med papirer om den forestående klimakonferansen i Langtvekkistan og løftet den opp. Han lot den henge i luften over hodet et øyeblikk, før han brått slo den i skrivebordet så støvet skvatt.
– Går det bra med deg, Raymond? spurte GrønneLan.
Røde Raymond hadde nesten glemt at byråden for miljø og samferdsel satt der på den andre siden av bordet og vippet utålmodig med foten. Hun hadde den lille grønne kjolen på i dag og så veldig fresh ut. Det var ikke til å stikke under kontorstolen.
– Det går som hakka møkk, sa Røde Raymond.
– Veldig godt å høre, Raymond, sa GrønneLan.
– Siden du først spør, sa Røde Raymond og grep Bilfri By-planen og løftet den også over hodet.
Han så for seg stumpen til en av de Nigerianske horene som stod på hvert gatehjørne i hovedstaden hans og dasket planen i bordet med et smell.
– Det er jeg skikkelig glad for, sa GrønneLan.
– Hvorfor det, egentlig? sa Røde Raymond.
– Fordi jeg har en klimasmart melding til deg, sa GrønneLan.

Røde Raymond satte opp tempoet et hakk og fortsatte med prospektet over Dødens Hus på Ekely, som riktignok nå skulle settes opp i Slottsparken, de nye reglene fra Det Globale Kurongakademiet og boken med lokale grilloppskrifter fra Linderud, Stovner og Romsås.
Til slutt satte han et høylytt punktum med den oppdaterte fortettingsplanen for småhusbebyggelsen i La La Lan Land, som smalt i bordet så den revnet midt i en tyve etasjers boligblokk på Smestad.
– Er det de vinteråpne sykkelveiene vi skal snakke om? spurte han da han var ferdig.
– Ikke de, nei, sa GrønneLan og ristet på hodet.
– De skal måkes straks det er en halv centimer snø, sa Røde Raymond.
– Og det skal bli gjort, sa GrønneLan. – Bare snøen kommer.
GrønneLan satte seg opp på kanten av skrivebordet og samlet håret i en hestehale som hun festet med en klimasmart og garantert rettferdig hårstrikk av hamp.
– Hvis du vil snakke litt mer om sykkelveiene først, kan vi godt det, sa hun.
– Nei, nå er jeg forsynt, sa Røde Raymond.

– Vi må gjøre noe med torsken, Raymond, sa GrønneLan litt senere.
Hun viftet med hestehalen på en måte som fikk Røde Raymond til å se opp fra mobiltelefonen.
Han hadde akkurat startet youtubevideon med scenen fra Love Actually der Hugh Grant danser ned trappen i Downing Street No. 10. Snart måtte han begynne med å øve inn dansetrinnene selv. Men før det måtte han få GrønneLan ut av kontoret.
Sollyset traff tennene til GrønneLan og blendet ham fullstendig med et ultrahvitt lys. Han hørte bare den ivrige stemmen hennes legge ut om torsken som urbant miljøproblem.
– Den kommer inn hit og skiter i havnebassenget og slår med halen, sa GrønneLan.
– Det er helt uholdbart, Raymond.
– Det må bli en slutt på det veldig snart.
Røde Raymond tenkte seg om litt.
– Hva med å sette opp flere bomstasjoner? foreslo han.
– Sa du bomstasjoner? sa GrønneLan.
– Det gjorde jeg, ja, sa Røde Raymond.
– Bomstasjoner. Du har hørt om dem? la han til.
GrønneLan sukket litt oppgitt og så strengt på ham.
– Vi har snakket om den humoren din, har vi ikke? sa hun.
– Hvor vil du egentlig? spurte Røde Raymond.
– Tror du at torsker betaler bompenger, liksom? sa GrønneLan.
– Det er det jo du som bestemmer, lille venn, sa Røde Raymond.
– Da har du helt glemt den studien fra Massachusetts Institute of Technology fra 1946, sa GrønneLan.
– Oppdater meg på den, er du snill, sa Røde Raymond.
– Undersøkelsen viste at 73 prosent av torsken ved Cape Cod lurte seg unna bomstasjonene, sa GrønneLan.
– Hva med resten? sa Røde Raymond.
– 20 prosent husket ikke om de hadde betalt, sa GrønneLan.
– Uff, ja, sa Røde Raymond.
Han fiklet med mobiltelefonen sin igjen og studerte Hugh Grants hoftebevegelser på skjermen.
Det var et påfunn av bystyregruppen til Miljøpartiet De i forbindelse med julebordet i Rådhuset at han skulle spille inn sin egen versjon av scenen i Downing Street. Snart kom byrådet for Byutvikling for sjekke at han vrikket på baken nøyaktig som Hugh Grant. Hun tolererte overhodet ingen slinger i valsen.
-Ser du Bærum og Askerlandet der ute? sa GrønneLan.
Røde Raymond løftet blikket igjen og så utover fjorden. Han bare elsket utsikten fra tårnkontoret sitt. Den hadde forhekset ham den gang han var her første gang på omvisning på ungdomsskolen. Det var da han bestemt seg for at han en dag skulle bli byrådsleder. Eller aller helst byrådspresident.
Byrådskeiser var kanskje litt drøyt, men det var lov å drømme stort!
Det eneste som irriterte ham var at han ikke også hadde et kontor i det andre tårnet, slik at han kunne kikke bort på seg selv når han hadde lyst.
– Vakkert, sa han.
– Realpolitikk dreier seg ikke om pent og stygt, Raymond, sa GrønneLan.
– Du har vel ikke glemt den Grønne Kløften? spurte hun.
– Nei, det har jeg da ikke, protesterte Røde Raymond.
– De sossene der ute begynner å lage kvalm, fortsatte GrønneLan.
– Det er helt uholdbart, Raymond.
– Det må bli en slutt på det veldig snart.
– Er det sant? sa Røde Raymond.
– Når jeg sier det er sant, da er det sant, sa GrønneLan.
– Det vet jeg, GrønneLan, sa Røde Raymond.
– Godt, sa GrønneLan.
– Jeg har aldri skjønt meg på Bærum. Altfor mange rundkjøringer der, sa Røde Raymond.
– Og de har overhodet ikke forstått at ny E-18 er en dårlig vits som er gått ut på dato, sa GrønneLan.
– Sant det, også, GrønneLan, sa Røde Raymond.
– Så hva blir det til? sa GrønneLan.
– Som du vil, GrønneLan, sa Røde Raymond.
– Du husker vel å lese den reviderte planen over nye og bredere sykkelveier og budsjettet for kontormøbler på nedlagte parkeringsplasser, sa GrønneLan.
– Skal se på det, GrønneLan. Skal se på det. Nå må jeg øve.

GrønneLan forsvant ut av kontoret uten å lukke døren etter seg. Røde Raymond sukket og gikk bort og lukket den. Lan trodde visst han var like tilgjengelig som 7-eleven-butikken på Carl Berner. At han aldri ble sliten av å ha folk rundt seg.
Sånn var de egentlig alle byrådsdamene. De kom rennende rett inn uten å banke på døren til kontoret. En gang satt han og så på VM-stafett i langrenn og gikk glipp av selve innspurten. Da ble han skikkelig ergerlig. Det endte med at han lukket skrivebordsskuffen hardt igjen et par ganger.
Han hadde sagt det til byråden for oppvekst, helse og kunnskap på den siste fredagspilsen.
– Du er sikkert bare høysensitiv, Raymond, sa Inga Marte.
– Høy på hva, da? sa Røde Raymond.
– På deg selv. Du er som en app som bare går og går og tar masse strøm, forklarte Inga Marte.
– Vet du forresten hvordan jeg blir kvitt noen apper på telefonen? spurte Røde Raymond da.
– Hva er problemet? sa Inga Marte.
– Den er enda treigere enn byutviklingskomiteen, sa Røde Raymond.
– Du trenger vel ikke den derre Ruter-appen? sa Inga Marte.
– Antakelig ikke, sa Rød Raymond.
– Den tar bare masse strøm, sa Inga Marte.
– Ta den bort, sa Røde Raymond.

Han likte å snakke med Inga Marte. Hun forstod ham. Han hadde tross alt sin bakgrunn i Sosialistisk Venstreparti.

Neste kapittel:

Livet på Ekely: Bjarne liker ikke fisk

Edvard har vært nede hos Bjarne på kollen og invitert på middag i dag. Men Bjarne ville ikke komme. Han ville heller sitte ensom i dødshuset sitt og dø litte grann.

– Hva skal du ha til middag, da? hadde Bjarne først spurt da Edvard dukket opp på døren.
– Det blir fisk, sa Edvard.
– Hva slags fisk? ville Bjarne vite.
– Torsk, sa Edvard. (more…)

Utdrag fra Sommeren med Fjodor

Ut og hente ved                                                             

Palle står og kjenner på klærne som henger til tørk i stuen. Den lange underbuksen til pappa er ikke tørr ennå. Ikke pyjamasen til Palle heller.
«Kan vi fyre opp i peisen, pappa?» sier Palle.
Å fyre på peisen er så koselig, synes Palle. Særlig om vinteren når det blåser og er kaldt ute.
«Ja, det kan vi gjøre,» sier pappa.
Palle kan ikke se noe som kan brenne i kurven ved peisen, verken kvister eller planker eller gamle aviser fra i sommer.
«Hva skal vi fyre opp med, da?» spør han.
«Har du noen forslag?» sier pappa.
«Det vi pleier å fyre opp med, vel,» sier Palle.
«Skal vi fyre opp med mammas ukeblader, kanskje?» sier pappa.
«Nei, da blir hun lei seg,» sier Palle.
«Hva med det gamle gjøkuret etter oldefar?» sier pappa.
«Nei, det kan vi i hvert fall ikke gjøre,» sier Palle og ler.
«Da må vi ut og fange ved,» sier pappa.
De trenger ikke ta på seg ytterklær, for vedskjulet ligger rett på den andre siden av gårdsplassen. Døren til skjulet knirker som masten på en gammel seilskute når pappa åpner den. Det er store mellomrom mellom plankene i veggen, så lyset siver inn utenifra.
Noen må ha vært her, for skiene og stavene ligger hulter til bulter i hele skjulet.
«Det var da veldig merkelig,» sier pappa.
Han flytter på skiene og stavene for å få tak i veden. Han stabler opp et lite lass i armene på Palle. Etterpå stabler han et stort lass på seg selv også.
Han ser veldig tenksom ut da de går tilbake. Akkurat som om han prøver å huske hva som skjedde da han var her sist.
«Har du vært i skjulet i det siste?» spør pappa.
«Nei,» sier Palle.
Da de kommer inn i stuen, viser pappa Palle hvordan man fyrer opp veden med fyrstikker, papir og trefliser. Snart brenner det livlig, og de blir sittende og glo inn i flammene. Men det tar ikke lange tiden før det slokker og pappa må tenne opp på nytt.
«Får du det ikke til, pappa?» spør Palle.
«Det gjør jeg vel,» sier pappa.
Men hver gang han får fyr, slukker det igjen.
«Denne veden må være fuktig,» sier pappa. «Fuktig ved brenner ikke. Det er som med lange underbukser. De duger ikke når de er våte.»
«Og gjøkur?» sier Palle.
«Våte gjøkur er det verste av alt,» sier pappa.
Til slutt får pappa det til, og veden brenner med ordentlige flammer inne i peisen. Både Palle og pappa fikk snø oppi tøflene da de var ute, så nå skal det bli godt å varme føttene litt. Pappa lager noen brødskiver med makrell i tomat, og så setter de seg sammen under pleddet i sofaen for å få litt ordentlig varme i seg.
«Denne makrellen hadde jeg ikke klart å reparere,» sier pappa.
«Det sier du alltid,» sier Palle.
«Men det er jo sant!» sier pappa og tygger.
Palle tenker på Hiva Oa. Der er det nok varmt og godt nå. Da de var der på ferie sist sommer, spilte Palle badminton med Fjodor. Pappa krøllet tærne i sanden, og mamma leste ukebladene sine i solen.

 Kjøp Sommeren med Fjodor på ARK