Oslo trenger gruppeterapi straks

Etter mer enn tre år med skrekkveldet til det rødgrønne byrådet i Oslo, som har påvirket livet til folk langt utenfor bygrensen, er det på tide å sende inn terapeutene i sirkusmanesjen.

At byrådets fasade har begynt å krakelere er ikke noe nytt, men i den siste tiden er tegnene på at desperasjonen brer seg blant toppolitikerne i hovedstaden blitt tydeligere og tydeligere.

Raymond Johansen medgir åpent i media at han raser mot bilister og syklister i trafikken. Inga Marte Thorkildsen griner og skriker i møter. Hanna Markussen og Lan Marie Berg tryller frem lystløgner og pynter på undersøkelser så de tror det selv. De lytter ikke til annet enn sitt eget partiprogram og lukker øynene for realitetene i byen de er satt til å styre.

Grunnen er selvsagt at de skjønner at de er på gyngende grunn. Strategien de velger er å gyve på for å gjennomføre mest mulig av sin destruktive politikk før valget i september.

Det mest alvorlige er imidlertid at den rødgrønne propagandaen har klart å skape en splittelse i befolkningen som vi ikke kjente til før.

Grunnen til at Fabian Stang var en populær ordfører var ikke fordi han var fra Høyre, men fordi de fleste følte at han skapte et felleskap og et samhold i Oslo, til tross for partipolitisk uenighet.

Dette samholdet er på få år totalt smuldret bort.

Byrådet har blant annet bidratt til å forsterke et skille mellom bilister og syklister gjennom sin propaganda som er helt ødeleggende. 

Faktum er at de fleste av oss er både bilister, syklister, fotgjengere og kollektivreisende om hverandre, og vi vil bare ha en by der vi kan fungere best mulig sammen.

Splittelsen går nå tvers gjennom familiene, der ungdom og voksne snart ikke kan snakke sammen om politikk.

Når skal de unge komme på banen og stikke fingeren inn i sideflesket på Raymond og banden hans og stille dem de vanskelige spørsmålene?

Det må ta en slutt. Oslo må ha terapi.

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond er utålmodig. Han liker ikke bilkø. Han vil hjem fra byen så fort han kan. Byen er i opprør og hjemme venter Monopolspillet med alle sine hoteller og hus.

Det tok en evighet før Røde Raymond kom seg hjem. For det første var det et satans kaos i sentrum fordi Bærumsdemonstrantene hadde kjørt de fjollete små elektriske konebilene sine inn på E18 og forlatt dem låst overalt. De sto i gatekryss og foran inn- og utkjøringer, på hjørner og i midtrabatter.
Skulle det fortsette på denne måten fikk Byrådet sette fart i arbeidet med å fjerne privilegiene til el-bileierne, slik at de ikke lenger kunne kjøre inn fra forstadskommunene og parkere og lade gratis i La La LAN Land, tenkte Raymond.
Han satt i baksetet og okket og stønnet så kraftig at sjåføren til slutt snudde seg og så på ham.
– Kanskje du heller vil hoppe av og ta T-banen? spurte han.
– Hallo? sa Raymond.
– Her er jeg,  sa sjåføren.
– Jeg kan ikke ta T-banen, vettu, sa Raymond.
– Å? sa Sjåføren.
– Inga Marte avinstallerte Ruter-appen min, sa Raymond.
Dernest var det den alminnelige rushtrafikken, som også gjorde det helt umulig å komme frem med bil gjennom byen. Det var jo helt håpløst å bruke bil med alle disse bilene som var i veien, tenkte Raymond irritert. Det måtte han i hvert fall se å få en slutt på.
– Det er jo fort gjort å ordne den appen, sa sjåføren.
– Jeg klarer jo ikke å installere den igjen, sa Raymond.
– La meg prøve, sa sjåføren og rakte frem en hånd.
– Err ‘u gæærn! ropte Røde Raymond.
Sjåføren trakk til seg hånden som var den bitt av en klapperslange.
– Ingen får klå på mobilen min, sa Raymond.
– Nei, sa sjåføren
– Inga Marte er et unntak, la han til.
Sjåføren sukket for seg selv, satte bilen i gir og kjørte noen meter frem før køen stoppet opp igjen.
– Bare kjør på sykkelveiene, du, sa Raymond. – Vi har ikke all verdens tid, heller.

Det var mørkt da Røde Raymond omsider låste seg inn i boligen sin. Det første han gjorde var å trekke gardinene for alle vinduer og så ble han sittende stille noen minutter i sofaen og gjøre avslappende pusteøvelser.
– Ahhhhh, sa han og slapp pusten ut lenge og vel. – Ahhhhh.
Han prøvde å stenge alle andre lyder ute, men det var en pipelyd et eller annet sted i rommet som trengte gjennom.
Piiiip. Piiiip.
– Ahhhhh.
Piiiip. Piiiip.
– Ahhhhh.
Det hørtes ut som om lyden kom fra TV-apparatet. Raymond slo på en lampe og begynte å krabbe rundt på gulvet. Han fant fjernkontrollen under sofaen og slo på TV’n. Bildene fra dagens begivenheter i La La Lan Land dukket opp på skjermen med det samme. Der så han plutselig demonstrantene som sperret trafikken, den omringete byrådsbilen med de sotete vinduene. Slagord som “Stopp raseringen av Strand” og “La Oslo leve!” gjallet i gatene.
Røde Raymond dumpet ned i sofaen igjen. Foran ham lå reiseguiden over Langtvekkistan han kjøpte sist lørdag. Han skulle til Langtvekkistan på klimakonferanse sammen med GrønneLan og skape litt blest om La La LAN Land om noen dager bare. Verdens klimahovedstad over alle klimahovedsteder kunne aldri få nok av god PR i utlandet.
Det var derfor han ikke kunne holde tale på julebordet i Rådhuset. Det var derfor han skulle spille inn den videoen dagen etter der han måtte vrikke på rompa akkurat som Hugh Grant. Han kunne rett og slett ikke være tilstede i egen røde person.
Ved siden av reiseguiden lå Monopolspillet og det store kartet over La La LAN Land. Han pleide å sitte slik i sofaen og studere kartet om kveldene og drømme seg helt bort i storslåtte planer. Ja, de VAR storslåtte, men det var ikke hans stil å drømme smått.
Blikket hans falt på Trosterudveien og området rundt Riis og Gaustad på kartet. Han tok et hotell fra Monopolspillet og plasserte det omtrent der barndomshjemmet til Jonas lå, og lente seg så fornøyd tilbake i sofaen.
Hvert hotell symboliserte et høyhus fullstappet av klimasmarte leiligheter.
Han lo en ond liten latter.

 

Neste kapittel:

Tidligere kapitler:

 

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Av Hobo Highbrow

Byen er i opprør. Men sjefen i La La LAN Land har en drøm: At byen hans skal trekke til seg 200.000 nye innbyggere og bli verdens miljøhovedstad. At det skal bli mer vegetarisk på menyen i kantinen på Rådhuset. At hver stasjon på Holmenkollbanen skal ha et høyhus som strekker seg opp gjennom skyene.

Da Røde Raymond skulle hjem fra jobben den dagen sto det en gruppe demonstranter utenfor Rådhuset og ropte slagord. De klossete bannerne så ut som om de var laget av en gjeng barneskoleelever som ville ha mer lommepenger av foreldrene sine.
Han oppdaget dem da byrådslederbilen kjørte opp av garasjen. Han satt i baksetet med solbriller på, fremdeles med en liten hodepine bak pannen. Det var som om de hadde ventet på akkurat ham.
– Hva skjer? spurte han.
– Det er noe med E18 i Bærum, svarte sjåføren og tok en stor sving rundt menneskemengden.
Raymond sank ned i baksetet og prøvde å forsvinne ut av syne. Han hadde et øyeblikk vært redd for at det var et problem med duftviskelærene han ga bort til skoleelever. At det var oppdaget miljøgifter i dem eller noe sånt. E18 var ikke hans problem. Det var noe småtteri som GrønneLan fikk ta seg av.
Han lukket øynene og dermed dukket GrønneLan frem i en av de klimasmarte kjolene sine. Det var da som pokker! Ikke nok med at hun dukket opp på kontoret i tide og utide; nå hadde hun okkupert hjernen hans også. Dette var ikke bra!
Sjåføren bråbremset og kroppen til Raymond ble kastet fremover mot forsetene, men bilbeltet holdt ham heldigvis tilbake, akkurat som den gode gamle partipisken i Arbeiderpartiet.
Da han åpnet øynene igjen bak solbrillene var bilen omringet av demonstranter. Nå var det visst ikke bare E-18 det var snakk om. På plakatene stod noe om rasering av både Smestad og Grefsen og flere andre villaområder. For en drittdag, tenkte Røde Raymond.
Demonstrantene så litt småhissige ut. At disse småborgerlige folkene fra Bærum, Smestad og Grefsen hadde såpass guts imponerte ham. Skulle tro de hadde vokst opp i Groruddalen og måtte sloss for å komme seg frem i verden, akkurat som han. Nå begynte de å gynge på bilen, også.
Mobiltelefonen ringte. Det var Robert.
– Er du der, Raymond? spurte finansbyråden.
– Tror det, sa Raymond.
– Er du kommet hjem? spurte Robert.
– Jeg er i bilen utenfor, sa Raymond. -Hold an, Robert. Det kommer en annen samtale inn.
– Er det deg, Raymond? sa GrønneLan.
– Tror det, sa Raymond.
– Ikke bry deg om de demonstrantene, sa Lan og la på.
Bilen gynget kraftigere og Raymond kjente at han begynte å bli kvalm.
– Er du der fremdeles, Raymond? sa Robert på den andre linjen.
– Tror det, sa Raymond.
– Ikke gå ut av bilen, sa Robert.
Det banket på ruten. Det var Robert i den klimasmarte mørke dressen sin. Han så bekymret ut. Sjåføren åpnet døren og finansbyråden klemte seg inn i baksetet på bilen.
– Går det bra med deg? sa han.
– Har ikke kjent etter, sa Raymond.
– Kanskje vi skal ta et slag kurong og en lettøl i kveld, sa Robert.
– Ikke i kveld, Robert, sa Røde Raymond.

 

Neste kapittel:

Tidligere kapitler:

 

Gutteprat med Rasmus Hansson

Av Pål H. Christiansen

På mine eldre dager har jeg begynt å vandre i skogen. I sommerhalvåret er jeg støtt og stadig å se i Vestmarka eller Bærumsmarka i de utgåtte støvlene mine fra 1972. Jeg liker meg godt blant trærne, langt borte fra bilstøy og kjas og mas. Kropp og sjel finner sammen i en god ro og tankene går sine egne veier.

Ja, dette vet jo du alt om Rasmus, du som elsker isbjørner og det som hører naturen til. Du er nemlig også typen som liker å sette deg ned på en stubbe og sitte der til solen går ned over åsen og du blir frøsen på tærne.

Noen ganger tusler jeg bare på veien innover fra Øverland Gård mot Sæteren Gård, og videre opp de lange bakkene der. Og jeg tenker på at her inne bor det faktisk folk. Langt inni svarte skauen!

Nå vet jeg tilfeldigvis at du bor et stykke oppe i lia fra Øverland Gård, Rasmus. Der har du sannelig funnet deg en trivelig plass, også. Gratulerer med det.

En gang møtte jeg Venstrepolitiker Abid Raja på veien din oppe i skauen der i følge med en gjeng Unge Venstre-sympatisører. De smilte og lo alle sammen og var tydelig så glade over å være sammen ute i finværet. Jeg fikk brosjyre for Venstre og gode greier. Dette var nok også i et valgkampår, ja.

Men du: Er det ikke forbasket trist at partikollegaene dine i Byrådet i Oslo har rotet det til slik med E-18 gjennom bygda vår at det må bygges en ny midlertidig motorvei nede ved Strand – rett gjennom et boligområde?

Du har ikke hørt om det, nei?

Da vet du nok ikke heller det med at huset vårt og flere til på Strand skal rives. Og det på grunn av en unødvendig og dustete motorvei, altså.

Vi er selvfølgelig glade i huset vårt og vil veldig nødig se at det blir knust til pinneved og drøvtygget av sultne gravemaskintenner.

Men kan ikke hus flyttes, da? spør du vel nå.

Det har vi da mange eksempler på, sier du.

Ja, mange gamle hus har blitt revet ned, fraktet avgårde og satt opp igjen i nye omgivelser til glede for nye generasjoner. Sant det, Rasmus.

Nemlig, sier du.

Jeg må si meg enig med deg i at det er fascinerende å kikke på alle husene på Folkemuseet på Bygdøy og på Maihaugen i Lillehammer. Hus med spor av levd liv i forne tider!

Men bilen vår er så liten, Rasmus. Den er bitteliten og tåler ikke stort. Vi har rett og slett ikke tjangs til å få flyttet huset vårt med den.

Kan vi låne bilen din, sier du?

Takk, takk, Rasmus. Du er en god mann.

Kanskje du vil hjelpe oss litt med jobben, også?

Med hammer og brekkjern og godt humør kan to glade gutter flytte fjell, det er sikkert. Ring gjerne den nevenyttige rørleggervennen din Raymond og få med ham. Vi stabler planker og vinduer og løse dørblad på takgrinden på SUVen din og brumm brummer avgårde til en hyggelig tomt et annet sted i Bærum.

Men hvor? Det er en annen sak. Det er vanvittig dyre tomter her omkring, kan du tro.

 

Har du en idé, sier du?

Ja, når du først er inne på det må det da finnes en steinete liten tomt der oppe i skauen ved deg der vi kan sette opp det lille byggmesterhuset vårt fra 1929. Trygt inne i marka vil det ganske riktig verken komme motorveier eller jernbanestasjoner med boligblokker som vil true små koselige hus som vårt. I hvert fall ikke så lenge Guds hånd hviler over markagrensen.

Det tar kanskje mer enn en ettermiddag, dette her. Men resultatet kan bli veldig bra. Vi spanderer pizza underveis selvsagt. Arbeidshansker kan det også bli en råd med.

 

Jeg kommer garantert ikke til å renne ned dørene hos deg i utide.

Jeg har virkelig nok med mitt.

#roadtonowhere