Menu

Pål H. Christiansen

Veien til La La Lan Land. Kapittel 2

Av Hobo Highbrow

Det demokratiske underskuddet fortsetter å stige i byen under de frodige åsene. Hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La Lan Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? Blir det tyve eller tredve etasjer høye blokker på Smestad? Og hva drømmer Byrådslederen om når han sover ut rusen etter en fredagskveld på byen? (more…)

Espen Beranek Holm og Fjodor på Storytel

Espen Beranek Holm

Fjodor går bananas var en av årets mest kritikerroste barnebøker da den kom ut i 2006. I løpet av mai 2018 er den og fire andre bøker om den rampete torsken Fjodor tilgjengelige som lydbøker med sang og musikk på Storytel.

(more…)

Veien til La La Lan Land. Kapittel 1

Av Hobo Highbrow

Ettermiddagssolen stod inn av vinduet på byrådslederens kontor. Lyset avslørte tusenvis av støvkorn som svevde som små engler over kontorpulten til Røde Raymond. Han hadde irritert seg lenge over den elendige rengjøringen på rådhuset og nå grep han mappen med papirer om den forestående klimakonferansen i Langtvekkistan og løftet den opp. Han lot den henge i luften over hodet et øyeblikk, før han brått slo den i skrivebordet så støvet skvatt.
(more…)

Veien til La La Lan Land – en oppdatering

Av Hobo Highbrow

Det er opprør i La La Lan Land. Men sjefen i hovedstaden, Røde Raymond, har fremdeles en drøm om at byen hans skal trekke til seg 200.000 nye innbyggere. At La La Lan Land skal bli verdens klima-hovedstad. At hver stasjon på Holmenkollbanen skal ha et høyhus som strekker seg opp gjennom skyene.

(more…)

Sonhos de Grandeza

Follow the translation in progress to Portuguese by Igor Brito of Pål H. Christiansen novel Drømmer om storhet (The Scoundrel Days of Hobo Highbrow):

  • Capitulo 1-2 pdf : “O outono era definitivamente minha estação. Um momento de reflexão. Um momento de ponderar os grandes questionamentos existenciais. De reiniciar aquilo que eu havia deixado pra trás,quando a primavera me prendeu em sua luz e ao cântico de seus pássaros. Quando escrevi meus melhores trabalhos que não fossem no outono? Sob a luz dispersa de minha velha luminária, vestindo um paletó caseiro, as palavras criavam asas, caindo como a chuva no asfalto escuro lá fora.”
  • Capitulo 3 pdf: “O a-ha sabia. Eles sentiram a apetência análoga às edições modernas de Knut Hamsun em Londres, como ratos entre monturos e extratos da cidade. Viveram na esperança e na certeza de que tinham algo muito grande para a pequena Noruega, como uma força que explodira no peito, a voejar alto sobre o fariasísmo social-democrático da Noruega. É claro que os problemas perfilavam-se, porém eles combatiam-nos. Há quem diga que tratara de sorte. Não para eles. Tinha a ver com talento e como o discernimento de Harket, Furuholmen e Waaktaar foram concebidos num só.”
  • Capitulo 4 pdf:  “- Não viste meus discos do a-ha por aí? – eu disse.
    – Já olhaste debaixo do sofá? – perguntou Haagen, um tanto quanto vago, porém pelo menos teve uma proposta.
    Olhei para onde um dia o sofá lá esteve. Vi um par de meias ímpares cobertas pelo pó e mais alguma coisa semelhante à torradas e queijo de cabra. Ou seria patê de fígado de cerdo? Até onde podia lembrar, eu não tinha tais itens em casa, e também não pretendia ir a fundo no caso.

More soon!

Translator Igor Brito and Paul Waaktaar Savoy.

 

Title photo: Author Pål H. Christiansen in Ouro Preto, Brazil, 1982.

Veien til La LA LAN Land. Kapittel 7

Av Hobo Highbrow

Det nærmer seg avgang til den store miljøkonferansen i Langtvekkistan. Men hvor er det blitt av GrønneLan? Og hvorfor er det så folksomt langs E18 og Ring 3?

Neste morgen stod Røde Raymond nydusjet og nygredd og ventet utenfor huset sitt da byrådsbilen svingte inn på gårdsplassen og bremset opp foran de nypussete skoene hans.  Sjåføren trykket på en knapp og bakdøren løftet seg slik at den grønngrønne kofferten til GrønneLan kom til syne i bagasjerommet. Nå fikk den selskap av Røde Raymonds rødrøde. Bortsett fra sjåføren selv var det ingen å se inne i bilen.

Røde Raymond hadde fulgt listen til GrønneLan til punkt og prikke da han pakket kofferten kvelden før. Øverst på listen stod “10 klimasmarte truser i resirkulerbart materiale”, truser som Røde Raymond ifølge GrønneLan bare kunne stappe rett i en blomsterpotte etter bruk, tilføre en skvett vann – og så ble det heimedyrka økologiske tomater på kort tid.

Helt aldeles genialt bærekraftig, mente byråden for miljø og samferdsel; frøene var allerede sydd inn i sømmene på trusen og skapte ikke ubehag eller gnagsår før de begynte å spire.

Dernest var det den kortreiste øko-deodoranten uten verken parabener, duft eller særlig effekt. Og en rekke andre klimasmarte plagg og gjenstander som Røde Raymond tok med for at oppholdet i Langtvekkistan skulle bli preget av god stemning og bli så vellykket som overhodet mulig på alle vis.

– Hvor er GrønneLan? spurte Raymond da han satte seg inn i baksetet.
– I Sandvika, sa sjåføren.

Sandvika lå i nabokommunen Bærum i motsatt retning av flyplassen, og var et område GrønneLan av gode grunner sjelden satte bena sine i. Etter at hun fikk stukket kjepper i hjulene for den lenge planlagte utbyggingen av E18 vest for La La LAN Land, slapp hun ikke lenger unna med det hvite smilet sitt på de kanter.

Røde Raymond så på klokken. Heldigvis hadde de beregnet god tid. Men hva i helsike gjorde GrønneLan i Sandvika på denne tiden av døgnet?

Svaret fikk han like etter da nyhetene slo inn på bilradioen med direktesending fra togstasjonen i Bærums hovedstad. Der var det stor festivitas med hornorkester og glutenfrie boller og brus. Anledningen var at byråden for miljø og samferdsel i La La LAN Land og fylkesordføreren i Akershus i fellesskap avduket de nye sykkelstativene av tang og tare som skulle utplasseres ved alle kollektivknutepunkter fra Asker til Eidsvoll, La La LAN Land inkludert.

– Dette må da bli fryktelig dyrt? spurte reporteren fra NRK på direkten.
– Det kommer an på hva du mener med dyrt, repliserte GrønneLan kvikt utover eteren.
– Etter hva vi forstår er det snakk om flere hundre millioner kroner?
– Jeg skjønner hva du tenker på, sa byråden.
– Kunne ikke de pengene heller brukes i eldreomsorgen?
– Jeg skjønner hva du tenker på. Men hvis du antyder at dette er sløsing med penger, så vil jeg heller tatt en titt på planene for ny E18, som vil beløpe seg til 42 milliarder kroner minst, sa GrønneLan.

Man kunne høre fylkesordføreren fra Høyre prøve å si noe i bakgrunnen, men hun kom heldigvis ikke til orde ettersom GrønneLan holdt skravla i gang om betydningen av innovativ utnyttelse av marine ressurser langs vår langstrakte kyst, konstaterte Røde Raymond tilfreds.

 

Neste kapittel:

Tidligere kapitler

Veien til La La Lan Land. Kapittel 6

Av Hobo Highbrow

Det begynner å bli skrint med kjøtt i kantinen i rådhuset i La La LAN Land. Det rumler høylytt i magene på enkelte byrådsmedlemmer. Kan det komme til å påvirke byrådsamarbeidet på sikt?

– Alle vil bo i La La LAN Land, sa Robert. – Skal vi nekte dem det?

Finansbyråden stod foran byrådslederen i køen i kantinen og forsynte seg med lunsj. Han lesset opp med karbonader, poteter og brun saus på tallerkenen, som om han var på vei til hytta og hadde stanset på en veikro i Gudbrandsdalen.

Raymond var imponert over at Robert ga så blanke i instruksene fra byråden for miljø og samferdsel om å spise mindre kjøtt.

– Neida, sa Raymond. – Her er alle velkomne.

– Fattig som rik, sa Robert.

– Svart, hvit, gul eller blå, sa Raymond.

– Ja, nå snakker vi hudfarge, Raymond, ikke partier? sa Robert.

– Selvsagt, sa Raymond.

Nå var det hans tur. Og han var usikker på hva han skulle forsyne seg med.  Disken med vegetarretter hadde vokst noe voldsomt i det siste. Det var vegetariske biffer og bøffer og benløse fugler uten tilsetningsstoffer av noen art.  Alt laget av kortreiste nøtter fra Hakkebakkeskogen.  Men det så ikke noe godt ut.

– Men si meg, Raymond. – Hvorfor vil egentlig alle bo i La La LAN Land?

– Vi har det beste 17de mai-toget i verden, sa Raymond.

– Det er sant, sa Robert og nikket.

– Men har vi jobber nok til dem? spurte Raymond

– De kan faen meg jobbe på NAV. Det er nok å drive med der, sa Robert.

Raymond hadde utrolig lyst på kjøtt. Men GrønneLan stod litt lenger bak i køen og hun ble så sur på ham når han ikke sørget for å bidra til vekst i det kommunale innkjøpet av vegetarisk og økologisk. Han rasket til seg en økosalat og diltet etter Robert til et ledig bord.

– Og så er det den pølsebua på Kampen, sa Robert da de hadde satt seg ned.

– Å, ja! Elsker de pølsene der, sa Raymond og rotet i salaten sin med gaffelen.

– Olsenbandefilmene, utbrøt Robert. – De er spilt inn her i La La LAN Land.

– De er gøyale! ropte Raymond.

– Stor kunst, sa Robert seg enig.

– Vi må ta en videokveld når jeg er tilbake fra Langtvekkistan, Robert, sa Raymond.

– Det må vi, sa Robert.

– Da blir det øl og pølser!

– Klabert, sa Robert.

Neste kapittel:

Tidligere kapitler

 

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond blir irritert over at finansbyråden gir uttrykk for begeistring over kjolene til GrønneLan. Til tross for dette klarer byrådets medlemmer å samle seg om flere viktige tiltak for å dempe de folkelige protestene som har blomstret opp i og utenfor La La Lan land.

Videoteamet ventet på Røde Raymond utenfor kontoret hans da han kom på jobb neste morgen. Det var egne folk til kamera, lys og lyd, foruten en liten sprett av en regissør som så ut som om han tilhørte den helt ytterste høyrefløyen i Venstre.
– Er vi klare? spurte regissøren.
– Er vi flere som skal danse? spurte Raymond.
– Det er bare deg foran kamera, sa regissøren.
– Fint, sa Raymond og låste dem inn.
Mens filmfolkene satte opp utstyret, tok Raymond av seg jakken og sjekket innboksen sin. Han skvatt litt da han så at det lå firehundreogtrettito uleste e-poster med emner som:

ER DU TETT I POTTA SOM VIL FORTETTE PÅ SMESTAD?
SLUTT Å GRAFSE PÅ GREFSEN!
STANS RASERINGEN AV STRAND!

Raymond reiste seg brått og gjorde noen hoftebevegelser for å løse litt opp nedentil. Fire ganger til høyre. Fire ganger til venstre. En gang frem. En tilbake. Og så prøvde han å riste på rompeballene slik Hanna hadde lært ham.
– Da er alt klart, sa regissøren. – Still deg med ryggen til oss og se ut av vinduet.
Raymond gjorde som regissøren sa, selv om han ikke likte å bli kommandert av andre enn GrønneLan og Hanna. Langt der ute så han Nesoddbåten komme innover med et lass av pendlere fra nabokommunen. Det ergret ham stort å tenke på at skatteinntektene deres ikke gikk til La La LAN Land . Han kunne trenge alle de pengene som var å få når GrønneLan satte i gang med sykkelveiene sine for fullt
– Musikk! ropte regissøren.
Mobiltelefonen ringte akkurat da Raymond skulle snu seg mot kameraet og vralte ut i rommet som en gakkgakk.
– Kutt! ropte regissøren.
– Hallo, sa Raymond inn i mobiltelefonen.
Det var byrådssekretæren som ba ham komme i møte med en gang. Det hastet.
Raymond tok på seg jakken igjen og gikk mot døren.
– Beklager. Dere får se på utsikten mens jeg er borte, sa han og forsvant ut.

Han traff Inga Marte på vei bort til det helt ekstra ekstraordinære byrådsmøtet.
– Hvordan går det med deg? sa hun.
– Kunne vært verre, sa Raymond.
– Jeg så bilen på TV. Ble du ikke sjøsyk når de gynget på den?
– Jo, sa Raymond.
– Hadde du spypose? sa Inga Marte.
– Nei, sa Røde Raymond.
Alle var på plass da Røde Raymond og Inga Marte kom hastende i siste liten. Stemningen var litt laber rundt bordet, omtrent slik den pleide å være dagen etter julebordet. Men nå var det ikke snakk om noen bakrus av det festlige slaget, akkurat.
Raymond prøvde å løse opp stemningen med litt humor.
– Noen som så noe veldig morsomt på TV i går, kanskje?
– Vi så deg alle sammen, sa Hanna mutt.
– Det var kanskje ikke kvelden for å slå av mobiltelefonen, la hun til.
– Noen som prøvde å få tak i meg? sa Raymond overrasket.
Alle byrådene rakte en hånd i været.
– Jeg var tom for strøm, sa Raymond.
– Skal vi komme i gang? sa GrønneLan. – Vi har noen hastevedtak som må bli iverksatt.
– Hva er det som haster sånn, egentlig? spurte Raymond.
– Opposisjonen har begynt å kritisere kjolene mine, sa GrønneLan.
– Å? sa Raymond.
– Noen mener de ikke er så klimasmarte, sa Hanna.
– Hæ? sa Raymond.
– De er jo rålekre, sa Robert.
Raymond så hardt på Robert. Hva var det han innbilte seg egentlig?
– Har du hørt på maken? sa Inga Marte.
– Jeg blir veldig lei meg av sånn mobbing, snufset GrønneLan.
– Ikke bry deg om dem, sa Røde Raymond.
– Typisk hersketeknikker, sa Inga Marte. – Bli med på kurset vårt i kvinnegruppa, så lærer du å hamle opp med det der.
– Og så må vi gjøre noe straks for å stilne alt bråket rundt E-18 og fortetningsplanene på Nedre Grefsen og Smestad og de andre stedene, sa Lan.
– Har du noen forslag Hanna? sa Raymond.
– Vi kan alltids gå ned en etasje på blokkene, mumlet Hanna.
– Hvor mange er vi på nå, da?
– Tjueni når vi går ned en, sa Hanna.
– Tjueni er bra, sa Robert.
– Noe mer? sa Raymond og så på klokken.
– Det eneste som helt sikkert funker er å gå ut med at det blir uteservering av øl overalt i byen mye lenger til sommeren, sa Geir, byråden for næringsutvikling og eierskap, som hadde våknet plutselig.
– Hvor lenge? spurte Raymond.
– Jo lenger, jo bedre, sa Geir
– Vedtatt, sa Raymond og reiste seg.

På vei ut hvisket Inga Marte noe til Røde Raymond som han bare såvidt fikk med seg.
– Det kan være greit å alltid ha et par spyposer tilgjengelig i bilen.
– Men jeg måtte ikke spy, Inga Marte, svarte han.
– Bra for deg, sa Inga Marte.

Neste kapittel:

Tidligere kapitler:

Strandfolket: Vi krever E18-avklaring NÅ!

Beboerne på Strand er under konstant press på grunn av den uavklarte situasjonen rundt E-18. Det går på helsen løs. Nå må det politisk miljøet legge alt spill til side og la oss komme ut av en uutholdelig gisselsituasjon.

Fremleggingen av Nasjonal Transportplan rett før påske inneholdt gode nyheter for beboerne på Strand i Bærum, hvis hus og nabolag står i fare for å bli ødelagt av Oslo-pakke 3-forliket fra juni i fjor mellom Akershus Fylkeskommune og Oslo kommune. I kjølvannet av kompromisset har det som kjent oppstått en politisk maktkamp der vi befinner oss midt i skuddlinjen.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond er utålmodig. Han liker ikke bilkø. Han vil hjem fra byen så fort han kan. Byen er i opprør og hjemme venter Monopolspillet med alle sine hoteller og hus.

Det tok en evighet før Røde Raymond kom seg hjem. For det første var det et satans kaos i sentrum fordi Bærumsdemonstrantene hadde kjørt de fjollete små elektriske konebilene sine inn på E18 og forlatt dem låst overalt. De sto i gatekryss og foran inn- og utkjøringer, på hjørner og i midtrabatter.
Skulle det fortsette på denne måten fikk Byrådet sette fart i arbeidet med å fjerne privilegiene til el-bileierne, slik at de ikke lenger kunne kjøre inn fra forstadskommunene og parkere og lade gratis i La La LAN Land, tenkte Raymond.
Han satt i baksetet og okket og stønnet så kraftig at sjåføren til slutt snudde seg og så på ham.
– Kanskje du heller vil hoppe av og ta T-banen? spurte han.
– Hallo? sa Raymond.
– Her er jeg,  sa sjåføren.
– Jeg kan ikke ta T-banen, vettu, sa Raymond.
– Å? sa Sjåføren.
– Inga Marte avinstallerte Ruter-appen min, sa Raymond.
Dernest var det den alminnelige rushtrafikken, som også gjorde det helt umulig å komme frem med bil gjennom byen. Det var jo helt håpløst å bruke bil med alle disse bilene som var i veien, tenkte Raymond irritert. Det måtte han i hvert fall se å få en slutt på.
– Det er jo fort gjort å ordne den appen, sa sjåføren.
– Jeg klarer jo ikke å installere den igjen, sa Raymond.
– La meg prøve, sa sjåføren og rakte frem en hånd.
– Err ‘u gæærn! ropte Røde Raymond.
Sjåføren trakk til seg hånden som var den bitt av en klapperslange.
– Ingen får klå på mobilen min, sa Raymond.
– Nei, sa sjåføren
– Inga Marte er et unntak, la han til.
Sjåføren sukket for seg selv, satte bilen i gir og kjørte noen meter frem før køen stoppet opp igjen.
– Bare kjør på sykkelveiene, du, sa Raymond. – Vi har ikke all verdens tid, heller.

Det var mørkt da Røde Raymond omsider låste seg inn i boligen sin. Det første han gjorde var å trekke gardinene for alle vinduer og så ble han sittende stille noen minutter i sofaen og gjøre avslappende pusteøvelser.
– Ahhhhh, sa han og slapp pusten ut lenge og vel. – Ahhhhh.
Han prøvde å stenge alle andre lyder ute, men det var en pipelyd et eller annet sted i rommet som trengte gjennom.
Piiiip. Piiiip.
– Ahhhhh.
Piiiip. Piiiip.
– Ahhhhh.
Det hørtes ut som om lyden kom fra TV-apparatet. Raymond slo på en lampe og begynte å krabbe rundt på gulvet. Han fant fjernkontrollen under sofaen og slo på TV’n. Bildene fra dagens begivenheter i La La Lan Land dukket opp på skjermen med det samme. Der så han plutselig demonstrantene som sperret trafikken, den omringete byrådsbilen med de sotete vinduene. Slagord som “Stopp raseringen av Strand” og “La Oslo leve!” gjallet i gatene.
Røde Raymond dumpet ned i sofaen igjen. Foran ham lå reiseguiden over Langtvekkistan han kjøpte sist lørdag. Han skulle til Langtvekkistan på klimakonferanse sammen med GrønneLan og skape litt blest om La La LAN Land om noen dager bare. Verdens klimahovedstad over alle klimahovedsteder kunne aldri få nok av god PR i utlandet.
Det var derfor han ikke kunne holde tale på julebordet i Rådhuset. Det var derfor han skulle spille inn den videoen dagen etter der han måtte vrikke på rompa akkurat som Hugh Grant. Han kunne rett og slett ikke være tilstede i egen røde person.
Ved siden av reiseguiden lå Monopolspillet og det store kartet over La La LAN Land. Han pleide å sitte slik i sofaen og studere kartet om kveldene og drømme seg helt bort i storslåtte planer. Ja, de VAR storslåtte, men det var ikke hans stil å drømme smått.
Blikket hans falt på Trosterudveien og området rundt Riis og Gaustad på kartet. Han tok et hotell fra Monopolspillet og plasserte det omtrent der barndomshjemmet til Jonas lå, og lente seg så fornøyd tilbake i sofaen.
Hvert hotell symboliserte et høyhus fullstappet av klimasmarte leiligheter.
Han lo en ond liten latter.

 

Neste kapittel:

Tidligere kapitler: