Syklistaksjon 2019

“Vi er alle syklistar.”
Fritt etter Einar Førde

Syklistaksjon 2019 er en løst sammensatt gruppe glade syklister uten tilknytning til noe bestemt parti eller ideologi eller forening.

Mottoet “Vi er alle syklistar” innebærer at alle som har en sykkel eller låner eller leier en sykkel, som sykler ofte eller en gang i blant, har rett til å mene noe om det å sykle og hvordan vi skal tilrettelegge for sykling i fremtiden.

Syklistaksjon 2019 representerer dermed den tause majoritet av syklister som aldri kommer til orde.

Ja, “Vi er alle syklistar”, og de fleste av oss har faktisk også bil og går og tar buss og trikk.

Vi syklister ønsker ikke å være gullunger som blir brukt av politikere og andre for å gjennomføre en politikk som egentlig ikke dreier seg om vårt beste, men er drevet av andre hensyn, eksempelvis å fortrenge bilene fra gater og torg.

Vi vil at alle trafikantgrupper skal leve godt side om side og at det skal være en rimelig grad av valgfrihet når man velger hvilken måte man ønsker å bevege seg på ute i verden.

Valgfrihet betyr at fotgjengere, kollektivreisende, bilister, rullestolbrukere og vi syklister må leve sammen. Det er synd at politikerne nå skaper aggresjon mot oss syklister ved å gjøre oss til klimagullunger. Det vil vi aldeles ikke være!

Syklistaksjon 2019 ønsker å få frem at vi syklister gjerne tar ansvar og bidrar mer økonomisk og på andre måter til det grønne skiftet i Oslo og omegn, dersom dette er til vårt eget og alles beste.

Det føles beklemmende at kun bilister skal betale for utbygging av sykkelveier og kollektivtransport, for bedre miljø og mindre klimautslipp.

Bilistene skal ikke etter vårt syn alene ha straff fordi de må bruke bil til og fra jobben, eller i jobben, eller for å besøke familie og andre helt nødvendige gjøremål. Og samtidig finansiere andre og av Stortinget vedtatt mer samfunnsmessig «høyverdige» måter å transportere seg selv på.

At også vi syklister bør bidra til stat og kommune, til trygghet, miljø og helse gjennom en sykkelregistreringsavgift, sykkelårsavgift, sykkelbombompenger, sykkelpiggdekkavgift, obligatorisk sykkelansvarsforsikring, samt sykkelkontroll hvert 3 år av offentlig godkjent sykkelverksted, på linje med biler og andre fremkomstmidler, er en selvfølge og noe Syklistaksjon 2019 vil arbeide for å få på den politiske agendaen frem mot kommunevalget neste høst.

Vi syklister ser imidlertid at å fjerne finansieringsformen med bommer rundt byene helt er den eneste løsningen i det lange løp.

Stortinget må derfor kildesortere bypakkene en gang for alle og finne andre og mer rettferdige måter å finansiere vei- og kollektivtrafikkutbygging på.

Den maniske sykkelveiutbyggingen kan bare droppes. Vi vanlige syklister vil helst sykle når vi har lyst, og aldeles ikke om vinteren. Da skal syklene stå innendørs.

Vi regner med at mange syklister kommer til å støtte opp om initiativet Syklistaksjon 2019 i tiden som kommer.

Syklistaksjon 2019 er i utgangspunktet ikke noe man melder seg inn i, men en folkebevegelse vi håper vil engasjere syklister på sosiale medier og i privat og offentlig sammenheng.

Facebookgruppen brukes til å spre informasjon og til diskusjoner for dem som vil, men avspeiler ikke antall sympatisører. “Vi er alle syklister” og vi er overalt.

Pål H. Christiansen
Talsmann for Syklistaksjon 2019.
Tidligere medlem av Syklistenes Landsforening

Bli gjerne med i Syklistaksjon 2019 på vår facebookgruppe!

Presse:

 

 

 

 

 

Intervju med Nyhetsavisen Ja til bilen i Oslo

“Forbannet Raymond” svarer Syklistaksjon 2019 

Innlegg publisert på Vårt Oslo:

 

 

 

 

 

Syklister må tolerere at bilister stopper i sykkelfeltet utenfor Polet på Frogner

Innlegg publisert på Dagsavisen Nye Meninger:

Importen av nye sykler må stanses

Den evige klimakonferanse

Syklismens sytepaver

Skjelver Syklistenes Landsforening i sykkelbuksene?

Stortinget må senke ambisjonene for sykling

Mangler menn på lastesykkel sex-appeal?

Vintersykling må avvikles

Miljøeliten vokser seg tjukk og feit

Endelig rakner Oslo-pakken

Oslo trenger gruppeterapi straks

Oslo trenger gruppeterapi straks (usensurert versjon)

Likegyldighet i klimakampens tidsalder

Kan Stortinget stanse Raymond Johansens rasering av Oslo by?

Har Raymond Johansen et aggresjonsproblem?

Syklismen er en totalitær ideologi

Forsvar for sykkelklemmen

Vi må gå ned til 2 gir på syklene for å redde kloden

Syklene skal stå inne om vinteren

Vi vil ikke være noens klimagullunger!

Vi trenger ikke rød asfalt på beste vest

Høyt og lavt i Utrecht by

Faktasjekk: Ja, motbakkene er slakere for syklistene enn før

Vi blir lurt trill rundt om miljøeffektene av sykling

Syklene er fremtiden

Syklister vil også veiprises med GPS-sporing

Vi syklister betaler gjerne for sykkelveier og miljø

Innlegg Bydelsavisen Oslo Syd

 

 

 

 

Syklister vil betale selv for miljø

Som ivrig syklist både sommer og vinter etterlyser jeg påbud som gjør det mulig for meg og andre pedaltråkkere å bidra økonomisk til den store klimasmarte fellesdugnaden for et godt miljø – på linje med førere av personbiler og andre fremkomstmidler, som lastebiler og trailere og varebiler, som bruker våre gater og veier og broer og tunneller for å komme seg frem i viktige og mindre viktige ærend.

Er det for eksempel ikke for galt at vi syklister fullstendig blir oversett som mulige bidragsytere til det felles løftet for en nødvendig utbygging av sykkelveier og kollektivtrafikk i Oslo og omegn?

At vi dessuten slipper unna forpliktelser som registreringsavgift, årsavgift, kjøp av piggdekkoblat, obligatorisk ansvarsforsikring, EU-godkjennelser og alt annet som påligger våre venner bilistene?

Tenk bare på bompenger, som politikerne i Oslo og Akershus med slik stor overbevisning argumenterer for! Vi er jo helt og holdent avhengige av bompenger for i det hele tatt å komme i nærheten av å realisere slike presserende tiltak som sykkelveier på kryss og tvers av hele byen og nye kollektivløsninger som Fornebubanen og den nye T-banetunnelen som skal svinge seg fra Majorstuen via Bislett til Tøyen.

Skal vi syklister liksom sees bort fra som om vi er dumme små unger som skal gå gratis, mens de “voksne” veifarende må vrenge de slunkne lommebøkene sine støtt og stadig for å kunne kjøre på veiene?  

Jeg vet at mange syklister som meg føler seg beklemte når de kjører gratis på stadig flere og finere sykkelveier uten å betale noen ting for det. Når Oslo kommune prioriterer å måke sykkelveiene vi kjører på dag ut og dag inn gjennom hele vinteren, fremfor fortau og bilveier, kjenner vi at vi blir litt forbanna på vegne av våre medtrafikanter bak bilrattene som må skli rundt på glatta og attpåtil betale for det.

Men det har jo aldri vært snakk om at vi syklister ikke vil betale. Det bare ingen som har bedt oss om å gjøre det ennå. Og sånn er det jo; det som er gratis tar man liksom for gitt, slik som luften vi puster inn, aftensolen og konglene i skogen.

Det er vel ingen hemmelighet at vi syklister er temmelig uforsiktige iblant og kommer opp i farlige situasjoner. Noen av oss bruker dessverre ikke hjelm. Verre er det at vi ofte sitter i egne tanker med musikk på øret og ikke tenker på hvor sårbare vi er der vi tråkker avsted med rumpa på et temmelig ubehagelig sete. Vi kan fort bli en kjempeutgiftspost for helsevesenet!

Jeg husker godt at jeg trynet i asfalten midt i rushen en gang i 1980. Den gang bodde jeg litt overfor Smestad og jeg hadde vært og klasket tennis på Frogner med noen kamerater. Jeg var sulten og dehydrert og hadde en racersykkel med veldig smale dekk. Mer enn smale nok til å gli ned mellom sprinklene i et avløp langs veien litt forbi Bakkekroen.

Og det var akkurat det som skjedde! Forhjulet gled ned mellom sprinklene og fikk en bråstopp, mens jeg og resten av sykkelen fortsatte fremover til vi nådde asfalten med et smell. Jeg våknet på bakken med hendene fast rundt styret, som om jeg klamret meg til selve livet.

En hyggelig bilist hadde vett nok til å stable meg på bena og inn i bilen sin. Han kjørte meg til legevakten i Storgaten. Brillene var ødelagt og sykkelen skadet, men jeg slapp unna med noen sting, hjernerystelse og en kul i pannen som ikke forsvant på noen år. Den minnet meg om at det norske helsevesenet alltid står parat til å lappe oss sammen når vi har vært i uløkka. Vi skal være glade for at staten betaler det grøvste når vi trenger hjelp.

Sannheten er at de aller fleste sykkelulykker er forårsaket av oss syklister selv. Og med økende antall syklister vil vi ikke bare være en fare for oss selv, men også andre. Så jeg etterlyser en obligatrisk ansvarsforsikring som gjør at vi kan gjøre opp for oss når vi av uforsiktighet skader andre. Det er viktig å få dette på plass fort.

I fremtiden må vi innse at vi må sykle om vinteren, også. Da må vi ha piggdekk på syklene, akkurat som mange biler har. Men piggdekk forårsaker som vi vet svevestøv, og dette bør da sannelig også vi syklister betale for gjennom piggdekkoblater som vi kan feste på hjelmen eller stangen eller et annet egnet og synlig sted.

At også vi syklister bør bidra til stat og kommune, til trygghet, miljø og helse gjennom registreringsavgift, årsavgift, bompenger, kjøp av piggdekkoblat, obligatorisk ansvarsforsikring, EU-godkjennelse etc. på linje med biler og andre fremkomstmidler er en selvfølge og noe Syklistaksjon 2019 vil arbeide for å få på den politiske agendaen frem mot kommunevalget neste høst. Vi regner med at mange syklister kommer til å støtte opp om denne saken i tiden som kommer.

Sykkelaksjonisten tar en pust i bakken i det skotske høyfjellet. Turen gikk fra Newcastle til Bergen, via Færøyene. 

Åpent brev til Lan Marie Nguyen Berg, MDG

Til Oslos byråd for miljø og samferdsel

Det skulle vært du som ringte oss den morgenen, Lan Marie Nguyen Berg. Du skulle spurt om du kunne komme på besøk til oss. Du hadde noe du ville fortelle, sa du, og du ville gjøre det ansikt til ansikt.

img_20160703_134710-1Og når du så kom miljøvennlig trillende på sykkelen din ned den lille bakken til huset vårt ved Strand, ville du bremse opp slik barn gjør det på singelen og smile. Du ville si hvor hyggelig det var her hos oss og kommentere sjasminen som henger utover gårdsplassen og syrinene som venter på en ny vår.

Inne på glassverandaen vår ville du kikke på gipsavstøpningene av barnehender på veggen og i stuen på de siste rosekvistene vi hadde klippet og tatt med inn før frosten tok dem. Du ville klappe katten vår.

Du hadde med deg tre croissanter med sjokolade inni. Og mens vi drakk kaffe og spiste croissanter ville du vennlig og tålmodig forklare oss hvorfor huset vårt måtte rives. At konsekvensen av den politiske hestehandelen om Oslo-pakke 3 innebar at planene om en ny E-18 gjennom Bærum og Asker ville stoppe ved Strand. At vårt lille paradis langs motorveien i Bærum måtte ofres fordi 150 mennesker i Oslo dør for tidlig hvert år på grunn av luftforurensning.

Det var bare noen uker før du skulle komme at byråkratene i Statens Vegvesen viste oss det vi trodde var den ferdige planen for ny E-18 på et hyggelig informasjonstreff.

– Huset deres blir stående, sa de og forklarte hva strekene på tegningene betydde.
– Vi skal ikke ta noe av hagen deres, heller.
– Det kommer en sykkelvei på utsiden av gjerdet.
– Bare forsyn dere med kaffe, sa de.

Den kvelden snakket vi om rosene vi skulle plante i hagen. Om alt vi skulle ordne. Det hadde noen år vært temmelig klart at vi ikke ble berørt av utbyggingen, at vi fortsatt skulle veksle blikk med rådyrene som har sitt eldgamle tråkk gjennom hagen vår og få et glimt av grevlingen når den tasset over singelen i grålysningen. Men nå var vi endelig helt trygge på at vi skulle bli gamle i dette huset med motorveien på den ene siden og en liten spasertur ned til fjorden på den andre.

Da byråkratene kom, forklarte de at dette bare var jobben deres.
– Skaff dere en advokat!
– Dere må være ute av huset innen slutten av 2019.

img_20160709_220802For det var ikke du som ringte en tidlig formiddag, Lan Marie. Det var en byråkrat fra Statens Vegvesen som måtte ta den jobben for deg. Rett på sak og temmelig brutalt opplyste han at huset skulle innløses og at man ville komme til oss og snakke om saken snarest og gjerne førstkommende torsdag klokken 10.00.

En midlertidig omkjøring ved Strand betyr flere nye hus som må rives og minst 200 millioner i økte kostnader. En unødvendig rasering av nok et bomiljø. Forpurringen av planene om en ny E-18 fra Lysaker til Asker betyr ny usikkerhet og store belastninger på mennesker og miljø langs veien.

Det skulle vært deg som kom syklende og fortalte oss dette. Du skulle sett oss rett inn i øynene og sagt at du har stor medfølelse for Indianere i Dakota, men ikke med tusener av mennesker utenfor din egen bygrense.

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist

#roadtonowhere

Etter forespørsel fra Budstikka om å få publisere innlegget, stod det på trykk i avisen på side 3. lørdag 12. november 2016. På nettsidene til Budstikka ligger innlegget her.

img_20161112_132539-1

Og slik ble konsekvensene av Lan Marie Bergs og Raymond Johansens dårlige håndtering av saken:

 

 

Kampen er i gang.

For tidlig å juble. Venter til etter valget.

Det drar seg til

Det begynner å se lysere ut.

Rasmus begynner å bli lei. Pål sier hei.

Farvel Rasmus.