Syklistaksjon 2019

“Vi er alle syklistar.”
Fritt etter Einar Førde

Syklistaksjon 2019 er en løst sammensatt gruppe glade syklister uten tilknytning til noe bestemt parti eller ideologi.

Mottoet “Vi er alle syklistar” innebærer at alle som har en sykkel eller sykler en gang i blant har rett til å mene noe om det å sykle og hvordan vi skal tilrettelegge for sykling i fremtiden. Syklistaksjon 2019 representerer dermed den tause majoritet av syklister som aldri kommer til orde.

Syklistaksjon 2019 er et initiativ for å få frem at vi syklister gjerne tar ansvar og bidrar mer økonomisk og på andre måter til det grønne skiftet i Oslo og omegn, dersom dette er til vårt eget og alles beste. Det føles beklemmende at kun bilister skal betale for utbygging av sykkelveier og kollektivtransport, for bedre miljø og mindre klimautslipp.

At også vi syklister bør bidra til stat og kommune, til trygghet, miljø og helse gjennom registreringsavgift, årsavgift, bompenger, piggdekkavgift, obligatorisk ansvarsforsikring, EU-godkjennelse etc. på linje med biler og andre fremkomstmidler, er en selvfølge og noe Syklistaksjon 2019 vil arbeide for å få på den politiske agendaen frem mot kommunevalget neste høst.

Vi regner med at mange syklister kommer til å støtte opp om denne saken i tiden som kommer.

Noen publiserte tekster i forbindelse med Syklistaksjon 2019:

Vi vil ikke være noens klimagullunger!
Vi syklister betaler gjerne for sykkelveier og miljø
Syklister vil også veiprises med GPS-sporing
Syklene er fremtiden
Vi blir lurt trill rundt om miljøeffektene av sykling
Faktasjekk: Ja, motbakkene er slakere for syklistene enn før
Høyt og lavt i Utrecht by
Vi trenger ikke rød asfalt på beste vest

Bli med i Syklistaksjon 2019 på vår egen facebookgruppe!

Syklister vil betale selv for miljø

Som ivrig syklist både sommer og vinter etterlyser jeg påbud som gjør det mulig for meg og andre pedaltråkkere å bidra økonomisk til den store klimasmarte fellesdugnaden for et godt miljø – på linje med førere av personbiler og andre fremkomstmidler, som lastebiler og trailere og varebiler, som bruker våre gater og veier og broer og tunneller for å komme seg frem i viktige og mindre viktige ærend.

Er det for eksempel ikke for galt at vi syklister fullstendig blir oversett som mulige bidragsytere til det felles løftet for en nødvendig utbygging av sykkelveier og kollektivtrafikk i Oslo og omegn?

At vi dessuten slipper unna forpliktelser som registreringsavgift, årsavgift, kjøp av piggdekkoblat, obligatorisk ansvarsforsikring, EU-godkjennelser og alt annet som påligger våre venner bilistene?

Tenk bare på bompenger, som politikerne i Oslo og Akershus med slik stor overbevisning argumenterer for! Vi er jo helt og holdent avhengige av bompenger for i det hele tatt å komme i nærheten av å realisere slike presserende tiltak som sykkelveier på kryss og tvers av hele byen og nye kollektivløsninger som Fornebubanen og den nye T-banetunnelen som skal svinge seg fra Majorstuen via Bislett til Tøyen.

Skal vi syklister liksom sees bort fra som om vi er dumme små unger som skal gå gratis, mens de “voksne” veifarende må vrenge de slunkne lommebøkene sine støtt og stadig for å kunne kjøre på veiene?  

Jeg vet at mange syklister som meg føler seg beklemte når de kjører gratis på stadig flere og finere sykkelveier uten å betale noen ting for det. Når Oslo kommune prioriterer å måke sykkelveiene vi kjører på dag ut og dag inn gjennom hele vinteren, fremfor fortau og bilveier, kjenner vi at vi blir litt forbanna på vegne av våre medtrafikanter bak bilrattene som må skli rundt på glatta og attpåtil betale for det.

Men det har jo aldri vært snakk om at vi syklister ikke vil betale. Det bare ingen som har bedt oss om å gjøre det ennå. Og sånn er det jo; det som er gratis tar man liksom for gitt, slik som luften vi puster inn, aftensolen og konglene i skogen.

Det er vel ingen hemmelighet at vi syklister er temmelig uforsiktige iblant og kommer opp i farlige situasjoner. Noen av oss bruker dessverre ikke hjelm. Verre er det at vi ofte sitter i egne tanker med musikk på øret og ikke tenker på hvor sårbare vi er der vi tråkker avsted med rumpa på et temmelig ubehagelig sete. Vi kan fort bli en kjempeutgiftspost for helsevesenet!

Jeg husker godt at jeg trynet i asfalten midt i rushen en gang i 1980. Den gang bodde jeg litt overfor Smestad og jeg hadde vært og klasket tennis på Frogner med noen kamerater. Jeg var sulten og dehydrert og hadde en racersykkel med veldig smale dekk. Mer enn smale nok til å gli ned mellom sprinklene i et avløp langs veien litt forbi Bakkekroen.

Og det var akkurat det som skjedde! Forhjulet gled ned mellom sprinklene og fikk en bråstopp, mens jeg og resten av sykkelen fortsatte fremover til vi nådde asfalten med et smell. Jeg våknet på bakken med hendene fast rundt styret, som om jeg klamret meg til selve livet.

En hyggelig bilist hadde vett nok til å stable meg på bena og inn i bilen sin. Han kjørte meg til legevakten i Storgaten. Brillene var ødelagt og sykkelen skadet, men jeg slapp unna med noen sting, hjernerystelse og en kul i pannen som ikke forsvant på noen år. Den minnet meg om at det norske helsevesenet alltid står parat til å lappe oss sammen når vi har vært i uløkka. Vi skal være glade for at staten betaler det grøvste når vi trenger hjelp.

Sannheten er at de aller fleste sykkelulykker er forårsaket av oss syklister selv. Og med økende antall syklister vil vi ikke bare være en fare for oss selv, men også andre. Så jeg etterlyser en obligatrisk ansvarsforsikring som gjør at vi kan gjøre opp for oss når vi av uforsiktighet skader andre. Det er viktig å få dette på plass fort.

I fremtiden må vi innse at vi må sykle om vinteren, også. Da må vi ha piggdekk på syklene, akkurat som mange biler har. Men piggdekk forårsaker som vi vet svevestøv, og dette bør da sannelig også vi syklister betale for gjennom piggdekkoblater som vi kan feste på hjelmen eller stangen eller et annet egnet og synlig sted.

At også vi syklister bør bidra til stat og kommune, til trygghet, miljø og helse gjennom registreringsavgift, årsavgift, bompenger, kjøp av piggdekkoblat, obligatorisk ansvarsforsikring, EU-godkjennelse etc. på linje med biler og andre fremkomstmidler er en selvfølge og noe Syklistaksjon 2019 vil arbeide for å få på den politiske agendaen frem mot kommunevalget neste høst. Vi regner med at mange syklister kommer til å støtte opp om denne saken i tiden som kommer.

Sykkelaksjonisten tar en pust i bakken i det skotske høyfjellet. Turen gikk fra Newcastle til Bergen, via Færøyene. 

Åpent brev til Lan Marie Nguyen Berg, MDG

Til Oslos byråd for miljø og samferdsel

Det skulle vært du som ringte oss den morgenen, Lan Marie Nguyen Berg. Du skulle spurt om du kunne komme på besøk til oss. Du hadde noe du ville fortelle, sa du, og du ville gjøre det ansikt til ansikt.

img_20160703_134710-1Og når du så kom miljøvennlig trillende på sykkelen din ned den lille bakken til huset vårt ved Strand, ville du bremse opp slik barn gjør det på singelen og smile. Du ville si hvor hyggelig det var her hos oss og kommentere sjasminen som henger utover gårdsplassen og syrinene som venter på en ny vår.

Inne på glassverandaen vår ville du kikke på gipsavstøpningene av barnehender på veggen og i stuen på de siste rosekvistene vi hadde klippet og tatt med inn før frosten tok dem. Du ville klappe katten vår.

Du hadde med deg tre croissanter med sjokolade inni. Og mens vi drakk kaffe og spiste croissanter ville du vennlig og tålmodig forklare oss hvorfor huset vårt måtte rives. At konsekvensen av den politiske hestehandelen om Oslo-pakke 3 innebar at planene om en ny E-18 gjennom Bærum og Asker ville stoppe ved Strand. At vårt lille paradis langs motorveien i Bærum måtte ofres fordi 150 mennesker i Oslo dør for tidlig hvert år på grunn av luftforurensning.

Det var bare noen uker før du skulle komme at byråkratene i Statens Vegvesen viste oss det vi trodde var den ferdige planen for ny E-18 på et hyggelig informasjonstreff.

– Huset deres blir stående, sa de og forklarte hva strekene på tegningene betydde.
– Vi skal ikke ta noe av hagen deres, heller.
– Det kommer en sykkelvei på utsiden av gjerdet.
– Bare forsyn dere med kaffe, sa de.

Den kvelden snakket vi om rosene vi skulle plante i hagen. Om alt vi skulle ordne. Det hadde noen år vært temmelig klart at vi ikke ble berørt av utbyggingen, at vi fortsatt skulle veksle blikk med rådyrene som har sitt eldgamle tråkk gjennom hagen vår og få et glimt av grevlingen når den tasset over singelen i grålysningen. Men nå var vi endelig helt trygge på at vi skulle bli gamle i dette huset med motorveien på den ene siden og en liten spasertur ned til fjorden på den andre.

Da byråkratene kom, forklarte de at dette bare var jobben deres.
– Skaff dere en advokat!
– Dere må være ute av huset innen slutten av 2019.

img_20160709_220802For det var ikke du som ringte en tidlig formiddag, Lan Marie. Det var en byråkrat fra Statens Vegvesen som måtte ta den jobben for deg. Rett på sak og temmelig brutalt opplyste han at huset skulle innløses og at man ville komme til oss og snakke om saken snarest og gjerne førstkommende torsdag klokken 10.00.

En midlertidig omkjøring ved Strand betyr flere nye hus som må rives og minst 200 millioner i økte kostnader. En unødvendig rasering av nok et bomiljø. Forpurringen av planene om en ny E-18 fra Lysaker til Asker betyr ny usikkerhet og store belastninger på mennesker og miljø langs veien.

Det skulle vært deg som kom syklende og fortalte oss dette. Du skulle sett oss rett inn i øynene og sagt at du har stor medfølelse for Indianere i Dakota, men ikke med tusener av mennesker utenfor din egen bygrense.

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist

#roadtonowhere

Etter forespørsel fra Budstikka om å få publisere innlegget, stod det på trykk i avisen på side 3. lørdag 12. november 2016. På nettsidene til Budstikka ligger innlegget her.

img_20161112_132539-1

Og slik ble konsekvensene av Lan Marie Bergs og Raymond Johansens dårlige håndtering av saken:

 

 

Kampen er i gang.

For tidlig å juble. Venter til etter valget.

Det drar seg til

Det begynner å se lysere ut.

Rasmus begynner å bli lei. Pål sier hei.

Farvel Rasmus.