Presse
Borgerskapets bleiebarn
Borgerskapets barn har også en historie fra 70-tallet, selv om det ikke ser sånn ut i litteraturen. Det har Pål H. Christiansen gjort noe med.
"Kongens løv" heter boka som forteller en ganske annen, og på de fleste måter ganske urealistisk, versjon av det som hendte på 70-tallet. For der Tor Obrestad og Kjartan Fløgstad så historien fra industriarbeidernes side, satt Pål H. Christiansen (42) og var både sønn og sønnesønn av tidligere styreformenn for bedriften i Sauda. Forfatteren selv vokste opp i en villa i Apalveien, med utsikt over NRK og med Holmenkollåsen i ryggen, og skrev særoppgaver om ferrolegeringsindustrien i Norge da han gikk i klasse 8 E på Riis ungdomsskole.
Fra den andre siden
"Hvis man et år selger mer enn årets kvote, blir det overskytende belagt med full toll. Dessuten er ferrolegeringer såkalt "følsom vare", det vil si at tollen kan gjeninnføres hvis EFs import av norske ferrolegeringer fører til store vansker for ferrolegeringsprodusenter i EF-landene", skrev den 15 år gamle Pål H. Christensen, og en våken leser vil muligens ane at særoppgaven ble skrevet med påholden penn. Nå har et utdrag fra oppgaven, som ble møtt med begeistring av norsklæreren, dukket opp igjen - som skjønnlitteratur. For selv om hovedpersonen i "Kongens løv" åpenbart er noe for seg selv, der han går rundt med bleier og betrakter verden gjennom nærsynte øyne - mens alderen hans pendler mellom tre og femten år, så har han likevel klare likhetstrekk med forfatteren.
- Jeg ville skrive med utgangspunkt i min borgerlige bakgrunn. Det er altfor morsomt til å la være, sier han.
- Jeg begynte å forholde meg til litteratur i en tid da alt var politisert. Samtidig oppdaget jeg at min nære familie var sitert både i "Sauda! Streik!", hvor faren min er sitert på første side, ved siden av Lenin, og i Fløgstads "Arbeidets lys". Det var ganske rart å se hvordan min personlige erfaring dukket opp som litteratur, fra en ganske annen side.
Konge i egen virkelighet
Når Pål H. Christensen forteller sin versjon om hva som skjedde på sent 60-tall, tidlig 70-tall, så skjer det i en ganske annen form og urealistisk stil enn forfatterne han selv leste fra denne perioden. Riktignok finnes det en storebror der som siterer fra Mao Zedongs tenkning når postmannen heller vil drikke enn å levere post, mens Fløgstad dukker opp mens han hamrer etter "hulromma i språket" og insisterer på å skrive navnet sitt med kj. Men i det store og hele minner boka mer om Erlend Loe enn om Espen Haavardsholm. Eller rettere, så minner vel Loe om Christiansen - i og med at sistnevnte debuterte i 1989.
- På første side i boka di tenker hovedpersonen at han vil skrive en særoppgave om et emne som ikke ligger ham altfor nær hjertet, for "engasjementet hadde lett for å sløve tanken". Tenker du det samme?
- Det ligger unektelig en porsjon feighet i det, i den forstand at det gjerne viser til at man er redd for å kaste seg ut på dypt vann, sier forfatteren som hovedsakelig tilbrakte sine radikale dager med å betrakte framfor å aksjonere.
- Litteratur skal jo være morsomt også. Sånn sett er jeg for så vidt fornøyd om leseren får en god følelse av å lese boka, selv om jeg hadde syntes det var ålreit om man fikk en annen form for opplevelse og. Men det erklærte budskapet om noe bestemt, det har ikke jeg. Jeg tror jeg tenker som så at når jeg skriver, så skaper jeg min virkelighet på siden av en annen. Og der er jeg konge.
Cathrine Sandnes
Dagsavisen, 05.12.2000