Presse
"Har du forresten lås på søppelkassen, Paul?"
Den mediesky a-ha-sjef Paul Waaktaar Savoy er blitt romanfigur. Og forfatter Pål H. Christiansen har fått ham hjem til Norge for å snakke om traumet.
Noe av en luring, denne Pål H. Christiansen. Borgerskapssønn med aborterte jusstudier og ikke-aborterte forfatterstudier i Bø på nakken, og fem romaner det er nærliggende å tro at Erlend Loe har lest med et visst utbytte på samvittigheten. Den første kom i 1989. Den kanskje frekkeste kom denne uken.
Nå sitter han i utvilsomt familiære omgivelser på Jeppes Kro på Vinderen, og han sitter ikke alene. Ingen ringere enn Paul Waaktaar Savoy sitter ved hans side, i Oslo ene og alene for å gi moralsk og verbal støtte under lanseringen av "Drømmer om storhet", Christiansens bok av året. En lett infam beretning om Hobo Highbrow, forøvrig identisk med hovedpersonen i debuten "Harry var ikke ved sine fulle fem" fra 1989, en smått irriterende pedant av en korrekturleser, hvis gryende 40-årskrise reddes sånn noenlunde trygt i havn via en inspirerende beundring for Norges eneste ordentlige-ordentlige internasjonale popstjerner noensinne: a-ha. Og mest da selvfølgelig a-ha's store hjerne og kunstnersjel, gitarist Paul Waaktaar Savoy.
- Forlaget ringte meg for et par måneder siden, de ville ha tillatelse til å bruke ansiktet mitt på omslaget, sier låtskriveren.
- Jeg fikk litt skrekken da jeg fikk vite at jeg figurerte i en roman, ja, jeg som jo alltid har gjort et poeng av å ikke lese min egen presse. Min kone Lauren leste igjennom manuset først. Hun "trodde det var bra", det som sto om oss, sa hun - så da ga jeg etter og leste selv.
Sann kjærlighet
Han hadde ingenting å være redd for, for Highbrows - og forfatter Christiansens - kjærlighet til trioen som byttet ut Manglerud med London, og deretter verden, er absolutt genuin: - Jeg tenkte vel først over det i ettertid, egentlig - det at jeg hadde brukt for eksempel Lauren og Pauls sønns virkelige navn i romanen. Men jeg mener det er forsvarlig.
De er bifigurer i en fiktiv fortelling om en annen person - jeg"avslører" jo ingenting om dem. Det bør du få med deg.
Helten Hobo Highbrow - forfatter med ambisjonene i orden, men trøbbel med utgivelsesfrekvensen og med et talent av aldri helt avklarte dimensjoner - har et alt annet enn svalt forhold til så vel a-ha's musikk som deres unorske "drøm om storhet", og har hatt det helt siden "Take On Me" gikk til topps på den amerikanske singlelisten i 1985. Når han på et kritisk punkt i livet - barn i vente, plutselig arbeidsledighet - ser Paul, Lauren og sønn vandre lykkelige rundt i forstads-Oslos gater, blir denne interessen opphøyd til en lett besettelse. Christiansen:
- For det første mener Hobo seg å være en misforstått kunstner, "for stor" for lille Norge. Slik sett har han veldig sans for det ambisjonsnivået a-ha utviste på 1980-tallet. For det andre er Hobo på det stadiet der det å realisere drømmen - å skrive en roman til - er fryktelig viktig, fryktelig prekær. Det er nå eller aldri. Han frykter det å bli far i den tro at barn bare er til geniets hindring. At den store drømmen skal dø. Når han ser kunstnerparet Paul og Lauren, som tilsynelatende uten problemer kombinerer det å være kreative med det å ha en familie, virker det veldig inspirerende på ham.
Feil myte
-Det er en trist myte, det der - at du ikke kan kombinere karrière og familie, supplerer Paul.
- Jeg synes det er kult å bli benyttet i en sammenheng hvor akkurat den klisjéen blir
bestridt.
a-has "greatest hit", "Take On Me", er gjenstand for to nokså distinkte
gjendiktninger/tolkninger i boken.
- Akkurat det var veldig gøy å gå løs på, sier Christiansen,
som i likhet med resten av verden muligens alltid har undret seg om hva Waaktaar Savoy egentlig
mente med den grammatikalsk diffuse tittelen. Om Waaktaar Savoy husker?
- Æh, den låten gikk gjennom mange forandringer. Men det var vel i betydning
å "prøve seg", og ikke "ta på". "Prøv deg
på meg!", liksom.
Avklarer hitmakeren etterlengtet; om noen dager på vei tilbake til sin leilighet i New York. Der er han er nabo med eks-Smashing Pumpkins-sjefen Billy Corgan ("han bråker noe helt utrolig!").
Christiansen, og vi andre, får holde oss hjemme i lille Oslo. Med hodet i himmelen og fingeren i jorda.
- Man skal aldri skrinlegge de store drømmer, konkluderer forfatteren.
- De er viktige, altså.
Morten Ståle Nilsen
Aftenposten, 08.11.2002
Mehr dazu unter www.aftenposten.no