Presse
Pål fra plater til bok
I den nye romanen "Drømmer om storhet" har Pål Waaktaar fra a-ha fått sin plass i norsk litteratur. Som en delvis oppdiktet person.
Å kalle Pål H. Christiansens "Drømmer om storhet" en roman om Pål Waaktaar vil være å overdrive. Den handler først og fremst om Hobo Highbrow, en litt mislykket forfatter og korrekturleser som mister grepet om virkeligheten. Hobo dukket også opp i Christiansens første bok, som kom i 1989.
Pål Waaktaar er et av hans få holdepunkter i livet, først gjennom sangene og suksessen til a-ha, senere mer konkret når han ser Waaktaar gå omkring i nærmiljøet som en vanlig mann med kone og barn.
FØRSTE MØTE
Pål H. Christiansen og Pål Waaktaar møtte hverandre for første gang klokka fem i går ettermiddag, på Vinderen der Waaktaar blir oppdaget av Hobo Highbrow i boka.
- Uten å være fan har jeg vært opptatt av a-ha, av det de har gjort og gjør. Nå har jeg skrevet en bok om en mann som føler seg tilsidesatt i Norge og prøver å flykte fra dette livet. a-ha passer godt inn i hans psyke, forklarer Christiansen.
Pål Waaktaar hørte første gang om boka da han fikk en forespørsel om han hadde noe imot å bli avbildet som ikon på omsalget. Teksten fikk han først lese da han kom tilbake fra turné med a-ha for ti dager siden.
- Han føler at Norge virker trykkende, han får ikke lov å vise hva han kan, og sånn blir a-ha et forbilde. Tittelen "Drømmer om storhet" sier mye. Boka handler om ting jeg selv har vært gjennom. Om talentet en har fått, og hvordan en bruker det. a-ha er regnet for å være litt teit og litt kult. Vi ble en gang lansert som tre tullinger og er ikke blitt kvitt det, mener Waaktaar.
Christiansen er uenig, og finner ingen ironi i bokas framstilling av Waaktaar som forbilde.
- Jeg har ikke tenkt sånn i det hele tatt, presiserer Christiansen. Hobo ser på a-ha som tre begavede unge menn som har gjort ting ordentlig.
BESATT TILHENGER
Et mer skremmende aspekt ved stjernetilværelsen må være ideen om en overivrig tilhenger som mot slutten av romanen står i hagen til Pål Waaktaar og ser inn vinduet?
- Vi har møtt fans som tar dette litt langt. Så langt at det ikke lenger er helt sunt. Sånne som studerer vettet av seg for å lære norsk for vår skyld.
- Kan det ikke være litt creepy?
- Vi har hatt vår del av skikkelige gærninger. Som sto utenfor der vi bodde klokka fire om natta og ventet på at vi skulle komme hjem. Jeg føler at denne boka handler mer om inspirasjonen fra forbildene. Jeg har jo hatt slike forbilder selv, som har sendt meg i forskjellige retninger. Som jeg har sugd energi av. En periode på 80-tallet fikk jeg for meg at jeg ikke skulle høre på musikk for at alt skulle komme fra eget hode. Nå er jeg ikke lenger redd for å ta til meg for mye. Jeg har møtt mange stjerner selv, og det er sjelden de ikke har gitt meg følelsen av å være helt vanlige mennesker. Men det var jo spesielt å møte George Harrison, og Paul McCartney...
- Jeg så dere spille sammen med McCartney på Nobel-konserten i fjor så det ut som dere sto på gutterommet og strålte, mener Christiansen.
KULTURELT IMAGE
Hovedpersonen Hobo lurer et øyeblikk på om Pål Waaktaars kulturelle rykte tidlig i karrieren til a-ha var reelt, eller om det var skapt for å lage et mystisk image rundt ham.
- Han er jo en åndssnobb, og går med den tanken, siden det jo er popindustrien han tenker på. Men han tror på Pål, sier Christiansen.
- Hva skal jeg si? Jeg var ikke belest. Men jeg satt på trikken og leste, og fikk inspirasjon fra Hamsun, Kafka, Dostojevskij og Gunvor Hofmo. Jeg hadde dette rushet en får like før en bli voksen, der jeg trodde det var bare jeg som visste hva de skrev om.
- Det må ha hatt betydning for tekstene dine, mener Christiansen.
- Om jeg har stjært noe, mener du? Sikkert, sier Waaktaar, som forteller at han var mest inspirert av Hofmo på den første plata han lagde med gruppa Bridges.
Hobo har en egen analyse av Pål Waaktaars sanger. "Og det slo meg hvor påfallende motsetningen mellom lettheten i Waaktaars musikk og innholdet i mange av tekstene var. (...) Dette var det jeg respekterte ham så dypt for. I vår menneskelige avmakt tar vi oss selv i å nynne på en munter melodi", står det i boka.
- Jeg synes det er bra iakttatt. Jeg liker begge deler, jeg vil lage noe som treffer i første omgang, samtidig som jeg har lyst til å lage ting som kanskje bare ti stykker setter pris på. Både være tilgjengelig og vrien. Det er derfor jeg har både a-ha og Savoy, sier Waaktaar, som senere trekker seg litt, og sier at han ikke synes de to gruppene er så forskjellige.
EN LITEN ROLLE
Pål Waaktaar spiller tross alt bare en liten rolle i handlingen i "Drømmer om storhet". Er det ikke fare for at deltakelsen hans kommer til å overskygge innholdet i romanen?
- Det kan det være, men foreløpig synes jeg det er blitt fokusert på innholdet. Dette er en skjønnlitterær bok om Hobo Highbrows 40-årskrise, sier Pål H. Christiansen. Uten kommersielle baktanker?
- Jeg hadde lyst til å skrive noe om a-ha. Så smeltet det sammen med at jeg gikk videre i fortellingen om Hobo. Det gjør ikke noe om dette hjelper på oppmerksomheten.
Pål Waaktaar skal fortsette å jobbe parallelt med a-ha og Savoy, selv om det ikke virker som om vi kommer til å høre mer fra noen av kantene i nærmeste framtid. Men hvis boka skulle bli film - hadde han spilt rollen som seg selv?
- Det spørs? Er det ikke Brad Pitt alle sier de helst ville sett som seg selv?
Geir Rakvaag
Dagsavisen, 08.11.2002