Presse
På vippen til det absurde
Pål. H. Christiansen
"Drømmer om storhet"
Tiden
Kunstnermyter får seg et velfortjent og underholdende skudd for baugen "Drømmer om storhet" handler om 40 år gamle Hobo Highbrow som er i ferd med å miste grepet om virkeligheten, mens drømmene når uante høyder. Jeg vil ikke kalle ham delirisk, men noen realist blir han vel heller aldri. Hobo er en person som lett lar seg rive med, særlig av sine egne vrangforestillinger. Og når hans verdensbilde og verdensbildet rundt ham er på kollisjonskurs, er han den siste til å innrømme feil.
"Drømmer om storhet" er Pål H. Christiansens femte bok siden debuten i 1989. De som har fulgt hans forfatterskap vil se at han har en hang til å skildre det sjiktet av eksistenser som ligger og vipper mellom det helt normale og det helt absurde. Christiansen liker å sette verden på hodet, og opererer sjelden med vanntette skott mellom fantasi og virkelighet.
I "Drømmer om storhet" skaper Christiansen et interessant og originalt, men samtidig høyst gjenkjennelig univers av typer på kanten av suksess eller psykose. Han tar sine personer på alvor, samtidig som han lar dem vasse rundt i sitt eget grums, dette gjør at både karakterer og miljøet blir troverdig, og ikke minst morsom lesning. Det lidende og misforståtte poetgeniet er her tatt grundig på kornet.
I en av Erlend Loes bøker blir mannen tatt av kvinnen. I "Drømmer om storhet" flytter Hobo inn hos sin gravide kjæreste, Helle, uten at han er klar over det. Snarere tror han det er slutt mellom han og Helle og at hun venter barn med en annen. Han undrer seg over at alle tingene hans er borte, spesielt savner han sofaen og røkejakken, som han må ha for å skrive, og ikke minst samlingen med a-ha-plater. Det er ikke før han ser skiltet på døren, som bekrefter at her bor Helle og Hobo, at han skjønner tegningen. Hvor fjern går det an å bli?
"Helt Harry" er et kjent uttrykk. For dem som har lest "Drømmer om storhet", vil "helt Hobo" gi mening. Romanen er en merksnodig historie som samtidig er både enkel å like og lett å undre seg over. Det er ingen komplisert prosa, samtidig tar man seg i å bli imponert over Christiansens konsekvente miljø- og karakterskildringer. Det er ingen tvil om at Hobo har ligget latent en stund.
Siri M. Kvamme
Bergens Tidende, 14.01.2003