Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Veien til La La LAN Land. Kapittel 8

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond tar seg en lur i bilen og drømmer om et La La LAN Land fullt av blokker og god gammeldags solidaritet. Men får han med seg hva som er i ferd med å skje langs veien?

Var det et ord som irriterte Røde Raymond så var det “eplehage”.  Ordet hadde en smak av Vestkant som fikk det til å klø nedover beina hans. Sjåføren hadde satt kursen vestover og nå nærmet de seg Storo og Nedre Grefsen som det hadde vært så mye støy rundt den siste tiden. Folket der og i andre småhusområder i La La LAN Land hegnet om «eplehagene» sine som om det stod om dyden til sine overbeskyttede døtre.

Hadde han hatt anledning til å gå på epleslang i oppveksten? Å, nei. Han hadde begynte i rørleggerlæra som syvåring og siden så han ikke et eple før han ble statssekretær og det lå noen halvråtne eksemplarer i fatet på møterommet i departementet. Epler var fryktelig overvurdert, mente Raymond. Skulle man først ha dem måtte de importeres fra land i Afrika i solidaritet og ikke høstes i egne besteborgerlige hager. Sånn var det.

Da bilen passerte Nedre Grefsen lukket han øynene og så for seg blokkene tett i tett bortover. Blokker fulle av fallerte sauebønder som hadde flyttet fra bygda i tur og orden etter hvert som ulven spiste opp sauene deres. Blokker fulle av glade og integreringsvillige flyktninger som øvde på Fola fola blakken natten gjennom på blokkfløytene de hadde fått i gave fra kommunen.

Raymond var overlykkelig for forenklingene i bygningsreglene som nå gjorde det mulig å bygge boliger fortere, billigere, med mindre lys og syltynne vegger av papp. Det ville bli mye hyggeligere slik; tett og sosialt, omtrent som i Kristianias gråbeingårder på slutten av 1800-tallet. Den gang folk var så omtenksomme mot hverandre at de passet naboens potteplanter når noen skulle på utedoen i bakgården en tur.

Fortetting i høyden ville bli et skritt tilbake til solidaritet, samhold og god lytt mellom leilighetene. Bare synd at parafinlykten ikke var moderne lenger, tenkte Røde Raymond.

Da bilen kjørte under Holmenkollbanen ved Gaustad gledet han seg ekstra over tanken på at her ville det om noen år være blokker i et hundremeters belte hele veien opp til Tryvannstårnet. Alle stapp fulle av rørleggerlærlinger med drømmer om å bli politikere.

Litt senere var det Smestad. Her skulle det også fortettes og bli by hele veien ned til Majorstuen. Herlig! Det ville bli en mye hyggeligere by for alle. Alle misfornøyde folk på østkanten kunne flytte hit og bli misfornøyde her istedenfor. Bortsett fra at de aldri ville få råd til det, selvsagt. Men det var da sannelig ikke hans skyld!

Raymond satt og småsov da sjåføren gasset opp og kjørte ut på E18 i ved Lysaker. Snart dukket gangbroen ved Strand opp, men Byrådslederen så ikke den store ansamlingen av folk på broen og langs motorveien på venstre side retning Oslo. Han så ikke gummidekkene som lå i rabatten ved busskuret.

FOTO: CFWesenberg@kolonihaven.no 

Men nå åpnet han med ett øynene og stakk hånden inn i kontormappen og fikk tak i boken Inga Marte hadde gitt ham på vei ut av Rådhuset dagen før:

«Hvordan nå toppen som høysensitiv politiker? Ti trinn på veien mot makt.»

Slike selvhjelpsbøker var ikke akkurat tingen for Røde Raymond. Den siste han leste var «Slå din beste venn i kurong på 30 minutter». Det var på ungdomsskolen. Den hadde ikke vært til hjelp i det hele tatt, tvert imot!  Det hadde tatt ham tyve år å slå Robert, finansbyråden, og alt hadde han lært seg for egen maskin.

Raymond la boken tilbake i mappen. Han hadde glemt å be Inga Marte installere Ruter-appen på mobilen sin igjen. Det måtte han huske på å gjøre når han kom tilbake fra Langtvekkistan.

Hadde han snudd seg akkurat da, ville han sett flammene som plutselig stod meterhøye langs veien bak dem.

 

Neste kapittel

Tidligere kapitler

Sonhos de Grandeza

Follow the translation in progress to Portuguese by Igor Brito of Pål H. Christiansen novel Drømmer om storhet (The Scoundrel Days of Hobo Highbrow):

  • Capitulo 1-2 pdf : “O outono era definitivamente minha estação. Um momento de reflexão. Um momento de ponderar os grandes questionamentos existenciais. De reiniciar aquilo que eu havia deixado pra trás,quando a primavera me prendeu em sua luz e ao cântico de seus pássaros. Quando escrevi meus melhores trabalhos que não fossem no outono? Sob a luz dispersa de minha velha luminária, vestindo um paletó caseiro, as palavras criavam asas, caindo como a chuva no asfalto escuro lá fora.”
  • Capitulo 3 pdf: “O a-ha sabia. Eles sentiram a apetência análoga às edições modernas de Knut Hamsun em Londres, como ratos entre monturos e extratos da cidade. Viveram na esperança e na certeza de que tinham algo muito grande para a pequena Noruega, como uma força que explodira no peito, a voejar alto sobre o fariasísmo social-democrático da Noruega. É claro que os problemas perfilavam-se, porém eles combatiam-nos. Há quem diga que tratara de sorte. Não para eles. Tinha a ver com talento e como o discernimento de Harket, Furuholmen e Waaktaar foram concebidos num só.”
  • Capitulo 4 pdf:  “- Não viste meus discos do a-ha por aí? – eu disse.
    – Já olhaste debaixo do sofá? – perguntou Haagen, um tanto quanto vago, porém pelo menos teve uma proposta.
    Olhei para onde um dia o sofá lá esteve. Vi um par de meias ímpares cobertas pelo pó e mais alguma coisa semelhante à torradas e queijo de cabra. Ou seria patê de fígado de cerdo? Até onde podia lembrar, eu não tinha tais itens em casa, e também não pretendia ir a fundo no caso.

More soon!

Translator Igor Brito and Paul Waaktaar Savoy.

 

Title photo: Author Pål H. Christiansen in Ouro Preto, Brazil, 1982.

Veien til La LA LAN Land. Kapittel 7

Av Hobo Highbrow

Det nærmer seg avgang til den store miljøkonferansen i Langtvekkistan. Men hvor er det blitt av GrønneLan? Og hvorfor er det så folksomt langs E18 og Ring 3?

Neste morgen stod Røde Raymond nydusjet og nygredd og ventet utenfor huset sitt da byrådsbilen svingte inn på gårdsplassen og bremset opp foran de nypussete skoene hans.  Sjåføren trykket på en knapp og bakdøren løftet seg slik at den grønngrønne kofferten til GrønneLan kom til syne i bagasjerommet. Nå fikk den selskap av Røde Raymonds rødrøde. Bortsett fra sjåføren selv var det ingen å se inne i bilen.

Røde Raymond hadde fulgt listen til GrønneLan til punkt og prikke da han pakket kofferten kvelden før. Øverst på listen stod “10 klimasmarte truser i resirkulerbart materiale”, truser som Røde Raymond ifølge GrønneLan bare kunne stappe rett i en blomsterpotte etter bruk, tilføre en skvett vann – og så ble det heimedyrka økologiske tomater på kort tid.

Helt aldeles genialt bærekraftig, mente byråden for miljø og samferdsel; frøene var allerede sydd inn i sømmene på trusen og skapte ikke ubehag eller gnagsår før de begynte å spire.

Dernest var det den kortreiste øko-deodoranten uten verken parabener, duft eller særlig effekt. Og en rekke andre klimasmarte plagg og gjenstander som Røde Raymond tok med for at oppholdet i Langtvekkistan skulle bli preget av god stemning og bli så vellykket som overhodet mulig på alle vis.

– Hvor er GrønneLan? spurte Raymond da han satte seg inn i baksetet.
– I Sandvika, sa sjåføren.

Sandvika lå i nabokommunen Bærum i motsatt retning av flyplassen, og var et område GrønneLan av gode grunner sjelden satte bena sine i. Etter at hun fikk stukket kjepper i hjulene for den lenge planlagte utbyggingen av E18 vest for La La LAN Land, slapp hun ikke lenger unna med det hvite smilet sitt på de kanter.

Røde Raymond så på klokken. Heldigvis hadde de beregnet god tid. Men hva i helsike gjorde GrønneLan i Sandvika på denne tiden av døgnet?

Svaret fikk han like etter da nyhetene slo inn på bilradioen med direktesending fra togstasjonen i Bærums hovedstad. Der var det stor festivitas med hornorkester og glutenfrie boller og brus. Anledningen var at byråden for miljø og samferdsel i La La LAN Land og fylkesordføreren i Akershus i fellesskap avduket de nye sykkelstativene av tang og tare som skulle utplasseres ved alle kollektivknutepunkter fra Asker til Eidsvoll, La La LAN Land inkludert.

– Dette må da bli fryktelig dyrt? spurte reporteren fra NRK på direkten.
– Det kommer an på hva du mener med dyrt, repliserte GrønneLan kvikt utover eteren.
– Etter hva vi forstår er det snakk om flere hundre millioner kroner?
– Jeg skjønner hva du tenker på, sa byråden.
– Kunne ikke de pengene heller brukes i eldreomsorgen?
– Jeg skjønner hva du tenker på. Men hvis du antyder at dette er sløsing med penger, så vil jeg heller tatt en titt på planene for ny E18, som vil beløpe seg til 42 milliarder kroner minst, sa GrønneLan.

Man kunne høre fylkesordføreren fra Høyre prøve å si noe i bakgrunnen, men hun kom heldigvis ikke til orde ettersom GrønneLan holdt skravla i gang om betydningen av innovativ utnyttelse av marine ressurser langs vår langstrakte kyst, konstaterte Røde Raymond tilfreds.

 

Neste kapittel:

Tidligere kapitler

Veien til La La Lan Land. Kapittel 6

Av Hobo Highbrow

Det begynner å bli skrint med kjøtt i kantinen i rådhuset i La La LAN Land. Det rumler høylytt i magene på enkelte byrådsmedlemmer. Kan det komme til å påvirke byrådsamarbeidet på sikt?

– Alle vil bo i La La LAN Land, sa Robert. – Skal vi nekte dem det?

Finansbyråden stod foran byrådslederen i køen i kantinen og forsynte seg med lunsj. Han lesset opp med karbonader, poteter og brun saus på tallerkenen, som om han var på vei til hytta og hadde stanset på en veikro i Gudbrandsdalen.

Raymond var imponert over at Robert ga så blanke i instruksene fra byråden for miljø og samferdsel om å spise mindre kjøtt.

– Neida, sa Raymond. – Her er alle velkomne.

– Fattig som rik, sa Robert.

– Svart, hvit, gul eller blå, sa Raymond.

– Ja, nå snakker vi hudfarge, Raymond, ikke partier? sa Robert.

– Selvsagt, sa Raymond.

 

Nå var det hans tur. Og han var usikker på hva han skulle forsyne seg med.  Disken med vegetarretter hadde vokst noe voldsomt i det siste. Det var vegetariske biffer og bøffer og benløse fugler uten tilsetningsstoffer av noen art.  Alt laget av kortreiste nøtter fra Hakkebakkeskogen.  Men det så ikke noe godt ut.

– Men si meg, Raymond. – Hvorfor vil egentlig alle bo i La La LAN Land?

– Vi har det beste 17de mai-toget i verden, sa Raymond.

– Det er sant, sa Robert og nikket.

– Men har vi jobber nok til dem? spurte Raymond

– De kan faen meg jobbe på NAV. Det er nok å drive med der, sa Robert.

 

Raymond hadde utrolig lyst på kjøtt. Men GrønneLan stod litt lenger bak i køen og hun ble så sur på ham når han ikke sørget for å bidra til vekst i det kommunale innkjøpet av vegetarisk og økologisk. Han rasket til seg en økosalat og diltet etter Robert til et ledig bord.

– Og så er det den pølsebua på Kampen, sa Robert da de hadde satt seg ned.

– Å, ja! Elsker de pølsene der, sa Raymond og rotet i salaten sin med gaffelen.

– Olsenbandefilmene, utbrøt Robert. – De er spilt inn her i La La LAN Land.

– De er gøyale! ropte Raymond.

– Stor kunst, sa Robert seg enig.

– Vi må ta en videokveld når jeg er tilbake fra Langtvekkistan, Robert, sa Raymond.

– Det må vi, sa Robert.

– Da blir det øl og pølser!

– Klabert, sa Robert.

 

Neste kapittel:

Tidligere kapitler

 

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond blir irritert over at finansbyråden gir uttrykk for begeistring over kjolene til GrønneLan. Til tross for dette klarer byrådets medlemmer å samle seg om flere viktige tiltak for å dempe de folkelige protestene som har blomstret opp i og utenfor La La Lan land.

Videoteamet ventet på Røde Raymond utenfor kontoret hans da han kom på jobb neste morgen. Det var egne folk til kamera, lys og lyd, foruten en liten sprett av en regissør som så ut som om han tilhørte den helt ytterste høyrefløyen i Venstre.
– Er vi klare? spurte regissøren.
– Er vi flere som skal danse? spurte Raymond.
– Det er bare deg foran kamera, sa regissøren.
– Fint, sa Raymond og låste dem inn.

Mens filmfolkene satte opp utstyret, tok Raymond av seg jakken og sjekket innboksen sin. Han skvatt litt da han så at det lå firehundreogtrettito uleste e-poster med emner som:

 

ER DU TETT I POTTA SOM VIL FORTETTE PÅ SMESTAD?

SLUTT Å GRAFSE PÅ GREFSEN!

STANS RASERINGEN AV STRAND!

Raymond reiste seg brått og gjorde noen hoftebevegelser for å løse litt opp nedentil. Fire ganger til høyre. Fire ganger til venstre. En gang frem. En tilbake. Og så prøvde han å riste på rompeballene slik Hanna hadde lært ham.

– Da er alt klart, sa regissøren. – Still deg med ryggen til oss og se ut av vinduet.

Raymond gjorde som regissøren sa, selv om han ikke likte å bli kommandert av andre enn GrønneLan og Hanna. Langt der ute så han Nesoddbåten komme innover med et lass av pendlere fra nabokommunen. Det ergret ham stort å tenke på at skatteinntektene deres ikke gikk til La La LAN Land . Han kunne trenge alle de pengene som var å få når GrønneLan satte i gang med sykkelveiene sine for fullt

– Musikk! ropte regissøren.

Mobiltelefonen ringte akkurat da Raymond skulle snu seg mot kameraet og vralte ut i rommet som en gakkgakk.
– Kutt! ropte regissøren.
– Hallo, sa Raymond inn i mobiltelefonen.
Det var byrådssekretæren som ba ham komme i møte med en gang. Det hastet.
Raymond tok på seg jakken igjen og gikk mot døren.
– Beklager. Dere får se på utsikten mens jeg er borte, sa han og forsvant ut.

Han traff Inga Marte på vei bort til det helt ekstra ekstraordinære byrådsmøtet.
– Hvordan går det med deg? sa hun.
– Kunne vært verre, sa Raymond.
– Jeg så bilen på TV. Ble du ikke sjøsyk når de gynget på den?
– Jo, sa Raymond.
– Hadde du spypose? sa Inga Marte.
– Nei, sa Røde Raymond.

Alle var på plass da Røde Raymond og Inga Marte kom hastende i siste liten. Stemningen var litt laber rundt bordet, omtrent slik den pleide å være dagen etter julebordet. Men nå var det ikke snakk om noen bakrus av det festlige slaget, akkurat.
Raymond prøvde å løse opp stemningen med litt humor.
– Noen som så noe veldig morsomt på TV i går, kanskje?
– Vi så deg alle sammen, sa Hanna mutt.
– Det var kanskje ikke kvelden for å slå av mobiltelefonen, la hun til.
– Noen som prøvde å få tak i meg? sa Raymond overrasket.

Alle byrådene rakte en hånd i været.

– Jeg var tom for strøm, sa Raymond.
– Skal vi komme i gang? sa GrønneLan. – Vi har noen hastevedtak som må bli iverksatt.
– Hva er det som haster sånn, egentlig? spurte Raymond.
– Opposisjonen har begynt å kritisere kjolene mine, sa GrønneLan.
– Å? sa Raymond.
– Noen mener de ikke er så klimasmarte, sa Hanna.
– Hæ? sa Raymond.
– De er jo rålekre, sa Robert.

Raymond så hardt på Robert. Hva var det han innbilte seg egentlig?
– Har du hørt på maken? sa Inga Marte.
– Jeg blir veldig lei meg av sånn mobbing, snufset GrønneLan.
– Ikke bry deg om dem, sa Røde Raymond.
– Typisk hersketeknikker, sa Inga Marte. – Bli med på kurset vårt i kvinnegruppa, så lærer du å hamle opp med det der.
– Og så må vi gjøre noe straks for å stilne alt bråket rundt E-18 og fortetningsplanene på Nedre Grefsen og Smestad og de andre stedene, sa Lan.
– Har du noen forslag Hanna? sa Raymond.
– Vi kan alltids gå ned en etasje på blokkene, mumlet Hanna.
– Hvor mange er vi på nå, da?
– Tjueni når vi går ned en, sa Hanna.
– Tjueni er bra, sa Robert.
– Noe mer? sa Raymond og så på klokken.
– Det eneste som helt sikkert funker er å gå ut med at det blir uteservering av øl overalt i byen mye lenger til sommeren, sa Geir, byråden for næringsutvikling og eierskap, som hadde våknet plutselig.
– Hvor lenge? spurte Raymond.
– Jo lenger, jo bedre, sa Geir
– Vedtatt, sa Raymond og reiste seg.

På vei ut  hvisket Inga Marte noe til Røde Raymond som han bare såvidt fikk med seg.
– Det kan være greit å alltid ha et par spyposer tilgjengelig i bilen.
– Men jeg måtte ikke spy, Inga Marte, svarte han.
– Bra for deg, sa Inga Marte.

Neste kapittel:

Tidligere kapitler:

Strandfolket: Vi krever E18-avklaring NÅ!

Beboerne på Strand er under konstant press på grunn av den uavklarte situasjonen rundt E-18. Det går på helsen løs. Nå må det politisk miljøet legge alt spill til side og la oss komme ut av en uutholdelig gisselsituasjon.

Fremleggingen av Nasjonal Transportplan rett før påske inneholdt gode nyheter for beboerne på Strand i Bærum, hvis hus og nabolag står i fare for å bli ødelagt av Oslo-pakke 3-forliket fra juni i fjor mellom Akershus Fylkeskommune og Oslo kommune. I kjølvannet av kompromisset har det som kjent oppstått en politisk maktkamp der vi befinner oss midt i skuddlinjen.

(more…)

Veien til La La LAN Land – en føljetong

Sjefen i La La LAN Land har en drøm: At byen hans skal trekke til seg 200.000 nye innbyggere. At La La LAN Land skal bli verdens klimahovedstad. At hver stasjon på Holmenkollbanen skal ha et høyhus som strekker seg opp gjennom skyene. Men når det demokratiske underskuddet stiger i byen under de frodige åsene gjør innbyggerne opprør. Og hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La LAN Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? 

 

“Som alle andre “ideologier” i tiden tilstreber også økosofien en tankemessig totalitet og speiler en totalitær lengsel.” Stein Mehren, Myten og den irrasjonelle fornuft (Aschehoug 1980).

(SLUTT)

 

Sagt om Veien til La La LAN Land:

“Overraskende useriøst.”

 “Er jo noe av det bedre jeg har lest på lenge!”

“Fantastisk bra skrevet. Jeg elsker humoren og ironien. Venter på fortsettelsen….Tusen takk!”

“Prøver vi ikke å oppdra barna våre til ikke å mobbe? Skam deg!! Du må gjerne være uenig i politikken, men dette er bare pinlig.”

“Første gang lurte jeg på om dette ble for mye, men det blir bare bedre og bedre. Du har en skarp og vittig penn.”

“Kjempebra – fortsett!!!”

“Slike kommentarer svekker gruppa nei til ødelegging av nedre Grefsen. Useriøst!”

“Bør leses

“Flott! Det drar seg til nå.”

“Tull prat!”

 

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond er utålmodig. Han liker ikke bilkø. Han vil hjem fra byen så fort han kan. Byen er i opprør og hjemme venter Monopolspillet med alle sine hoteller og hus.

Det tok en evighet før Røde Raymond kom seg hjem. For det første var det et satans kaos i sentrum fordi Bærumsdemonstrantene hadde kjørt de fjollete små elektriske konebilene sine inn på E18 og forlatt dem låst overalt. De sto i gatekryss og foran inn- og utkjøringer, på hjørner og i midtrabatter.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Av Hobo Highbrow

Byen er i opprør. Men sjefen i La La LAN Land har en drøm: At byen hans skal trekke til seg 200.000 nye innbyggere og bli verdens miljøhovedstad. At det skal bli mer vegetarisk på menyen i kantinen på Rådhuset. At hver stasjon på Holmenkollbanen skal ha et høyhus som strekker seg opp gjennom skyene.

Da Røde Raymond skulle hjem fra jobben den dagen sto det en gruppe demonstranter utenfor Rådhuset og ropte slagord. De klossete bannerne så ut som om de var laget av en gjeng barneskoleelever som ville ha mer lommepenger av foreldrene sine.

Han oppdaget dem da byrådslederbilen kjørte opp av garasjen. Han satt i baksetet med solbriller på, fremdeles med en liten hodepine bak pannen. Det var som om de hadde ventet på akkurat ham.

– Hva skjer? spurte han.
– Det er noe med E18 i Bærum, svarte sjåføren og tok en stor sving rundt menneskemengden.

Raymond sank ned i baksetet og prøvde å forsvinne ut av syne. Han hadde et øyeblikk vært redd for at det var et problem med duftviskelærene han ga bort til skoleelever. At det var oppdaget miljøgifter i dem eller noe sånt. E18 var ikke hans problem. Det var noe småtteri som GrønneLan fikk ta seg av.

Han lukket øynene og dermed dukket GrønneLan frem i en av de klimasmarte kjolene sine. Det var da som pokker! Ikke nok med at hun dukket opp på kontoret i tide og utide; nå hadde hun okkupert hjernen hans også. Dette var ikke bra!

Sjåføren bråbremset og kroppen til Raymond ble kastet fremover mot forsetene, men bilbeltet holdt ham heldigvis tilbake, akkurat som den gode gamle partipisken i Arbeiderpartiet.

Da han åpnet øynene igjen bak solbrillene var bilen omringet av demonstranter. Nå var det visst ikke bare E-18 det var snakk om. På plakatene stod noe om rasering av både Smestad og Grefsen og flere andre villaområder. For en drittdag, tenkte Røde Raymond.

Demonstrantene så litt småhissige ut. At disse småborgerlige folkene fra Bærum, Smestad og Grefsen hadde såpass guts imponerte ham. Skulle tro de hadde vokst opp i Groruddalen og måtte sloss for å komme seg frem i verden, akkurat som han. Nå begynte de å gynge på bilen, også.

Foto: CF-Wesenberg/kolonihaven

Mobiltelefonen ringte. Det var Robert.

– Er du der, Raymond? spurte finansbyråden.

– Tror det, sa Raymond.

– Er du kommet hjem? spurte Robert.

– Jeg er i bilen utenfor, sa Raymond. -Hold an, Robert. Det kommer en annen samtale inn.

– Er det deg, Raymond? sa GrønneLan.

– Tror det, sa Raymond.

– Ikke bry deg om de demonstrantene, sa Lan og la på.

Bilen gynget kraftigere og Raymond kjente at han begynte å bli kvalm.

– Er du der fremdeles, Raymond? sa Robert på den andre linjen.

– Tror det, sa Raymond.

– Ikke gå ut av bilen, sa Robert.

 

Det banket på ruten. Det var Robert i den klimasmarte mørke dressen sin. Han så bekymret ut. Sjåføren åpnet døren og finansbyråden klemte seg inn i baksetet på bilen.

– Går det bra med deg? sa han.

– Har ikke kjent etter, sa Raymond.

– Kanskje vi skal ta et slag kurong og en lettøl i kveld, sa Robert.

– Ikke i kveld, Robert, sa Røde Raymond.

 

Neste kapittel:

Tidligere kapitler:

 

Veien til La La Lan Land. Kapittel 2

Av Hobo Highbrow

Det demokratiske underskuddet fortsetter å stige i byen under de frodige åsene. Hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La Lan Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? Blir det tyve eller tredve etasjer høye blokker på Grefsen? Og hva drømmer Byrådslederen om når han sover ut rusen etter en fredagskveld på byen?

Kvelden etter fredagspilsen hadde Røde Raymond våknet med et rykk hjemme i sengen sin og satt seg rett opp og ned. Han var svett og pulsen gikk i hundre, akkurat som på den lille motoren på el-sykkelen til GrønneLan.

Hva hadde egentlig skjedd kvelden før etter at fredagspilsen hadde blitt både en og to og fem fredagspils? Han husket bare at han hadde gått på bussen omsider, men blitt kjeftet på av en sur sjåfør fordi han hadde avinstallert Ruter-appen sin.

– Det er jo bare meg, hadde han sagt til bussjåføren.

– Og jeg er bare meg, svarte bussjåføren med barnestemme.

– Det er ikke akkurat det samme, da, hadde byrådslederen sagt. – Jeg er jo Raymond. Ser du ikke det?

– Jasså? hadde sjåføren sagt og lent seg litt frem og studert ham nærrmere.

–  Røde Raymond, altså, la Raymond til.

Sjåføren hadde reist seg opp og dratt opp glidelåsen i jakken sin.

– Rød, gul, grønn eller blå – samma faen for meg, hadde han sagt.

Og lempet Røde Raymond av bussen.

 

Raymond tuslet inn på badet og så seg i speilet. Det var ikke noe godt syn. Han håpet han hadde tatt seg bedre ut kvelden før enn nå. Inni hodet hans banket en liten rørleggerlærling med en tang på noen veldig følsomme rør.

Han hadde drømt om henne igjen rett før han våknet. At hun flørtet med ham. Hun hadde sagt hvor barsk han alltid var når han stod frem på fjernsyn og sa sånne tøffe ting som at nå hadde han vedtatt at alle skolebarna i Oslo skulle få et gratis duftviskelær hvert annet år av ham personlig. Det vil si – av kommunen. Hun likte den visjonære Røde Raymond så innmari godt.

Så hadde hun sagt at rumpen hans var fastere i fisken enn Hugh Grants. Og hun visste hva hun snakket om, sa hun, for hun hadde vært på sommerskole i Brighton med Hugh Grant på 1970-tallet.

Hadde hun bedt ham om å vrikke litt på den?

Joda!

Og det hadde han gjort som det selvfølgeligste i verden. For GrønneLan var han i stand til strekke seg svært langt.

Hadde hun kysset ham også?

Han var ikke sikker. Uansett var det bare en drøm.

 

Røde Raymond stod ved vinduet på kontoret sitt i Rådhuset en stund etter at GrønneLan hadde gått og øvde på dansen. Det var ikke så lett som det så ut til å bevege seg perfekt til musikken.

For Hugh Grant var det naturlig. Han hadde jo slik en vidunderlig kroppsbeherskelse. Mens Raymond måtte vedgå at han måtte konsentrere seg voldsomt for å holde orden på kroppsdelene sine. De hadde en tendens til å gå i alle retninger, men mest mot venstre.

– Sånn ja! lød en stemme bak ham.

Så kjente Raymond en hånd på den høyre rumpeballen.

Han kvapp til og snudde seg rundt.

– Fint om du banker på først, Hanna, sa Røde Raymond til byråden for byutvikling.

– Jeg banket både en og to ganger, sa Hanna. – Har du sjekket hørselen i det siste?

Da han så den store bunken med tegninger som byråden for byutvikling hadde lagt foran ham på pulten, ristet Raymond på hodet og dumpet ned i kontorstolen igjen. Han fikk lyst til å stikke av en tur bort på Aker Brygge for å kjøpe seg en softis. men Hanna lot ham ikke slippe unna.

– Se på disse kule skissene til hvordan det kan bli på Nedre Grefsen, sa hun.

– Heter det ikke bare Grefsen? sa Raymond.

– Nedre Grefsen er ned mot Storo, sa Hanna.

– Må jeg? spurte Røde Raymond.

– Hadde vært lurt å ta en titt, sa Hanna.

– Jeg er ikke helt i form i dag, egentlig.

– Jeg kan godt bestille en time hos bedriftslegen til deg, sa Hanna.

– Glem det, sa Raymond.

– Vi tenkte blokker på tredve etasjer når vi har skuffet unna villaeierne, sa byråden.

– Tredve etasjer! utbrøt Røde Raymond.

– Vi må gå hardt ut, ellers har vi ikke noe å forhandle med, sa Hanna.

Den dama er ikke dum, tenkte Røde Raymond.

 

Neste kapittel:

Tidligere kapitler: