Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Vi tenner et lys for Edvard Munch og Ekely

At Oslo kommune ikke har stanset bestrebelsene til Selvaag og Bjarne Melgaard forlengst på å klenge seg innpå Munch på Ekely er uhørt.

“Det er lys i huset til Edvard i natt”. Slik åpner et av notatene mine til barnebøkene om Munch på Ekely som jeg holdt på med rundt 1993, men dessverre ikke kom i mål med.

I dag var jeg i arkivene og fant frem materialet fra den gang, og jeg synes jeg var inne på noe fint der. Hadde fått låne materiale for reproduksjon av malerier fra Munch-museet og alt.

Trekker frem dette i dag fordi vi kommer til å tenne et lys for Edvard og Ekely i dag klokken 18.00 her hjemme på Strand. Da er det Lysfest og aksjon for å bevare Edvard Munchs Ekely ved atelieret der inne.

At Oslo kommune ikke har stanset bestrebelsene til Selvaag og Bjarne Melgaard forlengst på å klenge seg innpå Munch på Ekely, føyer seg rett inn i all den uforstand som nå vises blant dem som styrer byen, alt fra fortetning og rasering av boligområder som Grefsen og Smestad til hersing med beboerne langs E18 i Bærum.

Alt dette hadde gjort Edvard Nattevandrer enda mer søvnløs, om han hadde visst hva som skulle skje etter hans død.

Veikrigen som ble barnevern

For noen av oss som var tilstede på kommunestyremøtet i Oslo 16.11, eller fulgte med på nett-TV, ble det en deprimerende affære. Bedre blir det ikke når MDG-byrådene prøver å spille på trafikksikkerheten til Bærums skolebarn i et etterfølgende innlegg i Aftenposten. 

På ett og samme møte maktet det folkevalgte bystyreflertallet å gjøre flere uforståelige krumspring:

  1. Å vedta utidige innsigelser mot Bærum kommunes E18-planer.
  2. Å vedta å gå videre med planer som kan føre til rasering av boligområdet Nedre Grefsen i Oslo.
  3. I tillegg klarte ikke de av byrådene som var tilstede å gjøre ordentlig rede for fremdriften for Fornebubanen, som er et viktig miljøtiltak for å få folk over fra å bruke bil til å bruke kollektive transportmidler mellom Bærum og Oslo.

img_20161116_115736Dette var sannelig et brutalt møte med fremferden til et byråd som har satt seg i hodet at Oslo skal bli klimahovedstad og et utstillingsvindu for rettroende miljøpolitikk.

I et tilsynelatende unnselig innlegg i Aftenposten 28.11.16 fortsetter så byrådene Lan Marie Nguyen Berg og Hanna E. Marcussen fra MDG på lavmælt vis å blande seg inn i Bærum kommunes gjøren og laden som om ingenting har skjedd.

Det som i Oslo bystyre 16.11.16 ble vedtatt som en formell innsigelse mot Bærums reguleringsplaner for E18 fra Strand til Ramstadsletta, har nå med ett blitt dempet til «forslag til høringsinnspill».

Innspill til reguleringsplaner og innsigelser mot reguleringsplaner er vel ikke helt det samme, alt ettersom innsigelsene medførte at det stikkes kjepper i hjulene for prosessene i Bærum kommune, mens innspill kun hadde vært innspill.

Nå må det gås en runde via Fylkeskommune og kommunaldepartementet for at Bærum skal komme videre med sine helt legitime planer for å bedre miljøet med ny E18 med tunnel fra Strand til Ramstadsletta.

Det etterlatte inntrykk er et Oslobyråd som prøver å styre hele Oslogryta etter eget miljøhode, men ikke klarer å gjøre annet enn ugagn og å etablere en og annen stripe med sykkelvei som ingen egentlig vil ha.

20161128_101004

Konsekvensen av Oslos trenering av en helhetlig reguleringsplan for E18 gjennom Bærum kan blant annet bli, som tidligere påpekt, ekstra kostnader på mange hundre millioner kroner og rasering av et hyggelig boligmiljø på grunn av en unødvendig midlertidig omkjøring ved Strand.

Påfallende er det at Lan Marie Nguyen Berg og Hanna E. Marcussen i det nevnte innlegget i Aftenposten plutselig er blitt rørende opptatt av trygge skoleveier for Bærumsbarn, som om de ikke har nok med å bekymre seg for sikkerheten til hovedstadens egne skolebarn.

Dette rimer svært så dårlig med den fraværende lojaliteten hos byrådene til alle som bor langs E18 i Bærum og som venter på en avklaring i veisaken. Mange har sittet i tiår og ventet på å bli innløst eller få endelig beskjed om at de kan planlegge en fremtid i husene sine langs veien.

Sett fra Bærum er tilliten til MDG og det rødgrønne byrådet i Oslo lik null, og flere og flere i hovedstaden selv vil nok føle det samme for sitt eget folkevalgte byråd i tiden som kommer.

Pål H. Christiansen, Forfatter og journalist    #roadtonowhere

 

Tar ordet #grønne tilbake fra Miljøpartiet dE.

Ordet #grønne tilhører oss alle. Vi kan ikke tillate det misbrukt av ett enkelt politisk parti. 

Noen som trenger ordet #grønne der ute? Vi har det til oppbevaring, litt slitt etter at Miljøpartiet dE har vært uvørne med det altfor lenge. Lånes ut gratis til alle som gjør fornuftig bruk av det til f.eks. “grønne trær”, “grønne menn”, “grønne fingre” – slike ting.

13442374_10209557078392179_6392899081695962466_nVi kan ikke la et parti ta ordet #grønne som gissel og plage og pine det og misbruke det i år etter år. #grønne tilhører oss alle, høyrevelgeren som nyter den #grønne plenen sin med et lite glass hvitvin i solnedgangen, SV-eren som prøver å starte den #grønne bilen sin en råkald vintermorgen. Kjæresteparet som kysser hverandre under den #grønne mistelteinen.

I disse dager utkommer en bok om de legendariske Stuntpoetene som stjal bokstaver fra kulturminister Lars Roar Langslet. Inspirert av deres pionerarbeid og som en hyllest til dem er det nå besluttet å frata Miljøpartiet dE ordet GRØNNE og gi det tilbake til folket og til tingene. Grønne tilhører oss alle.

 

“Som alle andre “ideologier” i tiden tilstreber også økosofien en tankemessig totalitet og speiler en totalitær lengsel,” skriver Stein Mehren et sted i sitt kulturfilosofiske verk Myten og den irrasjonelle fornuft (Aschehoug 1980).

 

 

 

 

 

 

 

 

Utdrag fra Sommeren med Fjodor

Ut og hente ved                                                             

Palle står og kjenner på klærne som henger til tørk i stuen. Den lange underbuksen til pappa er ikke tørr ennå. Ikke pyjamasen til Palle heller.
«Kan vi fyre opp i peisen, pappa?» sier Palle.
Å fyre på peisen er så koselig, synes Palle. Særlig om vinteren når det blåser og er kaldt ute.
«Ja, det kan vi gjøre,» sier pappa.
Palle kan ikke se noe som kan brenne i kurven ved peisen, verken kvister eller planker eller gamle aviser fra i sommer.
«Hva skal vi fyre opp med, da?» spør han.
«Har du noen forslag?» sier pappa.
«Det vi pleier å fyre opp med, vel,» sier Palle.
«Skal vi fyre opp med mammas ukeblader, kanskje?» sier pappa.
«Nei, da blir hun lei seg,» sier Palle.
«Hva med det gamle gjøkuret etter oldefar?» sier pappa.
«Nei, det kan vi i hvert fall ikke gjøre,» sier Palle og ler.
«Da må vi ut og fange ved,» sier pappa.
De trenger ikke ta på seg ytterklær, for vedskjulet ligger rett på den andre siden av gårdsplassen. Døren til skjulet knirker som masten på en gammel seilskute når pappa åpner den. Det er store mellomrom mellom plankene i veggen, så lyset siver inn utenifra.
Noen må ha vært her, for skiene og stavene ligger hulter til bulter i hele skjulet.
«Det var da veldig merkelig,» sier pappa.
Han flytter på skiene og stavene for å få tak i veden. Han stabler opp et lite lass i armene på Palle. Etterpå stabler han et stort lass på seg selv også.
Han ser veldig tenksom ut da de går tilbake. Akkurat som om han prøver å huske hva som skjedde da han var her sist.
«Har du vært i skjulet i det siste?» spør pappa.
«Nei,» sier Palle.
Da de kommer inn i stuen, viser pappa Palle hvordan man fyrer opp veden med fyrstikker, papir og trefliser. Snart brenner det livlig, og de blir sittende og glo inn i flammene. Men det tar ikke lange tiden før det slokker og pappa må tenne opp på nytt.
«Får du det ikke til, pappa?» spør Palle.
«Det gjør jeg vel,» sier pappa.
Men hver gang han får fyr, slukker det igjen.
«Denne veden må være fuktig,» sier pappa. «Fuktig ved brenner ikke. Det er som med lange underbukser. De duger ikke når de er våte.»
«Og gjøkur?» sier Palle.
«Våte gjøkur er det verste av alt,» sier pappa.
Til slutt får pappa det til, og veden brenner med ordentlige flammer inne i peisen. Både Palle og pappa fikk snø oppi tøflene da de var ute, så nå skal det bli godt å varme føttene litt. Pappa lager noen brødskiver med makrell i tomat, og så setter de seg sammen under pleddet i sofaen for å få litt ordentlig varme i seg.
«Denne makrellen hadde jeg ikke klart å reparere,» sier pappa.
«Det sier du alltid,» sier Palle.
«Men det er jo sant!» sier pappa og tygger.
Palle tenker på Hiva Oa. Der er det nok varmt og godt nå. Da de var der på ferie sist sommer, spilte Palle badminton med Fjodor. Pappa krøllet tærne i sanden, og mamma leste ukebladene sine i solen.

 Kjøp Sommeren med Fjodor på ARK

Åpent brev til Lan Marie Nguyen Berg, MDG

Til Oslos byråd for miljø og samferdsel

Det skulle vært du som ringte oss den morgenen, Lan Marie Nguyen Berg. Du skulle spurt om du kunne komme på besøk til oss. Du hadde noe du ville fortelle, sa du, og du ville gjøre det ansikt til ansikt.

img_20160703_134710-1Og når du så kom miljøvennlig trillende på sykkelen din ned den lille bakken til huset vårt ved Strand, ville du bremse opp slik barn gjør det på singelen og smile. Du ville si hvor hyggelig det var her hos oss og kommentere sjasminen som henger utover gårdsplassen og syrinene som venter på en ny vår.

Inne på glassverandaen vår ville du kikke på gipsavstøpningene av barnehender på veggen og i stuen på de siste rosekvistene vi hadde klippet og tatt med inn før frosten tok dem. Du ville klappe katten vår.

Du hadde med deg tre croissanter med sjokolade inni. Og mens vi drakk kaffe og spiste croissanter ville du vennlig og tålmodig forklare oss hvorfor huset vårt måtte rives. At konsekvensen av den politiske hestehandelen om Oslo-pakke 3 innebar at planene om en ny E-18 gjennom Bærum og Asker ville stoppe ved Strand. At vårt lille paradis langs motorveien i Bærum måtte ofres fordi 150 mennesker i Oslo dør for tidlig hvert år på grunn av luftforurensning.

 

Det var bare noen uker før du skulle komme at byråkratene i Statens Vegvesen viste oss det vi trodde var den ferdige planen for ny E-18 på et hyggelig informasjonstreff.

– Huset deres blir stående, sa de og forklarte hva strekene på tegningene betydde.

– Vi skal ikke ta noe av hagen deres, heller.

– Det kommer en sykkelvei på utsiden av gjerdet.

– Bare forsyn dere med kaffe, sa de.

 

Den kvelden snakket vi om rosene vi skulle plante i hagen. Om alt vi skulle ordne. Det hadde noen år vært temmelig klart at vi ikke ble berørt av utbyggingen, at vi fortsatt skulle veksle blikk med rådyrene som har sitt eldgamle tråkk gjennom hagen vår og få et glimt av grevlingen når den tasset over singelen i grålysningen. Men nå var vi endelig helt trygge på at vi skulle bli gamle i dette huset med motorveien på den ene siden og en liten spasertur ned til fjorden på den andre.

 

Da byråkratene kom, forklarte de at dette bare var jobben deres.

– Skaff dere en advokat!

– Dere må være ute av huset innen slutten av 2019.

 

img_20160709_220802For det var ikke du som ringte en tidlig formiddag, Lan Marie. Det var en byråkrat fra Statens Vegvesen som måtte ta den jobben for deg. Rett på sak og temmelig brutalt opplyste han at huset skulle innløses og at man ville komme til oss og snakke om saken snarest og gjerne førstkommende torsdag klokken 10.00.

 

En midlertidig omkjøring ved Strand betyr flere nye hus som må rives og minst 200 millioner i økte kostnader. En unødvendig rasering av nok et bomiljø. Forpurringen av planene om en ny E-18 fra Lysaker til Asker betyr ny usikkerhet og store belastninger på mennesker og miljø langs veien.

 

Det skulle vært deg som kom syklende og fortalte oss dette. Du skulle sett oss rett inn i øynene og sagt at du har stor medfølelse for Indianere i Dakota, men ikke med tusener av mennesker utenfor din egen bygrense.

 

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist

#roadtonowhere

 

Etter forespørsel fra Budstikka om å få publisere innlegget, stod det på trykk i avisen på side 3. lørdag 12. november 2016. På nettsidene til Budstikka ligger innlegget her.

img_20161112_132539-1

 

Fjodor for President

Who do you want?

imagesHillary Clinton?

Donald Trump?

 

 

 

 

No!

You want                                                                                 img_6362           for President!

-Because he’s nastier.

          -Because he smells like fish.

   -Because he can swim.

            -Because he loves icecream.

fjodor_og-palle_2

 

 

 

 

Ti kjappe spørsmål til en rampete torsk

Pål: Hvordan går det med finnene dine? Sitter de fast?

Fjodor: Snakk for deg sjæl!

Pål: Liker du tran?

Fjodor: Tran er for feiginger og kannibaler.

Pål: Hva har du på nattbordet?

Fjodor: Nattbord? Du tror vel ikke at jeg er en dum fisk som ikke skjønner noen ting?

Pål: Hva heter favorittbandet ditt?

Fjodor: Bobby Berg og Landkrabbene, så klart.

Pål: Kan jeg få en liten klem?

Fjodor: IKKE RØR MEG! Mammaen din har en vorte på nesa, forresten.

Pål: Takk for praten.

Fjodor: Jeg er ingen pyse, hvis det er det du tror.

Pål: Nei, da.

Fjodor: Kan jeg få is nå?

Pål: OK.

fjodor_og-palle_2

Sommeren med Fjodor – NY BOK

Med Sommeren med Fjodor vender den rampete torsken tilbake for fullt i form av en høytlesningsbok med splitter nye tegninger av illustratør Morten N. Pedersen.

Sommeren som var kom pappa en dag hjem med torsken Fjodor i vesken sin. Fjodor måtte repareres. Palle fikk jobben med å passe på ham og litt etter litt ble de to gode venner. Nå er det er vinter, snøen laver ned og Palle gjør lekser og tenker tilbake på alt det morsomme og spennende han og Fjodor opplevde sammen.

I Sommeren med Fjodor får leserne igjen høre de spennende historiene om Palle og Fjodor, som tar dem til bunnen av havet, høyt over skyene og på en ufrivillig trikketur i byen. Men hva er det som foregår ute i vedskjulet mens det snør og blåser inn fra havet?  Og hvorfor er det et hull i isen?   I SALG I NOVEMBER 2016

Fjodor_002 lite

Anmeldere om Fjodor går Bananas (2006):

 “Fornøyelig surrealisme. I den kreative, fornøyelige barneboken Fjodor går bananas av Pål H. Christiansen sitter bokstavrimene og surrealismen løst. Mange livsutfordringer for Palle er det blitt plass til på 72 artig illustrerte sider. (…) Håper mange barn vil gå bananas med Fjodor.” Berit Kobro, VG    Terningkast FEM                                                                                 

I utgangspunktet ser eg på lettlesbøkene som pur lesetrening. Eg er derfor ikkje så opptatt av om dei gir lesaren noko meir. Men då eg las Fjodor går bananas av Pål H. Christiansen forstod eg at det faktisk er mulig å kombinere lesetrening med ei kunstoppleving. Eit surrealistisk meisterverk! Atle Berge på NBU’s nettsider.

“Poetiske replikker som minner om Erlend Loes naivisme, kombinert med en absurd historie og lun humor, gjør hans første barnebok Fjodor går bananas til en vellykket «tilpasset» barnebok.” Nina Méd, Dagsavisen

“Den er morsom, vill og gal, og veldig lett å like.” Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

“Et av fjorårets høydepunkt var Pål Christiansens Fjodor går bananas (Damm 2006). Han mestret å fylle et knapt format med humoristisk innhold og ga det begrensede vokabularet poesi og gnist. Han klarte rett og slett å utnytte lettlesbokas potensial og muligheter.” Inger Østenstad, Barnebokkritikk.no

Om Fjodor på skolen (2009):

“Barn i småskolen, som formodentlig er vant med litt mer ordna forhold enn i klassen til Palle etter at Fjodor har gjort sin inntreden, vil garantert synes det er ustyrtelig morsomt når Pål Christiansen skildrer tullballet, rampestrekene og kaoset i kjølvannet av den nye guttens spillopper og utsagn. […] Illustrasjonene utfyller forfatterens svært gode og lesbare tekst på en utmerket måte.”

Per Ivar Henriksbø, Gudbrandsdølen Dagningen

Nå flytter Fjodor inn!

Omsider er dagen kommet da Fjodor kan flytte inn i sin egen lille barneforestilling på KulturButikken på Ullevaal Senter! – Dette har jeg ventet på i år og dag. Nå er jeg klar som et egg for å lage noen sprell på scenen 1. oktober, sier den rampete torsken i en kommentar.

Det har gått litt tid siden Ola G. Strømme i O.G. Strømme Centertainment og Pål H. Christiansen ble enige om å starte produksjonen av en barneforestilling bygget på elementer fra de første to bøkene om Fjodor, nemlig Fjodor går bananas og Fjodor i fritt fall. Sammenfallet i tid med lanseringen av boken Sommeren med Fjodor, som utkommer på Cappelen Damm i begynnelsen av november i år er imidlertid perfekt.

– Forestillingen skal jo først og fremst introdusere Fjodor for et  bredt publikum og skal kunne spilles på alle slags arenaer, det være seg kjøpesentre, bibliotek, kulturhus eller i klasserom. Og da passer det godt at premieren kommer litt i forkant av den nye boken, mener forfatteren.

Ola S. AOla S. A

 

Ola G. Strømme har latt seg inspirere av Fjodor og skrevet stykket Fjodor flytter inn.

 

Om stykket

Fjodor er en frekk og freidig torsk med en løs finne. Siden Palles pappa er fiskereparatør, har han tatt Fjodor med hjem for reparasjon.

14355115_1215971568466313_1508487526627351539_n

Men mens pappa er på nye oppdrag, må Palle passe på Fjodor. Fjodor kan godt tenke seg å flytte inn og bli en del av familien. Mamma liker definitivt ikke idéen om å ha Fjodor boende på sofaen.

Men den som tror at Palle & Fjodor gir seg lett, får tro om igjen!

Forestillingen er basert på Pål H. Christiansens bøker om den frekke torsken Fjodor utgitt på Cappelen Damm forlag.

Manus: Ola G. Strømme
Originalmusikk: Felix Janosa

Regi: Kine Marie Øglend og Anne-Lise Henningsen
Skuespillere: Kine Marie Øglend og Anne-Lise Henningsen

Passer for alle barnslige over 3 år. Billetter à kr 90 kjøper du i døren.

Mamma er skeptisk

The life and art of Pauli Ahtisaari. Part 1

By Hobo Highbrow, highbrow@lowbrow.com

When I first met the author Pauli Ahtisaari he was sitting on a bench in a park in Helsinki feeding the ducks. He had just finished volume 20 of his autobiographical work “My Life”. Now was the time to sit down for a couple of minutes before diving into work again with a new novel he was planning called the “The Clumsy Ballerina from Tampere”.

The writer as a young codAhtisaari started talking about his new novel as soon as I sat down beside him. “The Clumsy Ballerina from Tampere” was his first attempt on writing crime fiction and this was how it started out:

One day Marketta Kaukolinna finds a dead body in her garden. Chief Inspector Kaari Vainikainen has to leave her tennis lesson to start investigating a possible murder. The body turns out to be the ballerina Taina Paasio from the Helsinki Balley. Marketta Kaukolinna’s

Pauli Ahtisaari as a young writer at the time when he had already finished the first ten volumes of his autobiographical work “My Life”.  Photo: Antero Ahtisaari

neighbours, Anita Suntila and Teemu Repo, claims to have seen nothing, but Chief Inspector Vainikainen isn’t sure about that. She and her partner Emilia Karonen start out on what shall turn out to be a dangerours travel through the world of classical balley.

– What do you think? said Ahtisaari when he had finished.Pål 03.11.06

– Sounds good, I said.

– Do you like Pizza with pepperoni? he asked.

– No, I said.

– Very well, he said and went away in the direction of a shop selling vacuum cleaners and umbrellas.

                                                                                                 

The writer Pauli Ahtisaari working on his novel “The Clumsy Ballerina from Tampere” in his office in Helsinki. This is the only photo of Ahtisaari as an adult.  Photo: Kari Nummi 

 

The conversation with Mr. Ahtisaari had put me in a strange mood. I stayed there on the bench in the park until the darkness surrounded me and I couldn’t see any of the ducks anymore.

Why had he asked whether I liked pizza with pepperoni?

And who had murdered the ballerina Taina Paasio?

The questions went through my mind over and over again on the way back the hotel where I sat down with my laptop on my knees and googled the name Pauli Ahtisaari.

Header_Helsinki_and_sea“Ahtisaari was born in 1957 in a little village in Karelen in the South-East of Finland. He ran away from home already as a three year old because his father gave him strange names like “Little Cucumber” and “Lazy Squirrel” and his mother only made one dish for every meal: porridge. He travelled around Europe and settled in the south of France. Later he studied potato print in Aix en Provence before publishing his first novel “No more porridge please” in 1962. This was an autobiographical novel about his love-hate relation with his mother, father, brother, sister and dog back in Karelen.”

View from Pauli Ahtisaari’s working room in Helsinki.

 To be continued