Veien til La La LAN Land. Kapittel 15

Av Hobo Highbrow

Hjelpen er på vei til GrønneLan og Røde Raymond, men nyheter om revolusjonsaktige begivenheter i hovedstaden gjør byrådslederen litt ekstra urolig i magen.

Gyngingen tok brått slutt. Røde Raymond løftet blikket og så ut av vinduet. Blålyset på to politibiler blinket iltert i filene i motgående kjøreretning. Sirenene døde hen og politibilene stanset noen meter lenger mot La La LAN Land.

Demonstrantene trakk seg litt unna, men fortsatte sine taktfaste rop med krav om tunneler og softis på flekken. Nå kjente Raymond spyet komme.

Det var en lenge varslet katastrofe som var i ferd med å innfinne seg. Den krøp oppover halsen og inn i munnen. Det var som pokker! Nå angret han som en fuglehund på at han ikke hadde fulgt rådet til Inga Marte om alltid å ha noen spyposer for hånden i bilen.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 14

Av Hobo Highbrow

Stemningen er amper på E-18 ved Strand. Røde Raymond drømmer seg vekk til Langtvekkistan igjen, men blir fort kalt tilbake til den norske politiske virkeligheten når kvalmen kommer sigende på.

Folkemengden kom styrtende til med plakater og bannere, med enda flere fuglebikkjer og kurver med hjemmelagde vafler. Røde Raymond fikk smelt bildøren igjen rett foran nesen på en klåfingret Bærumsfrue som ikke hadde hatt besøk av rørlegger på en stund, og låste og sikret døren ettertrykkelig med barnesikring og gaffatape.

Ropene og slagordene utenfor gikk gjennom marg og bein på dem inni bilen:

LA STRAND LEVE!

ÅT HELVETE MED BYRÅDET I LA LA LAN LAND!

SOFTIS TIL ALLE!

VI VET OM EN RØRLEGGER SOM SNART ER LEDIG!

Brølapene trengte seg sammen rundt bilen og trykket ansiktene sine mot bilvinduene. De så ut som uhyrer fra en fremmed planet, syntes Røde Raymond. Med oppsvulmede lepper, deformerte neser og tunger som ble trykket sammen til en underlig masse som lignet vegetarkjøttbollene som GrønneLan pleide å spise til lunsj.

Raymond følte seg litt småuggen, men han turte ikke åpne vinduet på klem for å få inn litt frisk røyk fra brente bildekk. Han foldet hendene og så ned. Hendene var møkkete etter oppholdet i knehøyde på motorveien, og oppskrapet etter basketaket med hund på bar asfalt.

– Jeg håper ikke dette utarter til gynging, sa Raymond til GrønneLan.

– Hva mener du med gynging? spurte GrønneLan.

Raymond måtte tenke seg om. GrønneLan hadde satt den grønne sykkelvesken sin mellom dem i setet, og nå ble han nysgjerrig på hva hun hadde oppi der. Bortsett fra klassikeren Kildesortererens ABC – fra A til Å, som hun hadde det med å dra frem og lese høyt fra hver gang han slappet litt av mellom byrådsmøtene.

– Du vet vel hva gynging er? sa Røde Raymond.

– Sånn i sin alminnelighet, ja, svarte GrønneLan.

– Jeg liker i alminnelighet ikke gynging, sa Raymond.

Så begynte det å gynge. Først sakte, duvende, som om de satt i en liten båt i bølgene på havet utenfor kysten av Langtvekkistan.  Så litt fortere og heftigere.

Raymond lukket øynene og drømte seg bort et øyeblikk igjen. Det var bare han og GrønneLan der ute på havet, foruten en flaske solkrem med faktor 67.

Da han åpnet øynene igjen så han GrønneLan dumpe opp og ned ved siden av seg i baksetet. Slik hadde han sett henne før. Det var da Byrådet hadde sommeravslutning på Tusenfryd og hun hadde insistert på å kjøre den minste karusellen om og om igjen mens resten av selskapet måtte stå og se på.

Aksjonistene hadde fått skikkelig fart på gyngingen. I førersetet måtte sjåføren holde fast på sjåførluen så den ikke skulle dette av ham. Hver gang de gynget på bilen ropte pøblene:  Hoi! Hallo!

-Kan du se å få en slutt på dette her, Raymond? hvisket GrønneLan mellom sammenbitte tenner.

Røde Raymond tok ansvar og slo direktenummeret til politiet.

 

Neste kapittel

Veien til La La LAN Land. Kapittel 15

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Veien til La La LAN Land. Kapittel 6

Veien til La La LAN Land. Kapittel 7

Veien til La La LAN Land. Kapittel 8

Veien til La La LAN Land. Kapittel 9

Veien til La La LAN Land. Kapittel 10

Veien til La LA LAN Land. Kapittel 11

Veien til La La LAN Land. Kapittel 12

Veien til La La LAN Land. Kapittel 13

Veien til La La LAN Land. Kapittel 12

Av Hobo Highbrow

Mens bilene suser forbi ut av La La LAN Land, blir Røde Raymond venner med en blåblå hund og roter seg opp i et hjørne. Men hvor blir det av GrønneLan? Har hun gått opp i røyk?

Røde Raymond sto med mobilen mot øret og lyttet. Ordføreren i Bærum var sikkert i møte i Samferdselsdepartementet for å smiske til seg litt fart i E18-utbyggingen, for hun svarte verken på ett eller fem ring.

Eller hadde hun tatt seg en langhelg på hytta for å fikse taket?

I så fall var det nok best av henne å holde fingrene unna mobilen. I hvert fall så lenge hun balanserte rundt i høyden med taksten på hodet, tenkte Raymond, i det han ble satt over til telefonsvareren og bedt om å legge igjen en beskjed.

Fuglehunden hadde omsider tømt blæren sin. Nå kom den vimsende bort og snuste på buksebenet hans. Den så opp på ham med et bedende blikk. Raymond avsluttet oppringingen uten å legge igjen beskjed, og la telefonen i lommen.

-Var det noe du ville? spurte han hunden. Den så dumt på ham tilbake.

Røde Raymond ble først nå oppmerksom på bilene som suste forbi på vei vekk fra hovedstaden i motsatt retning. Farten var forbausende høy. Det var nok fordi sjåførene prøvde å komme seg unna før bilene deres ble skrudd fra hverandre, kildesortert og solgt av kommunale ansatte i sine enkelte deler til geriljaen i Bortvekkistan. Byrådets mål om bikuber på alle offentlige toaletter innen 2018 hadde nemlig gjort et kraftig innhugg i budsjettene, og det trengtes utvilsomt betydelig ekstern finansiering, konstaterte byrådslederen der han sto.

Hunden satt der fremdeles med rumpa halvveis ned på asfalten og pep. Halen gikk som en feiekost. Snart var asfalten fri for gamle sigarettstumper og karamellpapir i flere meters omkrets.

-Flink bisk, sa Raymond imponert.

Bikkja var jo mer effektiv en halve renovasjonskorpset i La La LAN Land, måtte han medgi. Han klappet den på hodet et par ganger forsiktig.

Litte grann kos kunne han alltids avstå. Han var ingen hjerteløs mann uten følelser. Men hvis den begynte å mase om å få bli med og se på kontoret hans i Rådhuset og drikke rødbrus og spise bokstavkjeks, så var svaret tvert nei.

I det samme la setteren forlabbene rundt låret hans og begynte å jokke som om han om han var en tispe i løpetiden. Raymond prøvde å riste den av seg, men den hang på som en klegg.

– Er ikke det der Røde Raymond? hørte han en aksjonist rope et stykke unna.

– Hvor da? sa en annen aksjonist.

– Der! Bak den svarte bilen.

Bikkja hadde fått opp farten og øynet øyensynlig et håp om at det kunne bli en blå-rød koalisjon ut av parringen. Akkurat der var Raymond urokkelig. Han leflet ikke med konservative krefter. Han prøvde å riste av seg udyret på ny.

– Hva driver han med? spurte en tredje aksjonist.

– Ser ut som om han dresserer hunden sin, sa en fjerde.

Raymond dukket ned og beveget seg krumbøyd tilbake mot bilen. Det var lettere sagt enn gjort med hunden på slep. Det endte med at han snublet og ble liggende på alle fire midt i veien.

Neste kapittel

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN land. Kapittel 11

Av Hobo Highbrow 

Røde Raymond får erfare at Bærums fuglehunder er akkurat så tissetrengte som ryktene sier i Groruddalen. Det gjør ham fly forbannet. Men tar Bærums ordfører telefonen når han ringer henne fra motorveien?

Trafikken sto bom stille. Røde Raymond og GrønneLan satt tafatte og kikket ut av hvert sitt bilvindu, men det var ikke stort de så. Røyken fra de brennende bildekkene drev forbi og stengte sikten i alle retninger.  Men bak røyken et sted hørte de ropene fra aksjonistene som hadde samlet seg litt lenger fremme. Og enda lenger borte fra kom lyden av sirener som nærmet seg.

– Helvetes egoistiske klimaskeptikere, sa GrønneLan.
– Premiefjols!! istemte Raymond.
– Idioter! sa GrønneLan.
– Fjompete eplehageterrorister, repliserte Raymond.

GrønneLan så på ham. – Hva sa du?

– Eplehageterrorister, gjentok Røde Raymond.
– Liker du ikke epler, Raymond? sa GrønneLan.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 10

Av Hobo Highbrow

Nordavinden blåser duften av brente bildekk rett i fleisen på dem. Røde Raymond dagdrømmer i baksetet, mens GrønneLan hisser seg opp over dette og hint. Trøbbel er rett rundt svingen.

GrønneLan var taus noen sekunder mens bilen kjørte ut av Sandvika og tilbake i retning La La LAN Land. Antakelig regnet hun rynraskt over antall kilometer med sykkelveier som skulle anlegges den nærmeste uken i hovedstaden, eller hvor mange parkeringsplasser som skulle bort, tenkte Raymond og tok en mental snartur i forveien til Langtvekkistan.

Han skulle holde et innlegg på klimakonferansen i en sesjon om «Sykkelklemmens betydning for det grønne skiftet», og et annet i en sesjon om «Byregjering eller Byråd? Hvordan skape dårlig klima i en fei.».

Det første innlegget hadde GrønneLan skrevet for ham. Det andre tok han bare på sparket.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 9

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond får et svakt øyeblikk ved togstasjonen i Sandvika – eller er det GrønneLan som får det? Tilliten til NSB og Ruter er på vei ned hos begge to.

– Hva skjedde? spurte Røde Raymond.

GrønneLan hadde satt seg ved siden av ham i baksetet med sykkelvesken på fanget, mens sjåføren bakset med å få inn tohjulingen hennes sammen med koffertene i bagasjerommet.
– Det var jo meningen at jeg skulle ta toget tilbake til byen med sykkelen, sa GrønneLan.
– Ja? sa Raymond spent.
– Men så ble det først buss for tog til byen, la hun til.
– Sånt skjer med NSB hele tiden, sa Raymond irritert.
– Jeg stilte meg forrest i køen for å komme noen breiale småbarnsmødre med barnevogner i forkjøpet, slik at jeg kunne snike meg først inn på bussen med sykkelen, fortsatte GrønneLan.
– Godt tenkt, sa Røde Raymond.
– Men så var det plutselig blitt sykkel for buss for tog.
– Er det ikke typisk Ruter? sa Raymond.
– Beklager rotet. Jeg ville definitivt ikke rekke frem i tide, selv med el-sykkel, forsikret GrønneLan.
– Helt i orden, sa Røde Raymond forståelsesfullt.

(more…)

Veien til La La Lan Land. Kapittel 8

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond tar seg en lur i bilen og drømmer om et La La Lan Land fullt av blokker og god gammeldags solidaritet. Men får han med seg hva som er i ferd med å skje langs veien?

Var det et ord som irriterte Røde Raymond så var det “eplehage”.  Ordet hadde en smak av Vestkant som fikk det til å klø nedover beina hans. Sjåføren hadde satt kursen vestover og nå nærmet de seg Storo og Nedre Grefsen som det hadde vært så mye støy rundt den siste tiden. Folket der og i andre småhusområder i La La LAN Land hegnet om «eplehagene» sine som om det stod om dyden til sine overbeskyttede døtre.

Hadde han hatt anledning til å gå på epleslang i oppveksten? Å, nei. Han hadde begynte i rørleggerlæra som syvåring og siden så han ikke et eple før han ble statssekretær og det lå noen halvråtne eksemplarer i fatet på møterommet i departementet. Epler var fryktelig overvurdert, mente Raymond. Skulle man først ha dem måtte de importeres fra land i Afrika i solidaritet og ikke høstes i egne besteborgerlige hager. Sånn var det.

Da bilen passerte Nedre Grefsen lukket han øynene og så for seg blokkene tett i tett bortover. Blokker fulle av fallerte sauebønder som hadde flyttet fra bygda i tur og orden etter hvert som ulven spiste opp sauene deres. Blokker fulle av glade og integreringsvillige flyktninger som øvde på Fola fola blakken natten gjennom på blokkfløytene de hadde fått i gave fra kommunen.

Raymond var overlykkelig for forenklingene i bygningsreglene som nå gjorde det mulig å bygge boliger fortere, billigere, med mindre lys og syltynne vegger av papp. Det ville bli mye hyggeligere slik; tett og sosialt, omtrent som i Kristianias gråbeingårder på slutten av 1800-tallet. Den gang folk var så omtenksomme mot hverandre at de passet naboens potteplanter når noen skulle på utedoen i bakgården en tur.

Fortetting i høyden ville bli et skritt tilbake til solidaritet, samhold og god lytt mellom leilighetene. Bare synd at parafinlykten ikke var moderne lenger, tenkte Røde Raymond.

Da bilen kjørte under Holmenkollbanen ved Gaustad gledet han seg ekstra over tanken på at her ville det om noen år være blokker i et hundremeters belte hele veien opp til Tryvannstårnet. Alle stapp fulle av rørleggerlærlinger med drømmer om å bli politikere.

Litt senere var det Smestad. Her skulle det også fortettes og bli by hele veien ned til Majorstuen. Herlig! Det ville bli en mye hyggeligere by for alle. Alle misfornøyde folk på østkanten kunne flytte hit og bli misfornøyde her istedenfor. Bortsett fra at de aldri ville få råd til det, selvsagt. Men det var da sannelig ikke hans skyld!

Raymond satt og småsov da sjåføren gasset opp og kjørte ut på E18 i ved Lysaker. Snart dukket gangbroen ved Strand opp, men Byrådslederen så ikke den store ansamlingen av folk på broen og langs motorveien på venstre side retning Oslo. Han så ikke gummidekkene som lå i rabatten ved busskuret.


FOTO: CFWesenberg@kolonihaven.no

Men nå åpnet han med ett øynene og stakk hånden inn i kontormappen og fikk tak i boken Inga Marte hadde gitt ham på vei ut av Rådhuset dagen før:

«Hvordan nå toppen som høysensitiv politiker? Ti trinn på veien mot makt.»

Slike selvhjelpsbøker var ikke akkurat tingen for Røde Raymond. Den siste han leste var «Slå din beste venn i kurong på 30 minutter». Det var på ungdomsskolen. Den hadde ikke vært til hjelp i det hele tatt, tvert imot!  Det hadde tatt ham tyve år å slå Robert, finansbyråden, og alt hadde han lært seg for egen maskin.

Raymond la boken tilbake i mappen. Han hadde glemt å be Inga Marte installere Ruter-appen på mobilen sin igjen. Det måtte han huske på å gjøre når han kom tilbake fra Langtvekkistan.

Hadde han snudd seg akkurat da, ville han sett flammene som plutselig stod meterhøye langs veien bak dem.

Neste kapittel

Tidligere kapitler

Veien til La LA LAN Land. Kapittel 7

Av Hobo Highbrow

Det nærmer seg avgang til den store miljøkonferansen i Langtvekkistan. Men hvor er det blitt av GrønneLan? Og hvorfor er det så folksomt langs E18 og Ring 3?

Neste morgen stod Røde Raymond nydusjet og nygredd og ventet utenfor huset sitt da byrådsbilen svingte inn på gårdsplassen og bremset opp foran de nypussete skoene hans.  Sjåføren trykket på en knapp og bakdøren løftet seg slik at den grønngrønne kofferten til GrønneLan kom til syne i bagasjerommet. Nå fikk den selskap av Røde Raymonds rødrøde. Bortsett fra sjåføren selv var det ingen å se inne i bilen.

Røde Raymond hadde fulgt listen til GrønneLan til punkt og prikke da han pakket kofferten kvelden før. Øverst på listen stod “10 klimasmarte truser i resirkulerbart materiale”, truser som Røde Raymond ifølge GrønneLan bare kunne stappe rett i en blomsterpotte etter bruk, tilføre en skvett vann – og så ble det heimedyrka økologiske tomater på kort tid.

Helt aldeles genialt bærekraftig, mente byråden for miljø og samferdsel; frøene var allerede sydd inn i sømmene på trusen og skapte ikke ubehag eller gnagsår før de begynte å spire.

Dernest var det den kortreiste øko-deodoranten uten verken parabener, duft eller særlig effekt. Og en rekke andre klimasmarte plagg og gjenstander som Røde Raymond tok med for at oppholdet i Langtvekkistan skulle bli preget av god stemning og bli så vellykket som overhodet mulig på alle vis.

– Hvor er GrønneLan? spurte Raymond da han satte seg inn i baksetet.
– I Sandvika, sa sjåføren.

Sandvika lå i nabokommunen Bærum i motsatt retning av flyplassen, og var et område GrønneLan av gode grunner sjelden satte bena sine i. Etter at hun fikk stukket kjepper i hjulene for den lenge planlagte utbyggingen av E18 vest for La La LAN Land, slapp hun ikke lenger unna med det hvite smilet sitt på de kanter.

Røde Raymond så på klokken. Heldigvis hadde de beregnet god tid. Men hva i helsike gjorde GrønneLan i Sandvika på denne tiden av døgnet?

Svaret fikk han like etter da nyhetene slo inn på bilradioen med direktesending fra togstasjonen i Bærums hovedstad. Der var det stor festivitas med hornorkester og glutenfrie boller og brus. Anledningen var at byråden for miljø og samferdsel i La La LAN Land og fylkesordføreren i Akershus i fellesskap avduket de nye sykkelstativene av tang og tare som skulle utplasseres ved alle kollektivknutepunkter fra Asker til Eidsvoll, La La LAN Land inkludert.

– Dette må da bli fryktelig dyrt? spurte reporteren fra NRK på direkten.
– Det kommer an på hva du mener med dyrt, repliserte GrønneLan kvikt utover eteren.
– Etter hva vi forstår er det snakk om flere hundre millioner kroner?
– Jeg skjønner hva du tenker på, sa byråden.
– Kunne ikke de pengene heller brukes i eldreomsorgen?
– Jeg skjønner hva du tenker på. Men hvis du antyder at dette er sløsing med penger, så vil jeg heller tatt en titt på planene for ny E18, som vil beløpe seg til 42 milliarder kroner minst, sa GrønneLan.

Man kunne høre fylkesordføreren fra Høyre prøve å si noe i bakgrunnen, men hun kom heldigvis ikke til orde ettersom GrønneLan holdt skravla i gang om betydningen av innovativ utnyttelse av marine ressurser langs vår langstrakte kyst, konstaterte Røde Raymond tilfreds.

 

Neste kapittel:

Tidligere kapitler

Veien til La La Lan Land. Kapittel 6

Av Hobo Highbrow

Det begynner å bli skrint med kjøtt i kantinen i rådhuset i La La Lan Land. Det rumler høylytt i magene på enkelte byrådsmedlemmer. Kan det komme til å påvirke byrådsamarbeidet på sikt?

– Alle vil bo i La La Lan Land, sa Robert. – Skal vi nekte dem det?
Finansbyråden stod foran byrådslederen i køen i kantinen og forsynte seg med lunsj. Han lesset opp med karbonader, poteter og brun saus på tallerkenen, som om han var på vei til hytta og hadde stanset på en veikro i Gudbrandsdalen.
Raymond var imponert over at Robert ga så blanke i instruksene fra byråden for miljø og samferdsel om å spise mindre kjøtt.
– Neida, sa Raymond. – Her er alle velkomne.
– Fattig som rik, sa Robert.
– Svart, hvit, gul eller blå, sa Raymond.
– Ja, nå snakker vi hudfarge, Raymond, ikke partier? sa Robert.
– Selvsagt, sa Raymond.

Nå var det hans tur. Og han var usikker på hva han skulle forsyne seg med.  Disken med vegetarretter hadde vokst noe voldsomt i det siste. Det var vegetariske biffer og bøffer og benløse fugler uten tilsetningsstoffer av noen art.  Alt laget av kortreiste nøtter fra Hakkebakkeskogen.  Men det så ikke noe godt ut.
– Men si meg, Raymond. – Hvorfor vil egentlig alle bo i La La Lan Land?
– Vi har det beste 17de mai-toget i verden, sa Raymond.
– Det er sant, sa Robert og nikket.
– Men har vi jobber nok til dem? spurte Raymond
– De kan faen meg jobbe på NAV. Det er nok å drive med der, sa Robert.

Raymond hadde utrolig lyst på kjøtt. Men GrønneLan stod litt lenger bak i køen og hun ble så sur på ham når han ikke sørget for å bidra til vekst i det kommunale innkjøpet av vegetarisk og økologisk. Han rasket til seg en økosalat og diltet etter Robert til et ledig bord.
– Og så er det den pølsebua på Kampen, sa Robert da de hadde satt seg ned.
– Å, ja! Elsker de pølsene der, sa Raymond og rotet i salaten sin med gaffelen.
– Olsenbandefilmene, utbrøt Robert. – De er spilt inn her i La La Lan Land.
– De er gøyale! ropte Raymond.
– Stor kunst, sa Robert seg enig.
– Vi må ta en videokveld når jeg er tilbake fra Langtvekkistan, Robert, sa Raymond.
– Det må vi, sa Robert.
– Da blir det øl og pølser!
– Klabert, sa Robert.

Neste kapittel:

Tidligere kapitler

 

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond blir irritert over at finansbyråden gir uttrykk for begeistring over kjolene til GrønneLan. Til tross for dette klarer byrådets medlemmer å samle seg om flere viktige tiltak for å dempe de folkelige protestene som har blomstret opp i og utenfor La La Lan land.

Videoteamet ventet på Røde Raymond utenfor kontoret hans da han kom på jobb neste morgen. Det var egne folk til kamera, lys og lyd, foruten en liten sprett av en regissør som så ut som om han tilhørte den helt ytterste høyrefløyen i Venstre.
– Er vi klare? spurte regissøren.
– Er vi flere som skal danse? spurte Raymond.
– Det er bare deg foran kamera, sa regissøren.
– Fint, sa Raymond og låste dem inn.
Mens filmfolkene satte opp utstyret, tok Raymond av seg jakken og sjekket innboksen sin. Han skvatt litt da han så at det lå firehundreogtrettito uleste e-poster med emner som:

ER DU TETT I POTTA SOM VIL FORTETTE PÅ SMESTAD?
SLUTT Å GRAFSE PÅ GREFSEN!
STANS RASERINGEN AV STRAND!

Raymond reiste seg brått og gjorde noen hoftebevegelser for å løse litt opp nedentil. Fire ganger til høyre. Fire ganger til venstre. En gang frem. En tilbake. Og så prøvde han å riste på rompeballene slik Hanna hadde lært ham.
– Da er alt klart, sa regissøren. – Still deg med ryggen til oss og se ut av vinduet.
Raymond gjorde som regissøren sa, selv om han ikke likte å bli kommandert av andre enn GrønneLan og Hanna. Langt der ute så han Nesoddbåten komme innover med et lass av pendlere fra nabokommunen. Det ergret ham stort å tenke på at skatteinntektene deres ikke gikk til La La LAN Land . Han kunne trenge alle de pengene som var å få når GrønneLan satte i gang med sykkelveiene sine for fullt
– Musikk! ropte regissøren.
Mobiltelefonen ringte akkurat da Raymond skulle snu seg mot kameraet og vralte ut i rommet som en gakkgakk.
– Kutt! ropte regissøren.
– Hallo, sa Raymond inn i mobiltelefonen.
Det var byrådssekretæren som ba ham komme i møte med en gang. Det hastet.
Raymond tok på seg jakken igjen og gikk mot døren.
– Beklager. Dere får se på utsikten mens jeg er borte, sa han og forsvant ut.

Han traff Inga Marte på vei bort til det helt ekstra ekstraordinære byrådsmøtet.
– Hvordan går det med deg? sa hun.
– Kunne vært verre, sa Raymond.
– Jeg så bilen på TV. Ble du ikke sjøsyk når de gynget på den?
– Jo, sa Raymond.
– Hadde du spypose? sa Inga Marte.
– Nei, sa Røde Raymond.
Alle var på plass da Røde Raymond og Inga Marte kom hastende i siste liten. Stemningen var litt laber rundt bordet, omtrent slik den pleide å være dagen etter julebordet. Men nå var det ikke snakk om noen bakrus av det festlige slaget, akkurat.
Raymond prøvde å løse opp stemningen med litt humor.
– Noen som så noe veldig morsomt på TV i går, kanskje?
– Vi så deg alle sammen, sa Hanna mutt.
– Det var kanskje ikke kvelden for å slå av mobiltelefonen, la hun til.
– Noen som prøvde å få tak i meg? sa Raymond overrasket.
Alle byrådene rakte en hånd i været.
– Jeg var tom for strøm, sa Raymond.
– Skal vi komme i gang? sa GrønneLan. – Vi har noen hastevedtak som må bli iverksatt.
– Hva er det som haster sånn, egentlig? spurte Raymond.
– Opposisjonen har begynt å kritisere kjolene mine, sa GrønneLan.
– Å? sa Raymond.
– Noen mener de ikke er så klimasmarte, sa Hanna.
– Hæ? sa Raymond.
– De er jo rålekre, sa Robert.
Raymond så hardt på Robert. Hva var det han innbilte seg egentlig?
– Har du hørt på maken? sa Inga Marte.
– Jeg blir veldig lei meg av sånn mobbing, snufset GrønneLan.
– Ikke bry deg om dem, sa Røde Raymond.
– Typisk hersketeknikker, sa Inga Marte. – Bli med på kurset vårt i kvinnegruppa, så lærer du å hamle opp med det der.
– Og så må vi gjøre noe straks for å stilne alt bråket rundt E-18 og fortetningsplanene på Nedre Grefsen og Smestad og de andre stedene, sa Lan.
– Har du noen forslag Hanna? sa Raymond.
– Vi kan alltids gå ned en etasje på blokkene, mumlet Hanna.
– Hvor mange er vi på nå, da?
– Tjueni når vi går ned en, sa Hanna.
– Tjueni er bra, sa Robert.
– Noe mer? sa Raymond og så på klokken.
– Det eneste som helt sikkert funker er å gå ut med at det blir uteservering av øl overalt i byen mye lenger til sommeren, sa Geir, byråden for næringsutvikling og eierskap, som hadde våknet plutselig.
– Hvor lenge? spurte Raymond.
– Jo lenger, jo bedre, sa Geir
– Vedtatt, sa Raymond og reiste seg.

På vei ut hvisket Inga Marte noe til Røde Raymond som han bare såvidt fikk med seg.
– Det kan være greit å alltid ha et par spyposer tilgjengelig i bilen.
– Men jeg måtte ikke spy, Inga Marte, svarte han.
– Bra for deg, sa Inga Marte.

Neste kapittel:

Tidligere kapitler: