Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Barnehagebarna elsker Mons og Mona

Med de populære Mons og Mona-pixibøkene har Pål H. Christiansen og Morten N. Pedersen nådd frem til titusener av barnehagebarn i hele Norge. I høst kom de første tre innbundne bøkene om Mons og Mona på Cappelen Damm forlag.

Dermed er et nytt kapittel påbegynt i historien om Mons og Mona, som begynte i 2010, da Pål og Morten lagde de første tre pixibøkene i samarbeid med Opplysningskontoret for frukt og grønt.

Bøkene har blitt delt ut gratis til barn i barnehager som er påmeldt prosjektet 5 om dagen barnehage. Siden har en tredje pixibok kommet til og et aktivitetshefte. Alt alt er disse bøkene trykket opp i et samlet opplag på fantastiske 800.000 eksemplarer.

– Mange av pixibøkene der hjemme er nok lest i filler. Vi er derfor glade for at Cappelen Damm har villet satse på Mons og Mona som ordentlige bøker som kan leve lenge og glede mange flere barn. Og også for at det nå utvikles nye historier som utgis på Cappelen Damm alene, sier Pål og Morten.

De tre bøkene som er utgitt denne høsten på Cappelen Damm er Mons og Mona handler, Mons og Mona lager grønnsaksuppe og Mons og Mona lager kjøkkenhage. Den siste er helt ny og ikke utgitt som pixibok.

Bøkene kan kjøpes i bokhandelen eller direkte fra Cappelen Damm

 

Terningkast 20 av 20!

“De tre bøkene jeg har lest og herved anmelder, er Mons og Mona handler mat, Mons og Mona lager suppe, og Mons og Mona på godtejakt. Og gjett om jeg har lest dem mange ganger! De er så spennende, at disse bøkene raser man igjennom gang på gang på gang i løpet av en kveld. Dette er ikke bøkene man gir vekk etter endt lesning – nei, man tar vare på dem og leser dem på nytt og på nytt helt til det bare er filler igjen.”

Fanget av boken – bokblogger

 

 

 

 

 

 

 

 

.

Veien til La La LAN land. Kapittel 17-20

Av Hobo Highbrow

GrønneLan imponerer Røde Raymond med en perfekt backhand, mens flyplassen endelig ser ut til å være i sikte. Men det venter mer alvorlig trøbbel rundt neste sving. Hvem har lagt en farlig felle før Sinsenkrysset?

Kapittel 17

GrønneLan åpnet bilvinduet da de var midt i Granfosstunnelen.  Foran dem blinket det i blålyset fra politibilen som eskorterte dem til flyplassen. Hun slang sykkelvesken ut med en sveipende backhandbevegelse som fikk gode gamle Martina Navratilova til å se ut som en sliten gatefeier til sammenligning.

Røde Raymond lot seg imponere. Hadde byrådet for miljø og samferdsel vært like bestemt når det gjaldt å innføre urbant jordbruk i La La LAN Land, hadde akkurat denne tunnelen nå vært pløyd opp og beplantet med biodynamiske multer, tenkte han.

Akkurat det var han litt glad for at ikke hadde skjedd ennå.

Han innså nemlig at det ville ta litt mer tid å transformere byen til et rødgrønt paradis uten sosiale forskjeller, høyblokker ved hvert busstopp og potteplanter hengende på alle sykkelstyrer. Et par år, kanskje.

Han snudde seg og så hvordan spyet hans skvatt da sykkelvesken traff tunnellveggen og deretter skled ned og la seg til rette på siden av kjørebanen. Bakenfor så han rekken av el-biler som fulgte etter dem som en stillegående hær av illsinte vepser fra Østre Bærum.

GrønneLan følte visst for å berolige ham litt, for hun bøyde seg mot ham og hvisket, antakelig for at sjåføren ikke skulle sladre videre om saken til kollegaene på Rådhuset.

-Ingen fare. Sykkelvesken min er i resirkulerbart materiale, sa hun.

Raymond nikket og var lettet.

-Om hundre år er den blitt til en sommerfugl, la hun til.

Røde Raymond stusset. En sommerfugl? Hva slags prat var det? Selv ikke jentene i Sosialistisk Ungdom pratet på den måten da han var ungdom. De var mere opptatt av hvem som skulle ligge øverst og underst når man omsider hadde kommet seg til sengs med dem etter å ha løst all verdens samfunnsproblemer.

Røde Raymond følte seg straks mye bedre, og av en eller annen grunn fikk han lyst på et eple. Han smilte tilbake til GrønneLan, men hun hadde allerede lent seg videre frem mellom forsetene mot sjåføren.

-Sett opp farten! ropte hun og stakk en spiss finger inn i overarmen på den stakkars mannen.

Sjåføren likte dårlig å bli herset med. Han trakk seg unna fingeren til GrønneLan, men det gikk ikke. Da måtte han ha åpnet døren og hoppet av i fart.

– Vi har faktisk et fly vi skal rekke, minnet GrønneLan ham om.

– Det er miljøfartsgrense på Ring 3, protesterte sjåføren i det de suste ut på Ullernchausseen.

– Og vi skal fakta på KLIMAkonferanse i Langtvekkistan, sa GrønneLan.

Sjåføren snudde seg mot byrådslederen for å høre hans mening. Røde Raymond var tross alt sjefen hans, og han hadde flere stemmer bak seg i kommunevalget enn GrønneLan noen gang kunne drømme om.

– Det er noe i det der, sa Røde Raymond.

 

Kapittel 18.

Sjåføren trykket gasspedalen et langt hakk inn og bilen skjøt fart ned mot Montebello. Raymond så for seg rekken med planlagte skyskrapere vokse opp som paddehatter langs veien. Halehenget av el-biler hang forbausende godt på og lignet nå en sverm illsinte bier som innimellom kom opp på siden av dem, rullet opp vinduene og spyttet egg og tomater på dem.

– For en skam. Jeg håper virkelig det der er mat som har gått ut på dato, sa GrønneLan.

– Det tror jeg bestemt, sa Raymond.

– Vet du egentlig hvor mye spiselig mat som kastes hvert år? spurte GrønneLan.

– Husker ikke, sa Røde Raymond.

– 350.000 tonn bare i Norge, sa GrønneLan.

– Oj, oj, oj, sa Raymond bestyrtet.

– Hvert år kaster matindustrien 74404 tonn mat, grossistene 3067 tonn, butikkene 60177 og forbrukerne 217480 tonn, doserte GrønneLan.

– Det er MYE! ropte Røde Raymond og ga seg selv et rapp på låret.

Nå så de Smestadlokket nærme seg i det fjerne. Der stod det en bøling førsteklassinger med gule refleksvester og ventet høytidelig på dem. Raymond syntes han dro kjensel på rektor og musikklæreren på Smestad skole da de kom nærmere. Alle ungene stod med blokkfløytene sine klare til å spille for kortesjen fra byrådet. Et nydelig banner med påskriften IKKE TA FRA OSS HUSENE VÅRE, hang utover gjerdet.

-Jeg er så fornøyd med at alle La La LAN Land-unger går med de gule La La LAN Land-vestene sine til skolen hver dag, sa Raymond smørblidt.

-Trygge unger er glade unger, sa GrønneLan seg enig.

– Det er jo slagordet vårt, det, sa Røde Raymond.

I det samme haglet det med vannbomber fra lokket over dem. Smårollingene hadde slengt fra seg blokkfløytene og slapp arsenalet sitt samtidig ned på motorveien. Sikten gjennom frontruten på byrådsbilen ble borte på grunn av alt vannet idet bilen suste inn i en ny tunnel.

-Går det bra bak der! spurte sjåføren da de var ute på den andre siden.

Vindusviskerne skyflet vekk vann og rester av plastposer.

Både Røde Raymond og GrønneLan hadde fått seg en støkk og svarte ikke. Raymond lurte på om han hørte en liten latter fra der foran, men det var vanskelig å se ansiktet til sjåføren bakfra.

Det var ikke et menneske å se verken ved Lille Vinderen eller Gaustad. De de hadde kommet seg gjennom Tåsentunellen uten ytterlige opptrinn, pustet Raymond ut og satt seg godt tilbake i setet.

Storokrysset var rett borte i hogget.

 

Kapittel 19.

Noe hadde skjedd, for bilen humpet på den ene siden og det hadde begynt rett etter avkjøringen til Grefsen.

Sjåføren kjørte inn til siden av veien og stanset opp. Bikkja reiste seg fra sitt lune leie i bagasjerommet og stod og bjeffet og pep inn i øret på Røde Raymond. Det var som om den været at noe var på gang.

GrønneLan satt så forgapt i sine egne visjoner at hun ikke fikk med seg det som skjedde. Akkurat her hadde byrådet for miljø og samferdsel planlagt en firefelts sykkelvei som ville bli noe av det mest spektakulære på den nordlige halvkule. Bilverkstedet og bensinstasjonen på høyre hånd skulle vekk for at tusenvis av syklister skulle få mulighet til å skli rundt på glatta om vinteren og komme for sent på jobben. Det skulle bli små kiosker forbeholdt syklister der man kunne kjøpe lappesaker og fylle sykkelflaskene sine fra egne pumper med rødbete- eller grønnkåljuice.

Sjåføren smøg seg ut av døren for ikke å bli påkjørt av svermen av el-bier. Men biene hadde stanset litt unna og stod og blinket festlig med lysene. Han gikk rundt byrådsbilen, bøyde seg ned og forsvant ut av syne for Raymond ved det høyre dekket foran.

– Hva skjer? spurte GrønneLan og sjekket klokken.

Den tikket faretruende raskt mot flyavgang til klimakonferansen i Langtvekkistan.

– Vet ikke, sa Røde Raymond. Han prøvde å holde seg rolig.

Men han hadde en dårlig følelse i magen. Og da sjåføren kom tilsyne igjen hadde han noe mystisk i hånden. Det var så lite at det var umulig for Røde Raymond og GrønneLan å se hva det var på avstand.

GrønneLan åpnet vinduet på sin side for at sjåføren skulle få vist dem gjenstanden.

– Dette ligner sabotasje, utbrøt GrønneLan.

– Utvilsomt, sa Raymond og strakte hånden ut etter tegnestiften. Den var litt bøyd i tuppen, men så ellers ut som et perfekt formet terrorvåpen.

– Ikke rør! sa GrønneLan. – Denne overlater vi til PST.

Hun fant frem mobiltelefonen og slo et nummer.

Raymond åpnet vinduet litt på sin side, og han kjente en isende kald vind blåse ned fra Grefsenkollen og rett gjennom hodet sitt. Det var ikke et menneske å se i villabebyggelsen på Nedre Grefsen, men Raymond mente han kunne se det røre på seg bak gardinene i flere hus. Noen holdt dem åpenbart under oppsyn.

Hva var det Jonas pleide å si? At det hadde blitt et kaldere klima under den blåblå regjeringen? Kulda satt i kroppen året rundt og somrene var blitt helt rævva. Sant å si hadde Erna gjort en fenomenal klimajobb, men det kom han aldri til å si høyt til GrønneLan.

Godt å komme seg til varmen i Langtvekkistan, tenkte han.

  

Kapittel 20.

Flyet taxet bortover rullebanen. GrønneLan satt ved vinduet, mens Røde Raymond satt ytterst mot midtgangen. I setet mellom seg hadde de Monopolspillet og kartet over La La LAN Land, i tilfelle de plutselig fikk veldig lyst til å legge noen nye planer for byen mens de var i luften. Ved bena deres lå bikkja sammenkrøllet og snuste på sokkene til Raymond.

– Kanskje vi kan kjøre på med noen nye blomsterkasser på Karl Johan? sa GrønneLan.

– Bra forslag, sa Raymond.

– Vi kan erstatte 50 prosent av parkeringsplassene innenfor Ring 2 med sittebenker for småbarnsfamilier som skal spise matpakkene sine på bytur, fortsatte GrønneLan.

– Inne i parkeringshusene, også? spurte Røde Raymond.

– Hvorfor ikke? spurte GrønneLan.

– Hva med å bygge noen leiligheter på toppen av Rådhuset for narkomane flyktninger med lesevansker? sa Raymond.

– Det der er ikke noen dum idé, Raymond, smilte Lan.

– Nei, ikke sant? sa Raymond.

– Men da må vi bare huske nok parkeringplasser for el-sykler, sa GrønneLan.

– Selvsagt, sa Røde Raymond og smilte tilbake

– The sky is the limit, sa GrønneLan, og kikket ut av vinduet.

Flyet hadde kommet i avgangsposisjon. Motorene ruset opp og med et lite rykk satte det avsted bortover rullebanen.

– Håper du husket å kjøpe klimakvoter? sa GrønneLan.

– Kvoter? sa Raymond.

– Raymond, da, sa GrønneLan litt oppgitt.

Røde Raymond hadde nettopp tenkt på at han gledet seg til å se Love Actually med Hugh Grant på skjermen som snart ville bli senket ned i taket foran dem. Og ikke minst på hva de ville få servert til lunsj på flyet. Det var nok noe kjøtt. Kanskje kylling eller svin? Eller en svinaktig god biff.

– Jeg spesialbestilte vegetarlunsj til oss, sa GrønneLan.

– Å, så godt, sa Raymond og tok hånden hennes i sin.

I det samme lettet flyttet fra bakken og de ble presset ned i setene. Ingen av dem hadde lagt merke til at flyet var tomt for andre passasjerer. Og ingen flyverter eller -vertinner var heller å se.

Solen stod høyt på himmelen og for den lille gruppen el-bilister som hadde nådd frem til flyplassen uten å gå tomme for strøm på veien, og som nå stod samlet utenfor gjerdet på bakken og stirret, virket det som om flyet fikk en aldeles unormal stor fart før det lettet. Det skjøt som en rakett opp mot himmelen og forsvant ut av syne. Røde Raymond og GrønneLan ble borte i det blå og ingen har sett dem siden.

(SLUTT)

 

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN Land. Kapittel 16

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond får en hyggelig prat med en annen hundevenn, mens GrønneLan er utålmodig etter å komme seg opp og frem. Den blåblå vinden blåser ikke i deres retning.

Røde Raymond hørte det banke på bilruten. Og deretter at noen prøvde å åpne døren.

Var det demonstrantene som var tilbake etter en velfortjent pause med røyk og vafler? Hva skulle de finne på nå da? Dra ham og GrønneLan ut på asfalten og kile dem til langt inn i solnedgang og stappe borrer ned i underbuksene på dem?

Han trakk hodet opp av sykkelvesken og fikk øye på en politimann som myste inn gjennom de sotede glassene. Han så ut som om han hadde noe viktig å snakke med dem om. Kanskje gjaldt det overtidoverskridelsene i renovasjonsetaten i La La LAN Land, tenkte Røde Raymond.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 15

Av Hobo Highbrow

Hjelpen er på vei til GrønneLan og Røde Raymond, men nyheter om revolusjonsaktige begivenheter i hovedstaden gjør byrådslederen litt ekstra urolig i magen.

Gyngingen tok brått slutt. Røde Raymond løftet blikket og så ut av vinduet. Blålyset på to politibiler blinket iltert i filene i motgående kjøreretning. Sirenene døde hen og politibilene stanset noen meter lenger mot La La LAN Land.

Demonstrantene trakk seg litt unna, men fortsatte sine taktfaste rop med krav om tunneler og softis på flekken. Nå kjente Raymond spyet komme.

Det var en lenge varslet katastrofe som var i ferd med å innfinne seg. Den krøp oppover halsen og inn i munnen. Det var som pokker! Nå angret han som en fuglehund på at han ikke hadde fulgt rådet til Inga Marte om alltid å ha noen spyposer for hånden i bilen.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 14

Av Hobo Highbrow

Stemningen er amper på E-18 ved Strand. Røde Raymond drømmer seg vekk til Langtvekkistan igjen, men blir fort kalt tilbake til den norske politiske virkeligheten når kvalmen kommer sigende på.

Folkemengden kom styrtende til med plakater og bannere, med enda flere fuglebikkjer og kurver med hjemmelagde vafler. Røde Raymond fikk smelt bildøren igjen rett foran nesen på en klåfingret Bærumsfrue som ikke hadde hatt besøk av rørlegger på en stund, og låste og sikret døren ettertrykkelig med barnesikring og gaffatape.

Ropene og slagordene utenfor gikk gjennom marg og bein på dem inni bilen:

LA STRAND LEVE!

ÅT HELVETE MED BYRÅDET I LA LA LAN LAND!

SOFTIS TIL ALLE!

VI VET OM EN RØRLEGGER SOM SNART ER LEDIG!

Brølapene trengte seg sammen rundt bilen og trykket ansiktene sine mot bilvinduene. De så ut som uhyrer fra en fremmed planet, syntes Røde Raymond. Med oppsvulmede lepper, deformerte neser og tunger som ble trykket sammen til en underlig masse som lignet vegetarkjøttbollene som GrønneLan pleide å spise til lunsj.

Raymond følte seg litt småuggen, men han turte ikke åpne vinduet på klem for å få inn litt frisk røyk fra brente bildekk. Han foldet hendene og så ned. Hendene var møkkete etter oppholdet i knehøyde på motorveien, og oppskrapet etter basketaket med hund på bar asfalt.

– Jeg håper ikke dette utarter til gynging, sa Raymond til GrønneLan.

– Hva mener du med gynging? spurte GrønneLan.

Raymond måtte tenke seg om. GrønneLan hadde satt den grønne sykkelvesken sin mellom dem i setet, og nå ble han nysgjerrig på hva hun hadde oppi der. Bortsett fra klassikeren Kildesortererens ABC – fra A til Å, som hun hadde det med å dra frem og lese høyt fra hver gang han slappet litt av mellom byrådsmøtene.

– Du vet vel hva gynging er? sa Røde Raymond.

– Sånn i sin alminnelighet, ja, svarte GrønneLan.

– Jeg liker i alminnelighet ikke gynging, sa Raymond.

Så begynte det å gynge. Først sakte, duvende, som om de satt i en liten båt i bølgene på havet utenfor kysten av Langtvekkistan.  Så litt fortere og heftigere.

Raymond lukket øynene og drømte seg bort et øyeblikk igjen. Det var bare han og GrønneLan der ute på havet, foruten en flaske solkrem med faktor 67.

Da han åpnet øynene igjen så han GrønneLan dumpe opp og ned ved siden av seg i baksetet. Slik hadde han sett henne før. Det var da Byrådet hadde sommeravslutning på Tusenfryd og hun hadde insistert på å kjøre den minste karusellen om og om igjen mens resten av selskapet måtte stå og se på.

Aksjonistene hadde fått skikkelig fart på gyngingen. I førersetet måtte sjåføren holde fast på sjåførluen så den ikke skulle dette av ham. Hver gang de gynget på bilen ropte pøblene:  Hoi! Hallo!

-Kan du se å få en slutt på dette her, Raymond? hvisket GrønneLan mellom sammenbitte tenner.

Røde Raymond tok ansvar og slo direktenummeret til politiet.

 

Neste kapittel

Veien til La La LAN Land. Kapittel 15

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Veien til La La LAN Land. Kapittel 6

Veien til La La LAN Land. Kapittel 7

Veien til La La LAN Land. Kapittel 8

Veien til La La LAN Land. Kapittel 9

Veien til La La LAN Land. Kapittel 10

Veien til La LA LAN Land. Kapittel 11

Veien til La La LAN Land. Kapittel 12

Veien til La La LAN Land. Kapittel 13

Veien til La La LAN Land. Kapittel 13

Av Hobo Highbrow

GrønneLan har dukket opp for å redde Røde Raymond ut av knipa på E-18. Men selv ikke en grønn engel klarer å holde seg på beina når 90 kilo valgflesk fra Groruddalen gjør seg gjeldende med all sin tyngde.

-Hva driver du med? sa GrønneLan.

Byrådet for miljø og samferdsel hadde omsider kommet seg ut av bilen. Nå stod hun og kastet en mørk skygge over Røde Raymond, som lå og sprellet på asfalten med stumpen i været.

-Få vekk den jævla bikkja, stønnet Raymond.

GrønneLan så på ham omtrent slik som da hun fersket ham i å spise egg av benløse burfugler i rådhuskantinen første gang: Litt spørrende, litt hånlig og temmelig streng i blikket.

-Få den vekk, gjentok Raymond og grep fatt i ankelen til GrønneLan.

Trodde han kanskje at den var halmstrået som kunne redde ham fra å tape kommunevalget i 2019? Mest sannsynlig grep han fatt i det som var ham nærmest for hånden.

GrønneLan på sin side tok tak i halsbåndet på setteren og prøvde å dra den bort med et kraftig rykk. Men ettersom bikkja nærme seg klimaks, lot den seg ikke affisere av dette forsøket fra Miljøpartiet De på å redde mikroklimaet i Østre Bærum.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 12

Av Hobo Highbrow

Mens bilene suser forbi ut av La La LAN Land, blir Røde Raymond venner med en blåblå hund og roter seg opp i et hjørne. Men hvor blir det av GrønneLan? Har hun gått opp i røyk?

Røde Raymond sto med mobilen mot øret og lyttet. Ordføreren i Bærum var sikkert i møte i Samferdselsdepartementet for å smiske til seg litt fart i E18-utbyggingen, for hun svarte verken på ett eller fem ring.

Eller hadde hun tatt seg en langhelg på hytta for å fikse taket?

I så fall var det nok best av henne å holde fingrene unna mobilen. I hvert fall så lenge hun balanserte rundt i høyden med taksten på hodet, tenkte Raymond, i det han ble satt over til telefonsvareren og bedt om å legge igjen en beskjed.

Fuglehunden hadde omsider tømt blæren sin. Nå kom den vimsende bort og snuste på buksebenet hans. Den så opp på ham med et bedende blikk. Raymond avsluttet oppringingen uten å legge igjen beskjed, og la telefonen i lommen.

-Var det noe du ville? spurte han hunden. Den så dumt på ham tilbake.

Røde Raymond ble først nå oppmerksom på bilene som suste forbi på vei vekk fra hovedstaden i motsatt retning. Farten var forbausende høy. Det var nok fordi sjåførene prøvde å komme seg unna før bilene deres ble skrudd fra hverandre, kildesortert og solgt av kommunale ansatte i sine enkelte deler til geriljaen i Bortvekkistan. Byrådets mål om bikuber på alle offentlige toaletter innen 2018 hadde nemlig gjort et kraftig innhugg i budsjettene, og det trengtes utvilsomt betydelig ekstern finansiering, konstaterte byrådslederen der han sto.

Hunden satt der fremdeles med rumpa halvveis ned på asfalten og pep. Halen gikk som en feiekost. Snart var asfalten fri for gamle sigarettstumper og karamellpapir i flere meters omkrets.

-Flink bisk, sa Raymond imponert.

Bikkja var jo mer effektiv en halve renovasjonskorpset i La La LAN Land, måtte han medgi. Han klappet den på hodet et par ganger forsiktig.

Litte grann kos kunne han alltids avstå. Han var ingen hjerteløs mann uten følelser. Men hvis den begynte å mase om å få bli med og se på kontoret hans i Rådhuset og drikke rødbrus og spise bokstavkjeks, så var svaret tvert nei.

I det samme la setteren forlabbene rundt låret hans og begynte å jokke som om han om han var en tispe i løpetiden. Raymond prøvde å riste den av seg, men den hang på som en klegg.

– Er ikke det der Røde Raymond? hørte han en aksjonist rope et stykke unna.

– Hvor da? sa en annen aksjonist.

– Der! Bak den svarte bilen.

Bikkja hadde fått opp farten og øynet øyensynlig et håp om at det kunne bli en blå-rød koalisjon ut av parringen. Akkurat der var Raymond urokkelig. Han leflet ikke med konservative krefter. Han prøvde å riste av seg udyret på ny.

– Hva driver han med? spurte en tredje aksjonist.

– Ser ut som om han dresserer hunden sin, sa en fjerde.

Raymond dukket ned og beveget seg krumbøyd tilbake mot bilen. Det var lettere sagt enn gjort med hunden på slep. Det endte med at han snublet og ble liggende på alle fire midt i veien.

Neste kapittel

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN land. Kapittel 11

Av Hobo Highbrow 

Røde Raymond får erfare at Bærums fuglehunder er akkurat så tissetrengte som ryktene sier i Groruddalen. Det gjør ham fly forbannet. Men tar Bærums ordfører telefonen når han ringer henne fra motorveien?

Trafikken sto bom stille. Røde Raymond og GrønneLan satt tafatte og kikket ut av hvert sitt bilvindu, men det var ikke stort de så. Røyken fra de brennende bildekkene drev forbi og stengte sikten i alle retninger.  Men bak røyken et sted hørte de ropene fra aksjonistene som hadde samlet seg litt lenger fremme. Og enda lenger borte fra kom lyden av sirener som nærmet seg.

– Helvetes egoistiske klimaskeptikere, sa GrønneLan.
– Premiefjols!! istemte Raymond.
– Idioter! sa GrønneLan.
– Fjompete eplehageterrorister, repliserte Raymond.

GrønneLan så på ham. – Hva sa du?

– Eplehageterrorister, gjentok Røde Raymond.
– Liker du ikke epler, Raymond? sa GrønneLan.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 10

Av Hobo Highbrow

Nordavinden blåser duften av brente bildekk rett i fleisen på dem. Røde Raymond dagdrømmer i baksetet, mens GrønneLan hisser seg opp over dette og hint. Trøbbel er rett rundt svingen.

GrønneLan var taus noen sekunder mens bilen kjørte ut av Sandvika og tilbake i retning La La LAN Land. Antakelig regnet hun rynraskt over antall kilometer med sykkelveier som skulle anlegges den nærmeste uken i hovedstaden, eller hvor mange parkeringsplasser som skulle bort, tenkte Raymond og tok en mental snartur i forveien til Langtvekkistan.

Han skulle holde et innlegg på klimakonferansen i en sesjon om «Sykkelklemmens betydning for det grønne skiftet», og et annet i en sesjon om «Byregjering eller Byråd? Hvordan skape dårlig klima i en fei.».

Det første innlegget hadde GrønneLan skrevet for ham. Det andre tok han bare på sparket.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 9

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond får et svakt øyeblikk ved togstasjonen i Sandvika – eller er det GrønneLan som får det? Tilliten til NSB og Ruter er på vei ned hos begge to.

– Hva skjedde? spurte Røde Raymond.

GrønneLan hadde satt seg ved siden av ham i baksetet med sykkelvesken på fanget, mens sjåføren bakset med å få inn tohjulingen hennes sammen med koffertene i bagasjerommet.
– Det var jo meningen at jeg skulle ta toget tilbake til byen med sykkelen, sa GrønneLan.
– Ja? sa Raymond spent.
– Men så ble det først buss for tog til byen, la hun til.
– Sånt skjer med NSB hele tiden, sa Raymond irritert.
– Jeg stilte meg forrest i køen for å komme noen breiale småbarnsmødre med barnevogner i forkjøpet, slik at jeg kunne snike meg først inn på bussen med sykkelen, fortsatte GrønneLan.
– Godt tenkt, sa Røde Raymond.
– Men så var det plutselig blitt sykkel for buss for tog.
– Er det ikke typisk Ruter? sa Raymond.
– Beklager rotet. Jeg ville definitivt ikke rekke frem i tide, selv med el-sykkel, forsikret GrønneLan.
– Helt i orden, sa Røde Raymond forståelsesfullt.

(more…)