Menu

Pål H. Christiansen

Syklistaksjon 2019

Som ivrig syklist både sommer og vinter etterlyser jeg påbud som gjør det mulig for meg og andre pedaltråkkere å bidra økonomisk til den store klimasmarte fellesdugnaden for et godt miljø – på linje med førere av personbiler og andre fremkomstmidler, som lastebiler og trailere og varebiler, som bruker våre gater og veier og broer og tunneller for å komme seg frem i viktige og mindre viktige ærend.

Er det for eksempel ikke for galt at vi syklister fullstendig blir oversett som mulige bidragsytere til det felles løftet for en nødvendig utbygging av sykkelveier og kollektivtrafikk i Oslo og omegn?

At vi dessuten slipper unna forpliktelser som registreringsavgift, årsavgift, kjøp av piggdekkoblat, obligatorisk ansvarsforsikring, EU-godkjennelser og alt annet som påligger våre venner bilistene?

Tenk bare på bompenger, som politikerne i Oslo og Akershus med slik stor overbevisning argumenterer for! Vi er jo helt og holdent avhengige av bompenger for i det hele tatt å komme i nærheten av å realisere slike presserende tiltak som sykkelveier på kryss og tvers av hele byen og nye kollektivløsninger som Fornebubanen og den nye T-banetunnelen som skal svinge seg fra Majorstuen via Bislett til Tøyen.

Skal vi syklister liksom sees bort fra som om vi er dumme små unger som skal gå gratis, mens de “voksne” veifarende må vrenge de slunkne lommebøkene sine støtt og stadig for å kunne kjøre på veiene?  

Jeg vet at mange syklister som meg føler seg beklemte når de kjører gratis på stadig flere og finere sykkelveier uten å betale noen ting for det. Når Oslo kommune prioriterer å måke sykkelveiene vi kjører på dag ut og dag inn gjennom hele vinteren, fremfor fortau og bilveier, kjenner vi at vi blir litt forbanna på vegne av våre medtrafikanter bak bilrattene som må skli rundt på glatta og attpåtil betale for det.

Men det har jo aldri vært snakk om at vi syklister ikke vil betale. Det bare ingen som har bedt oss om å gjøre det ennå. Og sånn er det jo; det som er gratis tar man liksom for gitt, slik som luften vi puster inn, aftensolen og konglene i skogen.

Det er vel ingen hemmelighet at vi syklister er temmelig uforsiktige iblant og kommer opp i farlige situasjoner. Noen av oss bruker dessverre ikke hjelm. Verre er det at vi ofte sitter i egne tanker med musikk på øret og ikke tenker på hvor sårbare vi er der vi tråkker avsted med rumpa på et temmelig ubehagelig sete. Vi kan fort bli en kjempeutgiftspost for helsevesenet!

Jeg husker godt at jeg trynet i asfalten midt i rushen en gang i 1980. Den gang bodde jeg litt overfor Smestad og jeg hadde vært og klasket tennis på Frogner med noen kamerater. Jeg var sulten og dehydrert og hadde en racersykkel med veldig smale dekk. Mer enn smale nok til å gli ned mellom sprinklene i et avløp langs veien litt forbi Bakkekroen.

Og det var akkurat det som skjedde! Forhjulet gled ned mellom sprinklene og fikk en bråstopp, mens jeg og resten av sykkelen fortsatte fremover til vi nådde asfalten med et smell. Jeg våknet på bakken med hendene fast rundt styret, som om jeg klamret meg til selve livet.

En hyggelig bilist hadde vett nok til å stable meg på bena og inn i bilen sin. Han kjørte meg til legevakten i Storgaten. Brillene var ødelagt og sykkelen skadet, men jeg slapp unna med noen sting, hjernerystelse og en kul i pannen som ikke forsvant på noen år. Den minnet meg om at det norske helsevesenet alltid står parat til å lappe oss sammen når vi har vært i uløkka. Vi skal være glade for at staten betaler det grøvste når vi trenger hjelp.

Sannheten er at de aller fleste sykkelulykker er forårsaket av oss syklister selv. Og med økende antall syklister vil vi ikke bare være en fare for oss selv, men også andre. Så jeg etterlyser en obligatrisk ansvarsforsikring som gjør at vi kan gjøre opp for oss når vi av uforsiktighet skader andre. Det er viktig å få dette på plass fort.

I fremtiden må vi innse at vi må sykle om vinteren, også. Da må vi ha piggdekk på syklene, akkurat som mange biler har. Men piggdekk forårsaker som vi vet svevestøv, og dette bør da sannelig også vi syklister betale for gjennom piggdekkoblater som vi kan feste på hjelmen eller stangen eller et annet egnet og synlig sted.

At også vi syklister bør bidra til stat og kommune, til trygghet, miljø og helse gjennom registreringsavgift, årsavgift, bompenger, kjøp av piggdekkoblat, obligatorisk ansvarsforsikring, EU-godkjennelse etc. på linje med biler og andre fremkomstmidler er en selvfølge og noe Syklistaksjon 2019 vil arbeide for å få på den politiske agendaen frem mot kommunevalget neste høst. Vi regner med at mange syklister kommer til å støtte opp om denne saken i tiden som kommer.

Sykkelaksjonisten tar en pust i bakken i det skotske høyfjellet. Turen gikk fra Newcastle til Bergen, via Færøyene. 

Fjodor-show på Miniøya

Lørdag 10. juni leste og sang Espen Beranek Holm om torsken Fjodor for en lydhør forsamling på Norges største barnefestival Miniøya i Tøyenparken i Oslo. 

Det Røde teltet var så godt som fylt til randen da Espen åpnet med å synge introsangen “Fjodor, en frekk torsk”. (more…)

Veien til La La Lan Land. Kapittel 2

Av Hobo Highbrow

Det demokratiske underskuddet fortsetter å stige i byen under de frodige åsene. Hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La Lan Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? Blir det tyve eller tredve etasjer høye blokker på Smestad? Og hva drømmer Byrådslederen om når han sover ut rusen etter en fredagskveld på byen? (more…)

Årets sommerslager med Espen Beranek Holm og Fjodor

Ta på solfaktor, den gamle Beach Boys-T-skjorta og gjør deg klar: Med låten «Mitt Ultrafiolette Surfbrett» sparker Espen Beranek Holm og barnebokhelten Fjodor sommeren i gang med sprellende surfmusikk for små og store. (more…)

Espen Beranek Holm og Fjodor på Storytel

Espen Beranek Holm

Fjodor går bananas var en av årets mest kritikerroste barnebøker da den kom ut i 2006. I løpet av mai 2018 er den og fire andre bøker om den rampete torsken Fjodor tilgjengelige som lydbøker med sang og musikk på Storytel.

(more…)

Veien til La La Lan Land. Kapittel 1

Av Hobo Highbrow

Ettermiddagssolen stod inn av vinduet på byrådslederens kontor. Lyset avslørte tusenvis av støvkorn som svevde som små engler over kontorpulten til Røde Raymond. Han hadde irritert seg lenge over den elendige rengjøringen på rådhuset og nå grep han mappen med papirer om den forestående klimakonferansen i Langtvekkistan og løftet den opp. Han lot den henge i luften over hodet et øyeblikk, før han brått slo den i skrivebordet så støvet skvatt.
(more…)

Livet på Ekely: Bursdag på kollen

Bjarne har invitert alle som teller i barnebursdagen sin.

Sofie Elise er der. Og Jan Thomas.
Og Lars, den artige kuratorfyren fra museet på Tøyen. Han og Bjarne har dønn lik humor. (more…)

Livet på Ekely: Bjarne liker ikke fisk

Edvard har vært nede hos Bjarne på kollen og invitert på middag i dag. Men Bjarne ville ikke komme. Han ville heller sitte ensom i dødshuset sitt og dø litte grann.

– Hva skal du ha til middag, da? hadde Bjarne først spurt da Edvard dukket opp på døren.
– Det blir fisk, sa Edvard.
– Hva slags fisk? ville Bjarne vite.
– Torsk, sa Edvard. (more…)

Livet på Ekely: Edvard Nattevandrer

Edvard er våken igjen i natt. Han står ved vinduet og lytter til stillheten. 

Etter at de begynte å bygge det nye huset mellom trærne nede på kollen, ble det støy fra gravemaskiner og lastebiler dagen lang. Det ble vanskelig å få gjort noe på dagtid.
Og etter at det ble ferdig begynte skuelystne mennesker å dukke opp for å se på det merkelige huset, som mest av alt lignet på en mislykket flyvemaskin.  (more…)