Veien til La La Lan Land. Kapittel 6.

Av Pål H. Christiansen

Det begynner å bli skrint med kjøtt i kantinen i rådhuset i La La LAN Land. Det rumler høylytt i magene på enkelte byrådsmedlemmer. Kan det komme til å påvirke byrådsamarbeidet på sikt?

– Alle vil bo i La La LAN Land, sa Robert. – Skal vi nekte dem det?

Finansbyråden stod foran byrådslederen i køen i kantinen og forsynte seg med lunsj. Han lesset opp med karbonader, poteter og brun saus på tallerkenen, som om han var på vei til hytta og hadde stanset på en veikro i Gudbrandsdalen.

Raymond var imponert over at Robert ga så blanke i instruksene fra byråden for miljø og samferdsel om å spise mindre kjøtt.

– Neida, sa Raymond. – Her er alle velkomne.

– Fattig som rik, sa Robert.

– Svart, hvit, gul eller blå, sa Raymond.

– Ja, nå snakker vi hudfarge, Raymond, ikke partier? sa Robert.

– Selvsagt, sa Raymond.

 

Nå var det hans tur. Og han var usikker på hva han skulle forsyne seg med.  Disken med vegetarretter hadde vokst noe voldsomt i det siste. Det var vegetariske biffer og bøffer og benløse fugler uten tilsetningsstoffer av noen art.  Alt laget av kortreiste nøtter fra Hakkebakkeskogen.  Men det så ikke noe godt ut.

– Men si meg, Raymond. – Hvorfor vil egentlig alle bo i La La LAN Land?

– Vi har det beste 17de mai-toget i verden, sa Raymond.

– Det er sant, sa Robert og nikket.

– Men har vi jobber nok til dem? spurte Raymond

– De kan faen meg jobbe på NAV. Det er nok å drive med der, sa Robert.

 

Raymond hadde utrolig lyst på kjøtt. Men GrønneLan stod litt lenger bak i køen og hun ble så sur på ham når han ikke sørget for å bidra til vekst i det kommunale innkjøpet av vegetarisk og økologisk. Han rasket til seg en økosalat og diltet etter Robert til et ledig bord.

– Og så er det den pølsebua på Kampen, sa Robert da de hadde satt seg ned.

– Å, ja! Elsker de pølsene der, sa Raymond og rotet i salaten sin med gaffelen.

– Olsenbandefilmene, utbrøt Robert. – De er spilt inn her i La La LAN Land.

– De er gøyale! ropte Raymond.

– Stor kunst, sa Robert seg enig.

– Vi må ta en videokveld når jeg er tilbake fra Langtvekkistan, Robert, sa Raymond.

– Det må vi, sa Robert.

– Da blir det øl og pølser!

– Klabert, sa Robert.

 

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5


 

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Av Pål H. Christiansen

Røde Raymond blir irritert over at finansbyråden gir uttrykk for begeistring over kjolene til GrønneLan. Til tross for dette klarer byrådets medlemmer å samle seg om flere viktige tiltak for å dempe de folkelige protestene som har blomstret opp i og utenfor La La Lan land.

Videoteamet ventet på Røde Raymond utenfor kontoret hans da han kom på jobb neste morgen. Det var egne folk til kamera, lys og lyd, foruten en liten sprett av en regissør som så ut som om han tilhørte den helt ytterste høyrefløyen i Venstre.
– Er vi klare? spurte regissøren.
– Er vi flere som skal danse? spurte Raymond.
– Det er bare deg foran kamera, sa regissøren.
– Fint, sa Raymond og låste dem inn.

Mens filmfolkene satte opp utstyret, tok Raymond av seg jakken og sjekket innboksen sin. Han skvatt litt da han så at det lå firehundreogtrettito uleste e-poster med emner som:

 

ER DU TETT I POTTA SOM VIL FORTETTE PÅ SMESTAD?

SLUTT Å GRAFSE PÅ GREFSEN!

STANS RASERINGEN AV STRAND!

Raymond reiste seg brått og gjorde noen hoftebevegelser for å løse litt opp nedentil. Fire ganger til høyre. Fire ganger til venstre. En gang frem. En tilbake. Og så prøvde han å riste på rompeballene slik Hanna hadde lært ham.

– Da er alt klart, sa regissøren. – Still deg med ryggen til oss og se ut av vinduet.

Raymond gjorde som regissøren sa, selv om han ikke likte å bli kommandert av andre enn GrønneLan og Hanna. Langt der ute så han Nesoddbåten komme innover med et lass av pendlere fra nabokommunen. Det ergret ham stort å tenke på at skatteinntektene deres ikke gikk til La La LAN Land . Han kunne trenge alle de pengene som var å få når GrønneLan satte i gang med sykkelveiene sine for fullt

– Musikk! ropte regissøren.

Mobiltelefonen ringte akkurat da Raymond skulle snu seg mot kameraet og vralte ut i rommet som en gakkgakk.
– Kutt! ropte regissøren.
– Hallo, sa Raymond inn i mobiltelefonen.
Det var byrådssekretæren som ba ham komme i møte med en gang. Det hastet.
Raymond tok på seg jakken igjen og gikk mot døren.
– Beklager. Dere får se på utsikten mens jeg er borte, sa han og forsvant ut.

Han traff Inga Marte på vei bort til det helt ekstra ekstraordinære byrådsmøtet.
– Hvordan går det med deg? sa hun.
– Kunne vært verre, sa Raymond.
– Jeg så bilen på TV. Ble du ikke sjøsyk når de gynget på den?
– Jo, sa Raymond.
– Hadde du spypose? sa Inga Marte.
– Nei, sa Røde Raymond.

Alle var på plass da Røde Raymond og Inga Marte kom hastende i siste liten. Stemningen var litt laber rundt bordet, omtrent slik den pleide å være dagen etter julebordet. Men nå var det ikke snakk om noen bakrus av det festlige slaget, akkurat.
Raymond prøvde å løse opp stemningen med litt humor.
– Noen som så noe veldig morsomt på TV i går, kanskje?
– Vi så deg alle sammen, sa Hanna mutt.
– Det var kanskje ikke kvelden for å slå av mobiltelefonen, la hun til.
– Noen som prøvde å få tak i meg? sa Raymond overrasket.

Alle byrådene rakte en hånd i været.

– Jeg var tom for strøm, sa Raymond.
– Skal vi komme i gang? sa GrønneLan. – Vi har noen hastevedtak som må bli iverksatt.
– Hva er det som haster sånn, egentlig? spurte Raymond.
– Opposisjonen har begynt å kritisere kjolene mine, sa GrønneLan.
– Å? sa Raymond.
– Noen mener de ikke er så klimasmarte, sa Hanna.
– Hæ? sa Raymond.
– De er jo rålekre, sa Robert.

Raymond så hardt på Robert. Hva var det han innbilte seg egentlig?
– Har du hørt på maken? sa Inga Marte.
– Jeg blir veldig lei meg av sånn mobbing, snufset GrønneLan.
– Ikke bry deg om dem, sa Røde Raymond.
– Typisk hersketeknikker, sa Inga Marte. – Bli med på kurset vårt i kvinnegruppa, så lærer du å hamle opp med det der.
– Og så må vi gjøre noe straks for å stilne alt bråket rundt E-18 og fortetningsplanene på Nedre Grefsen og Smestad og de andre stedene, sa Lan.
– Har du noen forslag Hanna? sa Raymond.
– Vi kan alltids gå ned en etasje på blokkene, mumlet Hanna.
– Hvor mange er vi på nå, da?
– Tjueni når vi går ned en, sa Hanna.
– Tjueni er bra, sa Robert.
– Noe mer? sa Raymond og så på klokken.
– Det eneste som helt sikkert funker er å gå ut med at det blir uteservering av øl overalt i byen mye lenger til sommeren, sa Geir, byråden for næringsutvikling og eierskap, som hadde våknet plutselig.
– Hvor lenge? spurte Raymond.
– Jo lenger, jo bedre, sa Geir
– Vedtatt, sa Raymond og reiste seg.

På vei ut  hvisket Inga Marte noe til Røde Raymond som han bare såvidt fikk med seg.
– Det kan være greit å alltid ha et par spyposer tilgjengelig i bilen.
– Men jeg måtte ikke spy, Inga Marte, svarte han.
– Bra for deg, sa Inga Marte.

 

Neste kapittel:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 6

Tidligere kapitler:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Strandfolket: Vi krever E18-avklaring NÅ!

Beboerne på Strand er under konstant press på grunn av den uavklarte situasjonen rundt E-18. Det går på helsen løs. Nå må det politisk miljøet legge alt spill til side og la oss komme ut av en uutholdelig gisselsituasjon.

Fremleggingen av Nasjonal Transportplan rett før påske inneholdt gode nyheter for beboerne på Strand i Bærum, hvis hus og nabolag står i fare for å bli ødelagt av Oslo-pakke 3-forliket fra juni i fjor mellom Akershus Fylkeskommune og Oslo kommune. I kjølvannet av kompromisset har det som kjent oppstått en politisk maktkamp der vi befinner oss midt i skuddlinjen.

Signalene fra Regjeringen og Stortinget er nå at første fase av E-18 i Vestkorridoren skal bygges i én omgang, noe som vil gjøre den fryktede og midlertidige omkjøringen på Strand unødvendig ettersom Høviktunellen skal fullføres helt frem til Ramstadsletta. Dermed spares våre boliger, og vårt nærmiljø slipper store belastninger i form av støy- og forurensningsplager og utrygge skoleveier. Dette er signaler vi selvsagt er glade for.

Det er også bra at fylkesordfører Anette Solli (H) er i dialog med Oslo for å se om det er muligheter for å gjøre noe med den siste Oslopakke 3-avtalen som kan løse floken på Strand. Byrådsleder Raymond Johansen ser imidlertid ikke ut til å gå med på noen endringer som kan løse problemet raskt, men setter sin lit til at Jonas i ny regjering med AP i spissen vil redde skinnet hans.

For det er Stortinget som til syvende og sist bestemmer over en riksvei og vi må kunne stole på at Regjering og Storting virkelig gjør det som de lover og som må til – nemlig å skjære igjennom og åpne for en sammenhengende og fornuftig utbygging.

Lite gledelig er det derfor å være vitne til hvordan endel politikere og partier nå bruker saken, og dermed vår ulykksalige situasjon oppi denne, til å posisjonere seg inn mot det forestående valget.

Vi registrerer at noen politikere slår seg på brystet og tar fremleggene i Nasjonal Transportplan til inntekt for eget partis fortreffelighet og handlekraft i E-18-spørsmålet. Andre, som stortingsrepresentant Rasmus Hansson (MDG), gjør det klart at han og partiet vil fortsette kampen mot en fullt utbygget E-18 frem mot valget, som om det skulle være et håp om at synspunktet vil nå frem hos det nye Stortingsflertallet.

I kjølvannet av alt dette kommer det nå også ulne signaler fra Arbeiderpartiet på Stortinget og i Akershus om nettopp hva som vil skje etter valget dersom det blir regjeringsskifte til høsten. Til nå har som kjent Arbeiderpartiet i Bærum gått inn for en helhetlig utbygging av E18, mens AP i byråd i Oslo har gått mot. Hva kan vi forvente? Det minste må være en avklaring på Arbeiderpartiets landsmøte til helgen. Hvis ikke vil mange flere Bærumsvelgere svikte AP i valget til høsten.

Ytterligere usikkerhet rundt E-18 vil selvsagt være en katastrofe for oss som bor på Strand og medføre forsterket bekymring for fremtiden. I det hele tatt er den stigende valgkampstemningen noe som gjør oss utrygge på om politikerne egentlig overhodet bryr seg om vår situasjon, eller om de er mest ute etter å sanke stemmer. Kan resultatet bli at vi likevel blir sittende i klemme i måneder og år fremover uten en avklaring?

Vi er under konstant press og det går på helsen løs for mange. Dette er noe vi verken vil eller kan finne oss i.

Nå må det politiske miljøet gå ut av valgkampmodus et øyeblikk, legge politisk taktikkeri til side – og gi oss en garanti om at vi ikke skal miste våre hjem og få vårt nabolag ødelagt av en unødvendig omkjøring ingen egentlig ønsker.

Slik at vi kan komme oss videre med våre liv.

Veien til La La LAN Land – en føljetong

En føljetong av Pål H. Christiansen

Sjefen i La La LAN Land har en drøm: At byen hans skal trekke til seg 200.000 nye innbyggere og bli verdens klimahovedstad. At det skal bli mer vegetarisk på menyen i kantinen på Rådhuset. At hver stasjon på Holmenkollbanen skal ha et høyhus som strekker seg opp gjennom skyene. Men når det demokratiske underskuddet stiger i byen under de frodige åsene gjør innbyggerne opprør. Og hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La LAN Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sagt om Veien til La La LAN Land:

“Overraskende useriøst.”

“Fantastisk bra skrevet. Jeg elsker humoren og ironien. Venter på fortsettelsen….Tusen takk!”

“Prøver vi ikke å oppdra barna våre til ikke å mobbe? Skam deg!! Du må gjerne være uenig i politikken, men dette er bare pinlig.”

“Første gang lurte jeg på om dette ble for mye, men det blir bare bedre og bedre. Du har en skarp og vittig penn.”

“Kjempebra – fortsett!!!”

 

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Veien til La La LAN Land. Kapittel 6

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Av Pål H. Christiansen

Røde Raymond er utålmodig. Han liker ikke bilkø. Han vil hjem fra byen så fort han kan. Byen er i opprør og hjemme venter Monopolspillet med alle sine hoteller og hus.

Det tok en evighet før Røde Raymond kom seg hjem. For det første var det et satans kaos i sentrum fordi Bærumsdemonstrantene hadde kjørt de fjollete små elektriske konebilene sine inn på E18 og forlatt dem låst overalt. De sto i gatekryss og foran inn- og utkjøringer, på hjørner og i midtrabatter.

Skulle det fortsette på denne måten fikk Byrådet sette fart i arbeidet med å fjerne privilegiene til el-bileierne, slik at de ikke lenger kunne kjøre inn fra forstadskommunene og parkere og lade gratis i La La LAN Land, tenkte Raymond.

Han satt i baksetet og okket og stønnet så kraftig at sjåføren til slutt snudde seg og så på ham.
– Kanskje du heller vil hoppe av og ta T-banen? spurte han.
– Hallo? sa Raymond.
– Her er jeg,  sa sjåføren.
– Jeg kan ikke ta T-banen, vettu, sa Raymond.
– Å? sa Sjåføren.
– Inga Marte avinstallerte Ruter-appen min, sa Raymond.

Dernest var det den alminnelige rushtrafikken, som også gjorde det helt umulig å komme frem med bil gjennom byen. Det var jo helt håpløst å bruke bil med alle disse bilene som var i veien, tenkte Raymond irritert. Det måtte han i hvert fall se å få en slutt på.

– Det er jo fort gjort å ordne den appen, sa sjåføren.
– Jeg klarer jo ikke å installere den igjen, sa Raymond.
– La meg prøve, sa sjåføren og rakte frem en hånd.
– Err ‘u gæærn! ropte Røde Raymond.

Sjåføren trakk til seg hånden som var den bitt av en klapperslange.
– Ingen får klå på mobilen min, sa Raymond.
– Nei, sa sjåføren
– Inga Marte er et unntak, la han til.

Sjåføren sukket for seg selv, satte bilen i gir og kjørte noen meter frem før køen stoppet opp igjen.
– Bare kjør på sykkelveiene, du, sa Raymond. – Vi har ikke all verdens tid, heller.

Det var mørkt da Røde Raymond omsider låste seg inn i boligen sin. Det første han gjorde var å trekke gardinene for alle vinduer og så ble han sittende stille noen minutter i sofaen og gjøre avslappende pusteøvelser.

– Ahhhhh, sa han og slapp pusten ut lenge og vel. – Ahhhhh.

Han prøvde å stenge alle andre lyder ute, men det var en pipelyd et eller annet sted i rommet som trengte gjennom.

Piiiip. Piiiip.
– Ahhhhh.
Piiiip. Piiiip.
– Ahhhhh.

Det hørtes ut som om lyden kom fra TV-apparatet. Raymond slo på en lampe og begynte å krabbe rundt på gulvet. Han fant fjernkontrollen under sofaen og slo på TV’n. Bildene fra dagens begivenheter i La La Lan Land dukket opp på skjermen med det samme. Der så han plutselig demonstrantene som sperret trafikken, den omringete byrådsbilen med de sotete vinduene. Slagord som “Stopp raseringen av Strand” og “La Oslo leve!” gjallet i gatene.

Røde Raymond dumpet ned i sofaen igjen. Foran ham lå reiseguiden over Langtvekkistan han kjøpte sist lørdag. Han skulle til Langtvekkistan på klimakonferanse sammen med GrønneLan og skape litt blest om La La LAN Land om noen dager bare. Verdens klimahovedstad over alle klimahovedsteder kunne aldri få nok av god PR i utlandet.

Det var derfor han ikke kunne holde tale på julebordet i Rådhuset. Det var derfor han skulle spille inn den videoen dagen etter der han måtte vrikke på rompa akkurat som Hugh Grant. Han kunne rett og slett ikke være tilstede i egen røde person.

Ved siden av reiseguiden lå Monopolspillet og det store kartet over La La LAN Land. Han pleide å sitte slik i sofaen og studere kartet om kveldene og drømme seg helt bort i storslåtte planer. Ja, de VAR storslåtte, men det var ikke hans stil å drømme smått.

Blikket hans falt på Trosterudveien og området rundt Riis og Gaustad på kartet. Han tok et hotell fra Monopolspillet og plasserte det omtrent der barndomshjemmet til Jonas lå, og lente seg så fornøyd tilbake i sofaen.

Hvert hotell symboliserte et høyhus fullstappet av klimasmarte leiligheter.

Han lo en ond liten latter.

 

Neste kapittel:

Veien til La La LAN Land. Lapittel 5

 

Tidligere kapitler:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

 

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Av Pål H. Christiansen

Byen er i opprør. Men sjefen i La La LAN Land har en drøm: At byen hans skal trekke til seg 200.000 nye innbyggere og bli verdens miljøhovedstad. At det skal bli mer vegetarisk på menyen i kantinen på Rådhuset. At hver stasjon på Holmenkollbanen skal ha et høyhus som strekker seg opp gjennom skyene.

Da Røde Raymond skulle hjem fra jobben den dagen sto det en gruppe demonstranter utenfor Rådhuset og ropte slagord. De klossete bannerne så ut som om de var laget av en gjeng barneskoleelever som ville ha mer lommepenger av foreldrene sine.

Han oppdaget dem da byrådslederbilen kjørte opp av garasjen. Han satt i baksetet med solbriller på, fremdeles med en liten hodepine bak pannen. Det var som om de hadde ventet på akkurat ham.

– Hva skjer? spurte han.
– Det er noe med E18 i Bærum, svarte sjåføren og tok en stor sving rundt menneskemengden.

Raymond sank ned i baksetet og prøvde å forsvinne ut av syne. Han hadde et øyeblikk vært redd for at det var et problem med duftviskelærene han ga bort til skoleelever. At det var oppdaget miljøgifter i dem eller noe sånt. E18 var ikke hans problem. Det var noe småtteri som GrønneLan fikk ta seg av.

Han lukket øynene og dermed dukket GrønneLan frem i en av de klimasmarte kjolene sine. Det var da som pokker! Ikke nok med at hun dukket opp på kontoret i tide og utide; nå hadde hun okkupert hjernen hans også. Dette var ikke bra!

Sjåføren bråbremset og kroppen til Raymond ble kastet fremover mot forsetene, men bilbeltet holdt ham heldigvis tilbake, akkurat som den gode gamle partipisken i Arbeiderpartiet.

Da han åpnet øynene igjen bak solbrillene var bilen omringet av demonstranter. Nå var det visst ikke bare E-18 det var snakk om. På plakatene stod noe om rasering av både Smestad og Grefsen og flere andre villaområder. For en drittdag, tenkte Røde Raymond.

Demonstrantene så litt småhissige ut. At disse småborgerlige folkene fra Bærum, Smestad og Grefsen hadde såpass guts imponerte ham. Skulle tro de hadde vokst opp i Groruddalen og måtte sloss for å komme seg frem i verden, akkurat som han. Nå begynte de å gynge på bilen, også.

Foto: CF-Wesenberg/kolonihaven

Mobiltelefonen ringte. Det var Robert.

– Er du der, Raymond? spurte finansbyråden.

– Tror det, sa Raymond.

– Er du kommet hjem? spurte Robert.

– Jeg er i bilen utenfor, sa Raymond. -Hold an, Robert. Det kommer en annen samtale inn.

– Er det deg, Raymond? sa GrønneLan.

– Tror det, sa Raymond.

– Ikke bry deg om de demonstrantene, sa Lan og la på.

Bilen gynget kraftigere og Raymond kjente at han begynte å bli kvalm.

– Er du der fremdeles, Raymond? sa Robert på den andre linjen.

– Tror det, sa Raymond.

– Ikke gå ut av bilen, sa Robert.

 

Det banket på ruten. Det var Robert i den klimasmarte mørke dressen sin. Han så bekymret ut. Sjåføren åpnet døren og finansbyråden klemte seg inn i baksetet på bilen.

– Går det bra med deg? sa han.

– Har ikke kjent etter, sa Raymond.

– Kanskje vi skal ta et slag kurong og en lettøl i kveld, sa Robert.

– Ikke i kveld, Robert, sa Røde Raymond.

 

Neste kapittel:

Veien til La La LAN Land: Kapittel 4

 

Tidligere kapitler:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

 

Veien til La La Lan Land. Kapittel 2

Av Pål H. Christiansen

Det demokratiske underskuddet fortsetter å stige i byen under de frodige åsene. Hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La Lan Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? Blir det tyve eller tredve etasjer høye blokker på Grefsen? Og hva drømmer Byrådslederen om når han sover ut rusen etter en fredagskveld på byen?

FOTO: CF-Wesenberg@kolonihaven.no

Kvelden etter fredagspilsen hadde Røde Raymond våknet med et rykk hjemme i sengen sin og satt seg rett opp og ned. Han var svett og pulsen gikk i hundre, akkurat som på den lille motoren på el-sykkelen til GrønneLan.

Hva hadde egentlig skjedd kvelden før etter at fredagspilsen hadde blitt både en og to og fem fredagspils? Han husket bare at han hadde gått på bussen omsider, men blitt kjeftet på av en sur sjåfør fordi han hadde avinstallert Ruter-appen sin.

– Det er jo bare meg, hadde han sagt til bussjåføren.

– Og jeg er bare meg, svarte bussjåføren med barnestemme.

– Det er ikke akkurat det samme, da, hadde byrådslederen sagt. – Jeg er jo Raymond. Ser du ikke det?

– Jasså? hadde sjåføren sagt og lent seg litt frem og studert ham nærrmere.

–  Røde Raymond, altså, la Raymond til.

Sjåføren hadde reist seg opp og dratt opp glidelåsen i jakken sin.

– Rød, gul, grønn eller blå – samma faen for meg, hadde han sagt.

Og lempet Røde Raymond av bussen.

 

Raymond tuslet inn på badet og så seg i speilet. Det var ikke noe godt syn. Han håpet han hadde tatt seg bedre ut kvelden før enn nå. Inni hodet hans banket en liten rørleggerlærling med en tang på noen veldig følsomme rør.

Han hadde drømt om henne igjen rett før han våknet. At hun flørtet med ham. Hun hadde sagt hvor barsk han alltid var når han stod frem på fjernsyn og sa sånne tøffe ting som at nå hadde han vedtatt at alle skolebarna i Oslo skulle få et gratis duftviskelær hvert annet år av ham personlig. Det vil si – av kommunen. Hun likte den visjonære Røde Raymond så innmari godt.

Så hadde hun sagt at rumpen hans var fastere i fisken enn Hugh Grants. Og hun visste hva hun snakket om, sa hun, for hun hadde vært på sommerskole i Brighton med Hugh Grant på 1970-tallet.

Hadde hun bedt ham om å vrikke litt på den?

Joda!

Og det hadde han gjort som det selvfølgeligste i verden. For GrønneLan var han i stand til strekke seg svært langt.

Hadde hun kysset ham også?

Han var ikke sikker. Uansett var det bare en drøm.

 

Røde Raymond stod ved vinduet på kontoret sitt i Rådhuset en stund etter at GrønneLan hadde gått og øvde på dansen. Det var ikke så lett som det så ut til å bevege seg perfekt til musikken.

For Hugh Grant var det naturlig. Han hadde jo slik en vidunderlig kroppsbeherskelse. Mens Raymond måtte vedgå at han måtte konsentrere seg voldsomt for å holde orden på kroppsdelene sine. De hadde en tendens til å gå i alle retninger, men mest mot venstre.

– Sånn ja! lød en stemme bak ham.

Så kjente Raymond en hånd på den høyre rumpeballen.

Han kvapp til og snudde seg rundt.

– Fint om du banker på først, Hanna, sa Røde Raymond til byråden for byutvikling.

– Jeg banket både en og to ganger, sa Hanna. – Har du sjekket hørselen i det siste?

Da han så den store bunken med tegninger som byråden for byutvikling hadde lagt foran ham på pulten, ristet Raymond på hodet og dumpet ned i kontorstolen igjen. Han fikk lyst til å stikke av en tur bort på Aker Brygge for å kjøpe seg en softis. men Hanna lot ham ikke slippe unna.

– Se på disse kule skissene til hvordan det kan bli på Nedre Grefsen, sa hun.

– Heter det ikke bare Grefsen? sa Raymond.

– Nedre Grefsen er ned mot Storo, sa Hanna.

– Må jeg? spurte Røde Raymond.

– Hadde vært lurt å ta en titt, sa Hanna.

– Jeg er ikke helt i form i dag, egentlig.

– Jeg kan godt bestille en time hos bedriftslegen til deg, sa Hanna.

– Glem det, sa Raymond.

– Vi tenkte blokker på tredve etasjer når vi har skuffet unna villaeierne, sa byråden.

– Tredve etasjer! utbrøt Røde Raymond.

– Vi må gå hardt ut, ellers har vi ikke noe å forhandle med, sa Hanna.

Den dama er ikke dum, tenkte Røde Raymond.

 

Neste kapittel:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Tidligere kapitler:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

 

 

Kattivisten Kaspar er klar til kamp

Kaspar er en pådriver for å redde Strand fra rasering. Han vil kjempe så lenge det er tørrfor å få i matskålen!

 

 

 

 

 

 

Han elsker det spennende livet som kattivist. Innimellom tar han seg en tur ned til Jar Tek og ser etter mus. Han synes det skjer for lite og mjauer oss opp av sengen på søndag morgen.

 

Hver dag sitter han på trappen og venter på at Statens Vegvesen skal dukke opp i toppen av bakken med nye ubehagelige beskjeder. Det vil han slett ikke ha noe av. Det kommer bare ikke på tale!

 

 

 

 

 

 

 

 

Takk for støtten, Kaspar!

 

 

 

 

 

#kattivist

Fra en aksjonists dagbok: Kneblet av SVV

Statens Vegvesen durer umusikalsk på og vil kneble opprøret på Strand. Hva skal man si om en part som i det ene øyeblikk banker på døren for ta huset ditt og i neste øyeblikk ikke lar deg få gi uttrykk for uenighet?

Statens Vegvesen har i natt tatt ned våre nylig oppsatte bannere på henholdsvis gangbroen ved Shellstasjonen på Strand og på Høvikbroen med slagord som “Hel Høviktunnel nå” og “Stopp raseringen av Strand”.

Tidligere har Statens Vegvesen også vært med lift og tatt ned et banner på støygjerdet på sjøsiden tvers overfor bussholdeplassen på Strand der det stod “Stans raseringen”.

Vi finner det opprørende at Statens Vegvesen, som selv har kommet med det meningsløse forslaget som medfører ødelegging av Strandområdet, og som har skremt oss og holdt oss på pinebenken i månedsvis, nå i praksis knebler vårt temmelig uskyldige forsøk på gi uttrykk for vår helt rettmessige kamp.

Vi er selvsagt klar over at de nok kan vise til en eller annen paragraf som hjemmel for å ta vekk ting som henger på broene eller støygjerdene, men i dette tilfelle funger fjerningen som en knebling av en sak de selv er dypt involvert i og de burde holde fingrene av fatet.

Med dette har de eskalert en konflikt, og det beklager vi sterkt. Vi kommer ikke til å gi oss med dette!