Strandfolket: Vi krever E18-avklaring NÅ!

Beboerne på Strand er under konstant press på grunn av den uavklarte situasjonen rundt E-18. Det går på helsen løs. Nå må det politisk miljøet legge alt spill til side og la oss komme ut av en uutholdelig gisselsituasjon.

Fremleggingen av Nasjonal Transportplan rett før påske inneholdt gode nyheter for beboerne på Strand i Bærum, hvis hus og nabolag står i fare for å bli ødelagt av Oslo-pakke 3-forliket fra juni i fjor mellom Akershus Fylkeskommune og Oslo kommune. I kjølvannet av kompromisset har det som kjent oppstått en politisk maktkamp der vi befinner oss midt i skuddlinjen.

Signalene fra Regjeringen og Stortinget er nå at første fase av E-18 i Vestkorridoren skal bygges i én omgang, noe som vil gjøre den fryktede og midlertidige omkjøringen på Strand unødvendig ettersom Høviktunellen skal fullføres helt frem til Ramstadsletta. Dermed spares våre boliger, og vårt nærmiljø slipper store belastninger i form av støy- og forurensningsplager og utrygge skoleveier. Dette er signaler vi selvsagt er glade for.

Det er også bra at fylkesordfører Anette Solli (H) er i dialog med Oslo for å se om det er muligheter for å gjøre noe med den siste Oslopakke 3-avtalen som kan løse floken på Strand. Byrådsleder Raymond Johansen ser imidlertid ikke ut til å gå med på noen endringer som kan løse problemet raskt, men setter sin lit til at Jonas i ny regjering med AP i spissen vil redde skinnet hans.

For det er Stortinget som til syvende og sist bestemmer over en riksvei og vi må kunne stole på at Regjering og Storting virkelig gjør det som de lover og som må til – nemlig å skjære igjennom og åpne for en sammenhengende og fornuftig utbygging.

Lite gledelig er det derfor å være vitne til hvordan endel politikere og partier nå bruker saken, og dermed vår ulykksalige situasjon oppi denne, til å posisjonere seg inn mot det forestående valget.

Vi registrerer at noen politikere slår seg på brystet og tar fremleggene i Nasjonal Transportplan til inntekt for eget partis fortreffelighet og handlekraft i E-18-spørsmålet. Andre, som stortingsrepresentant Rasmus Hansson (MDG), gjør det klart at han og partiet vil fortsette kampen mot en fullt utbygget E-18 frem mot valget, som om det skulle være et håp om at synspunktet vil nå frem hos det nye Stortingsflertallet.

I kjølvannet av alt dette kommer det nå også ulne signaler fra Arbeiderpartiet på Stortinget og i Akershus om nettopp hva som vil skje etter valget dersom det blir regjeringsskifte til høsten. Til nå har som kjent Arbeiderpartiet i Bærum gått inn for en helhetlig utbygging av E18, mens AP i byråd i Oslo har gått mot. Hva kan vi forvente? Det minste må være en avklaring på Arbeiderpartiets landsmøte til helgen. Hvis ikke vil mange flere Bærumsvelgere svikte AP i valget til høsten.

Ytterligere usikkerhet rundt E-18 vil selvsagt være en katastrofe for oss som bor på Strand og medføre forsterket bekymring for fremtiden. I det hele tatt er den stigende valgkampstemningen noe som gjør oss utrygge på om politikerne egentlig overhodet bryr seg om vår situasjon, eller om de er mest ute etter å sanke stemmer. Kan resultatet bli at vi likevel blir sittende i klemme i måneder og år fremover uten en avklaring?

Vi er under konstant press og det går på helsen løs for mange. Dette er noe vi verken vil eller kan finne oss i.

Nå må det politiske miljøet gå ut av valgkampmodus et øyeblikk, legge politisk taktikkeri til side – og gi oss en garanti om at vi ikke skal miste våre hjem og få vårt nabolag ødelagt av en unødvendig omkjøring ingen egentlig ønsker.

Slik at vi kan komme oss videre med våre liv.

Veien til La La LAN Land – en føljetong

En føljetong av Pål H. Christiansen

Sjefen i La La LAN Land har en drøm: At byen hans skal trekke til seg 200.000 nye innbyggere og bli verdens klimahovedstad. At det skal bli mer vegetarisk på menyen i kantinen på Rådhuset. At hver stasjon på Holmenkollbanen skal ha et høyhus som strekker seg opp gjennom skyene. Men når det demokratiske underskuddet stiger i byen under de frodige åsene gjør innbyggerne opprør. Og hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La LAN Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sagt om Veien til La La LAN Land:

“Overraskende useriøst.”

“Fantastisk bra skrevet. Jeg elsker humoren og ironien. Venter på fortsettelsen….Tusen takk!”

“Prøver vi ikke å oppdra barna våre til ikke å mobbe? Skam deg!! Du må gjerne være uenig i politikken, men dette er bare pinlig.”

“Første gang lurte jeg på om dette ble for mye, men det blir bare bedre og bedre. Du har en skarp og vittig penn.”

“Kjempebra – fortsett!!!”

 

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Av Pål H. Christiansen

Røde Raymond er utålmodig. Han liker ikke bilkø. Han vil hjem fra byen så fort han kan. Byen er i opprør og hjemme venter Monopolspillet med alle sine hoteller og hus.

Det tok en evighet før Røde Raymond kom seg hjem. For det første var det et satans kaos i sentrum fordi Bærumsdemonstrantene hadde kjørt de fjollete små elektriske konebilene sine inn på E18 og forlatt dem låst overalt. De sto i gatekryss og foran inn- og utkjøringer, på hjørner og i midtrabatter.

Skulle det fortsette på denne måten fikk Byrådet sette fart i arbeidet med å fjerne privilegiene til el-bileierne, slik at de ikke lenger kunne kjøre inn fra forstadskommunene og parkere og lade gratis i La La LAN Land, tenkte Raymond.

Han satt i baksetet og okket og stønnet så kraftig at sjåføren til slutt snudde seg og så på ham.
– Kanskje du heller vil hoppe av og ta T-banen? spurte han.
– Hallo? sa Raymond.
– Her er jeg,  sa sjåføren.
– Jeg kan ikke ta T-banen, vettu, sa Raymond.
– Å? sa Sjåføren.
– Inga Marte avinstallerte Ruter-appen min, sa Raymond.

Dernest var det den alminnelige rushtrafikken, som også gjorde det helt umulig å komme frem med bil gjennom byen. Det var jo helt håpløst å bruke bil med alle disse bilene som var i veien, tenkte Raymond irritert. Det måtte han i hvert fall se å få en slutt på.

– Det er jo fort gjort å ordne den appen, sa sjåføren.
– Jeg klarer jo ikke å installere den igjen, sa Raymond.
– La meg prøve, sa sjåføren og rakte frem en hånd.
– Err ‘u gæærn! ropte Røde Raymond.

Sjåføren trakk til seg hånden som var den bitt av en klapperslange.
– Ingen får klå på mobilen min, sa Raymond.
– Nei, sa sjåføren
– Inga Marte er et unntak, la han til.

Sjåføren sukket for seg selv, satte bilen i gir og kjørte noen meter frem før køen stoppet opp igjen.
– Bare kjør på sykkelveiene, du, sa Raymond. – Vi har ikke all verdens tid, heller.

Det var mørkt da Røde Raymond omsider låste seg inn i boligen sin. Det første han gjorde var å trekke gardinene for alle vinduer og så ble han sittende stille noen minutter i sofaen og gjøre avslappende pusteøvelser.

– Ahhhhh, sa han og slapp pusten ut lenge og vel. – Ahhhhh.

Han prøvde å stenge alle andre lyder ute, men det var en pipelyd et eller annet sted i rommet som trengte gjennom.

Piiiip. Piiiip.
– Ahhhhh.
Piiiip. Piiiip.
– Ahhhhh.

Det hørtes ut som om lyden kom fra TV-apparatet. Raymond slo på en lampe og begynte å krabbe rundt på gulvet. Han fant fjernkontrollen under sofaen og slo på TV’n. Bildene fra dagens begivenheter i La La Lan Land dukket opp på skjermen med det samme. Der så han plutselig demonstrantene som sperret trafikken, den omringete byrådsbilen med de sotete vinduene. Slagord som “Stopp raseringen av Strand” og “La Oslo leve!” gjallet i gatene.

Røde Raymond dumpet ned i sofaen igjen. Foran ham lå reiseguiden over Langtvekkistan han kjøpte sist lørdag. Han skulle til Langtvekkistan på klimakonferanse sammen med GrønneLan og skape litt blest om La La LAN Land om noen dager bare. Verdens klimahovedstad over alle klimahovedsteder kunne aldri få nok av god PR i utlandet.

Det var derfor han ikke kunne holde tale på julebordet i Rådhuset. Det var derfor han skulle spille inn den videoen dagen etter der han måtte vrikke på rompa akkurat som Hugh Grant. Han kunne rett og slett ikke være tilstede i egen røde person.

Ved siden av reiseguiden lå Monopolspillet og det store kartet over La La LAN Land. Han pleide å sitte slik i sofaen og studere kartet om kveldene og drømme seg helt bort i storslåtte planer. Ja, de VAR storslåtte, men det var ikke hans stil å drømme smått.

Blikket hans falt på Trosterudveien og området rundt Riis og Gaustad på kartet. Han tok et hotell fra Monopolspillet og plasserte det omtrent der barndomshjemmet til Jonas lå, og lente seg så fornøyd tilbake i sofaen.

Hvert hotell symboliserte et høyhus fullstappet av klimasmarte leiligheter.

Han lo en ond liten latter.

 

Tidligere kapitler:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

 

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Av Pål H. Christiansen

Byen er i opprør. Men sjefen i La La LAN Land har en drøm: At byen hans skal trekke til seg 200.000 nye innbyggere og bli verdens miljøhovedstad. At det skal bli mer vegetarisk på menyen i kantinen på Rådhuset. At hver stasjon på Holmenkollbanen skal ha et høyhus som strekker seg opp gjennom skyene.

Da Røde Raymond skulle hjem fra jobben den dagen sto det en gruppe demonstranter utenfor Rådhuset og ropte slagord. De klossete bannerne så ut som om de var laget av en gjeng barneskoleelever som ville ha mer lommepenger av foreldrene sine.

Han oppdaget dem da byrådslederbilen kjørte opp av garasjen. Han satt i baksetet med solbriller på, fremdeles med en liten hodepine bak pannen. Det var som om de hadde ventet på akkurat ham.

– Hva skjer? spurte han.
– Det er noe med E18 i Bærum, svarte sjåføren og tok en stor sving rundt menneskemengden.

Raymond sank ned i baksetet og prøvde å forsvinne ut av syne. Han hadde et øyeblikk vært redd for at det var et problem med duftviskelærene han ga bort til skoleelever. At det var oppdaget miljøgifter i dem eller noe sånt. E18 var ikke hans problem. Det var noe småtteri som GrønneLan fikk ta seg av.

Han lukket øynene og dermed dukket GrønneLan frem i en av de klimasmarte kjolene sine. Det var da som pokker! Ikke nok med at hun dukket opp på kontoret i tide og utide; nå hadde hun okkupert hjernen hans også. Dette var ikke bra!

Sjåføren bråbremset og kroppen til Raymond ble kastet fremover mot forsetene, men bilbeltet holdt ham heldigvis tilbake, akkurat som den gode gamle partipisken i Arbeiderpartiet.

Da han åpnet øynene igjen bak solbrillene var bilen omringet av demonstranter. Nå var det visst ikke bare E-18 det var snakk om. På plakatene stod noe om rasering av både Smestad og Grefsen og flere andre villaområder. For en drittdag, tenkte Røde Raymond.

Demonstrantene så litt småhissige ut. At disse småborgerlige folkene fra Bærum, Smestad og Grefsen hadde såpass guts imponerte ham. Skulle tro de hadde vokst opp i Groruddalen og måtte sloss for å komme seg frem i verden, akkurat som han. Nå begynte de å gynge på bilen, også.

Foto: CF-Wesenberg/kolonihaven

Mobiltelefonen ringte. Det var Robert.

– Er du der, Raymond? spurte finansbyråden.

– Tror det, sa Raymond.

– Er du kommet hjem? spurte Robert.

– Jeg er i bilen utenfor, sa Raymond. -Hold an, Robert. Det kommer en annen samtale inn.

– Er det deg, Raymond? sa GrønneLan.

– Tror det, sa Raymond.

– Ikke bry deg om de demonstrantene, sa Lan og la på.

Bilen gynget kraftigere og Raymond kjente at han begynte å bli kvalm.

– Er du der fremdeles, Raymond? sa Robert på den andre linjen.

– Tror det, sa Raymond.

– Ikke gå ut av bilen, sa Robert.

 

Det banket på ruten. Det var Robert i den klimasmarte mørke dressen sin. Han så bekymret ut. Sjåføren åpnet døren og finansbyråden klemte seg inn i baksetet på bilen.

– Går det bra med deg? sa han.

– Har ikke kjent etter, sa Raymond.

– Kanskje vi skal ta et slag kurong og en lettøl i kveld, sa Robert.

– Ikke i kveld, Robert, sa Røde Raymond.

 

Neste kapittel:

Veien til La La LAN Land: Kapittel 4

 

Tidligere kapitler:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

 

Veien til La La Lan Land. Kapittel 2

Av Pål H. Christiansen

Det demokratiske underskuddet fortsetter å stige i byen under de frodige åsene. Hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La Lan Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? Blir det tyve eller tredve etasjer høye blokker på Grefsen? Og hva drømmer Byrådslederen om når han sover ut rusen etter en fredagskveld på byen?

FOTO: CF-Wesenberg@kolonihaven.no

Kvelden etter fredagspilsen hadde Røde Raymond våknet med et rykk hjemme i sengen sin og satt seg rett opp og ned. Han var svett og pulsen gikk i hundre, akkurat som på den lille motoren på el-sykkelen til GrønneLan.

Hva hadde egentlig skjedd kvelden før etter at fredagspilsen hadde blitt både en og to og fem fredagspils? Han husket bare at han hadde gått på bussen omsider, men blitt kjeftet på av en sur sjåfør fordi han hadde avinstallert Ruter-appen sin.

– Det er jo bare meg, hadde han sagt til bussjåføren.

– Og jeg er bare meg, svarte bussjåføren med barnestemme.

– Det er ikke akkurat det samme, da, hadde byrådslederen sagt. – Jeg er jo Raymond. Ser du ikke det?

– Jasså? hadde sjåføren sagt og lent seg litt frem og studert ham nærrmere.

–  Røde Raymond, altså, la Raymond til.

Sjåføren hadde reist seg opp og dratt opp glidelåsen i jakken sin.

– Rød, gul, grønn eller blå – samma faen for meg, hadde han sagt.

Og lempet Røde Raymond av bussen.

 

Raymond tuslet inn på badet og så seg i speilet. Det var ikke noe godt syn. Han håpet han hadde tatt seg bedre ut kvelden før enn nå. Inni hodet hans banket en liten rørleggerlærling med en tang på noen veldig følsomme rør.

Han hadde drømt om henne igjen rett før han våknet. At hun flørtet med ham. Hun hadde sagt hvor barsk han alltid var når han stod frem på fjernsyn og sa sånne tøffe ting som at nå hadde han vedtatt at alle skolebarna i Oslo skulle få et gratis duftviskelær hvert annet år av ham personlig. Det vil si – av kommunen. Hun likte den visjonære Røde Raymond så innmari godt.

Så hadde hun sagt at rumpen hans var fastere i fisken enn Hugh Grants. Og hun visste hva hun snakket om, sa hun, for hun hadde vært på sommerskole i Brighton med Hugh Grant på 1970-tallet.

Hadde hun bedt ham om å vrikke litt på den?

Joda!

Og det hadde han gjort som det selvfølgeligste i verden. For GrønneLan var han i stand til strekke seg svært langt.

Hadde hun kysset ham også?

Han var ikke sikker. Uansett var det bare en drøm.

 

Røde Raymond stod ved vinduet på kontoret sitt i Rådhuset en stund etter at GrønneLan hadde gått og øvde på dansen. Det var ikke så lett som det så ut til å bevege seg perfekt til musikken.

For Hugh Grant var det naturlig. Han hadde jo slik en vidunderlig kroppsbeherskelse. Mens Raymond måtte vedgå at han måtte konsentrere seg voldsomt for å holde orden på kroppsdelene sine. De hadde en tendens til å gå i alle retninger, men mest mot venstre.

– Sånn ja! lød en stemme bak ham.

Så kjente Raymond en hånd på den høyre rumpeballen.

Han kvapp til og snudde seg rundt.

– Fint om du banker på først, Hanna, sa Røde Raymond til byråden for byutvikling.

– Jeg banket både en og to ganger, sa Hanna. – Har du sjekket hørselen i det siste?

Da han så den store bunken med tegninger som byråden for byutvikling hadde lagt foran ham på pulten, ristet Raymond på hodet og dumpet ned i kontorstolen igjen. Han fikk lyst til å stikke av en tur bort på Aker Brygge for å kjøpe seg en softis. men Hanna lot ham ikke slippe unna.

– Se på disse kule skissene til hvordan det kan bli på Nedre Grefsen, sa hun.

– Heter det ikke bare Grefsen? sa Raymond.

– Nedre Grefsen er ned mot Storo, sa Hanna.

– Må jeg? spurte Røde Raymond.

– Hadde vært lurt å ta en titt, sa Hanna.

– Jeg er ikke helt i form i dag, egentlig.

– Jeg kan godt bestille en time hos bedriftslegen til deg, sa Hanna.

– Glem det, sa Raymond.

– Vi tenkte blokker på tredve etasjer når vi har skuffet unna villaeierne, sa byråden.

– Tredve etasjer! utbrøt Røde Raymond.

– Vi må gå hardt ut, ellers har vi ikke noe å forhandle med, sa Hanna.

Den dama er ikke dum, tenkte Røde Raymond.

 

Neste kapittel:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Tidligere kapitler:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

 

 

Kattivisten Kaspar er klar til kamp

Kaspar er en pådriver for å redde Strand fra rasering. Han vil kjempe så lenge det er tørrfor å få i matskålen!

 

 

 

 

 

 

Han elsker det spennende livet som kattivist. Innimellom tar han seg en tur ned til Jar Tek og ser etter mus. Han synes det skjer for lite og mjauer oss opp av sengen på søndag morgen.

 

Hver dag sitter han på trappen og venter på at Statens Vegvesen skal dukke opp i toppen av bakken med nye ubehagelige beskjeder. Det vil han slett ikke ha noe av. Det kommer bare ikke på tale!

 

 

 

 

 

 

 

 

Takk for støtten, Kaspar!

 

 

 

 

 

#kattivist

Fra en aksjonists dagbok: Kneblet av SVV

Statens Vegvesen durer umusikalsk på og vil kneble opprøret på Strand. Hva skal man si om en part som i det ene øyeblikk banker på døren for ta huset ditt og i neste øyeblikk ikke lar deg få gi uttrykk for uenighet?

Statens Vegvesen har i natt tatt ned våre nylig oppsatte bannere på henholdsvis gangbroen ved Shellstasjonen på Strand og på Høvikbroen med slagord som “Hel Høviktunnel nå” og “Stopp raseringen av Strand”.

Tidligere har Statens Vegvesen også vært med lift og tatt ned et banner på støygjerdet på sjøsiden tvers overfor bussholdeplassen på Strand der det stod “Stans raseringen”.

Vi finner det opprørende at Statens Vegvesen, som selv har kommet med det meningsløse forslaget som medfører ødelegging av Strandområdet, og som har skremt oss og holdt oss på pinebenken i månedsvis, nå i praksis knebler vårt temmelig uskyldige forsøk på gi uttrykk for vår helt rettmessige kamp.

Vi er selvsagt klar over at de nok kan vise til en eller annen paragraf som hjemmel for å ta vekk ting som henger på broene eller støygjerdene, men i dette tilfelle funger fjerningen som en knebling av en sak de selv er dypt involvert i og de burde holde fingrene av fatet.

Med dette har de eskalert en konflikt, og det beklager vi sterkt. Vi kommer ikke til å gi oss med dette!

Veien til La La Lan Land. Kapittel 1

Av Pål H. Christiansen

Det demokratiske underskuddet stiger i byen under de frodige åsene. Hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La Lan Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? Hvem har vært i bingen med hvem? Dette er ting selv journalistene i sladderpressen snur ryggen til av redsel for å ikke bli tilgodesett ved neste utdeling av tilskudd til innkjøp av el-sykkel.

Solen stod inn gjennom vinduet i Rådhuset i La La Lan Land og lyste opp tennene til GrønneLan så kraftig at Røde Raymond nesten ble blendet av hvitfargen der han satt og fiklet med mobiltelefonen. GrønneLan hadde den lille grønne kjolen på i dag og så veldig fresh ut, syntes Raymond. Det var ikke til å stikke under kontorstolen.

-Vi må gjøre noe med Indre Oslofjord, Røde Raymond, sa GrønneLan og satte seg på kanten av skrivebordet til byrådslederen.

Røde Raymond fortsatte med å fikle med mobiltelefonen. Han hadde sett scenen fra Love Actually åtte ganger på Youtube der Hugh Grant danser ned trappen i Downing Street No. 10 og nå samlet han mot til å begynne med å øve inn dansetrinnene.

– Jo, jo, sa han uten å se opp.

– De Bærumsfolkene kommer inn i hit i stimer, sa GrønneLan.

– Jasså? sa Røde Raymond.

– Det er et problem for byen, sa GrønneLan.

– Hmmm, mumlet Røde Raymond og studerte Grants moves nok en gang på skjermen.

Det var et påfunn av bystyregruppen til Miljøpartiet De i forbindelse med julebordet i Rådhuset at han skulle spille inn sin egen versjon av scenen i Downing Street. Snart kom byrådet for Byutvikling for sjekke at han vrikket på baken nøyaktig som Hugh Grant. Hun tolererte overhodet ingen slinger i valsen.

– Ser du Nesodden og øyene i Bærum og Askerlandet der ute? sa GrønneLan.

Røde Raymond snudde på hodet og kikket ut på utsikten mot fjorden. Det var den som hadde trollbundet ham mest den gangen han var her første gang på besøk. Det var den som gjorde at han så veldig gjerne ville bli byrådsleder.

-Vakkert, sa han og nikket veldig med hodet.

-Vi må få gjort noe med det der. Fort, sa GrønneLan.

-Det er vel bare hyggelig med litt folk i byen, sa Raymond.

-Folk? sa GrønneLan.

-Mennesker, da, sa Røde Raymond.

-Det er La La Lan Lands befolkning som har valgt oss. Husk det, sa GrønneLan.

-Sant det, GrønneLan.

-Torsken er også et miljøproblem. Den kommer inn hit og skiter i havnebassenget og slår med halen. Vi må få orden på det der, Raymond.

– Torsken, også?

Foto: CF-Wesenberg/kolonihaven

– Du har ikke glemt den Grønne Kløften?

– Nei, det har jeg da ikke, protesterte Røde Raymond.

– Hva blir det til?

– Som du vil, GrønneLan.

– Og så vil jeg ha bredere sykkelveier.- Og vimpler på alle sykler der det står “I love La La Lan Land” på.

– Skal se på det, GrønneLan. Skal se på det. Nå må jeg øve.

GrønneLan forsvant ut av kontoret uten å lukke døren etter seg. Røde Raymond sukket og gikk bort og lukket den etter henne. Lan trodde visst han var like tilgjengelig som 7-eleven-butikken på Carl Berner. At han aldri ble sliten av å ha folk rundt seg.

Sånn var de egentlig alle byrådsdamene. De kom rennende rett inn uten å banke på døren til kontoret. En gang satt han og så på VM-stafett i langrenn og gikk glipp av selve innspurten. Det var skikkelig ergerlig!

Han hadde sagt det til byråden for eldre-, helse- og sosialtjenester på den siste fredagspilsen.

– Du er sikkert bare høysensitiv, Raymond, sa Inga Marte.

– Høy på hva? sa Røde Raymond.

– Du er som en app som bare går og går og tar masse strøm, forklarte Inga Marte.

– Vet du forresten hvordan jeg blir kvitt noen apper på telefonen? spurte Røde Raymond.

– Du trenger vel ikke Ruter-appen? sa Inga Marte. – Den tar masse strøm, vet du.

– Bare ta den bort, sa Røde Raymond.

Han likte å snakke med Inga Marte. Hun forstod ham. Han hadde tross alt sin bakgrunn i Sosialistisk Venstreparti.

 

Neste kapittel:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 2

Bærekraftig eggknusing: Meningsutveksling med Miljøpartiet De

Etter en lengre meningsutveksling med en anonym MDG-representant på facebook 23.1.2017 sitter jeg igjen med noen interessante erfaringer. Den viktigste er at man overhodet ikke bryr seg om konsekvensene av sine beslutninger så lenge de gavner hovedmålet. Dernest at Bærumsmennesker er annenrangs, mens Osloborgere er veldig viktige. 

Denne kommentaren la jeg inn under en sak på MDGs facebookside med tittelen:

“Kunsten å skape en samfunnsfiende –

Behandlingen av MDG-politiker Lan Marie Nguyen Berg er skammelig.”

Pål H. Christiansen
Pål H. Christiansen Hvis Lan er så modig, vil jeg gjerne ha et utførlig svar på mitt Åpne brev til henne fra noen måneder tilbake. Men det kommer ikke. For her er det makta som rår. Det kommer til å ligge atskillige lik i lasten til Miljøpartiet De ettersom det siger frem i det øde landskapet.http://www.phc.no/…/apent-brev-til-lan-marie-nguyen…/

 

Skjul 12 svar
Tomas Løvås-Vidal
Tomas Løvås-Vidal Leste innlegget ditt. Forventer du at alle politikere skal kontakte alle som blir direkte berørt av politikken som føres eller gjelder dette kun Lan?
Liker · Svar · 8 · 7 t

 

Miljøpartiet De Grønne

Miljøpartiet De Grønne Hei Pål, utbyggingen av E18 er noe vi i De Grønne har vært mot hele veien. Vi mener pengene brukes best på mer samfunnsnyttige, effektive og miljøvennlige transportformer. Planleggingen, reguleringen og gjennomføringen av utbyggingen ligger i hovedsak hos Bærum kommune og Veivesenet.

Lan Marie Nguyen Berg har deltatt i forhandlingene om Oslopakke 3 for å redusere motorveiutbyggingen, få mer miljøvennlige bomsatser og større investeringer i kollektiv, sykkel og gange. E18-planene som har vært på bordet så langt, vil gi mer trafikk, forurensing og køproblemer i Oslo og Akershus, og er helt i strid med Oslos behov.

Dette er ikke hennes personlige standpunkt. Berg representerte hele bystyreflertallet i Oslo i forhandlingene, som har vært samstemte i dette kravet. Det er naturligvis dramatisk for dem som må flytte som følge av store utbygginger, og vi forstår godt at du er provosert over denne prosessen. Samtidig må vi anerkjennne at det er uunngåelig at slike store samferdselsprosjekter påvirker folk direkte, Vi synes det er veldig viktig at folk får informasjon underveis og ikke lever under for mye usikkerhet. Samtidig må det være mulig for Oslos befolkning å få et ord med i laget om samferdselsprosjekter til flere titalls milliarder, som kan påføre store deler av befolkningen mer foruresing, mer kø og mer trafikk.

Liker · Svar · 5 · 5 t

 

Pål H. Christiansen
Pål H. Christiansen Tomas Løvås-Vidal Konsekvensene av Oslopakkeforliket for menneskene langs E18 har blitt fullstendig dysset ned av MDG og Byrådet, og i dette tilfelle burde noen, og kanskje særlig Lahn i kraft av sin stilling, gått ut og tatt ansvaret for og snakket ut om konsekvensene. Det har ikke blitt gjort og det er feigt.

 

Miljøpartiet De Grønne
Miljøpartiet De Grønne Pål H. Christiansen Hei, det har vært snakk om å dysse noe ned, kontakten med dem som blir berørt går via veivesenet. Hvis vi har forstått det riktig, så er det ikke første gang husene langs veien trues av riving som følge av den korte avstanden til veien. Dette har vi stor forståelse for at er vanskelig og trist for dem som berøres. Vi syns også det er synd dersom det er slik at dere er blitt gitt motstridende beskjeder om hva som skulle skje.
Liker · Svar · 5 t

 

Pål H. Christiansen
Pål H. Christiansen Som politikere må MDG og de andre partiene i byråd ta innover seg og vurdere de menneskelige konsekvensene av sine beslutninger. Her bør vi kunne ha særlig høye forventninger til MDG. Det gjelder selv om konsekvensene rammer mennesker utenfor Oslos bygrense. Det kan umulig ha blitt gjort i dette tilfelle. Man gjemmer seg bak Vegvesenets byråkrater! Det hører ingen steder hjemme. Mann dere opp og gå ut og ta ansvar offentlig for de lidelsene dere nå påfører en masse mennesker. Da snakker jeg ikke bare om nye hus som skal rives, men om uvissheten hos folk som blir syke av å gå år ut og år inn uten å vite hvor det bærer hen, langs store deler av strekningen vi snakker om. Folks tålegrense er nådd for lengst, og dere legger sten til byrden. Noen kommer til å ta sin død av dette, det er jeg sikker på.
Liker · Svar · 4 t

 

Miljøpartiet De Grønne
Miljøpartiet De Grønne Pål H. Christiansen Ja, utbyggingen av veien og planene for det har jo pågått i mangfoldige år, og vi forstår godt at det kan ta på å aldri helt vite hva som skal skje med hjemmet ettersom tiden skrider fremover. Politikk er som du sier alltid avveininger mellom konsekvenser for folk. Byrådet i Oslo har også ansvar for å ta med konsekvensene for alle de 200.000 menneskene som lever i rød sone for luftforurensing. Grunnen til at Mdg gikk mot utbygging av E18, var hensynet til disse. Vi mener mer eksos, mer biler og forurensing ikke vil gagne befolkningen som har stemt oss inn i byrådet i Oslo.
Liker · Svar · 3 t

 

Pål H. Christiansen
Pål H. Christiansen Og derfor mener dere altså at dere har moralsk rett til å bedrive et maktspill som skader tusener av mennesker i en annen kommune? Denne tankegangen dere utviser her kommer til å skade dere stort på sikt. Den er rett og slett ikke bærekraftig. Livet til velgerne i Oslo er ikke er mer verdt enn livene til Bærumsfolk. Dere kommer til å tape ansikt på denne saken og har kun dere selv å takke.
Liker · Svar · 2 t

 

Miljøpartiet De Grønne
Miljøpartiet De Grønne Pål H. Christiansen Hei, hvilke tusener av mennesker er det du henviser til? Ut fra det du har skrevet tidligere, snakker vi om 2-3 hus, som er årsaken til din frustrasjon. En frustrasjon vi forstår godt. Det er nok mange som helst skulle ha sett motorveien bygget, og så er det også en god del som er enige med oss i at det var en riktig prioritering å flytte 50 milliarder kroner fra et veldig dyrt motorveiprosjekt, over til finansiering av fornebubanen (som vil komme innbyggerne i Akershus til gode), nytt signalanlegg for t-banen for raskere bane og nye t-banestasjoner. Det vil komme mange mennesker både i Oslo og Akershus til gode. Avtalen om oslopakke 3 er forøvrig undertegnet av politikere i både Oslo og Akershus.
Liker · Svar · 2 t

 

Pål H. Christiansen
Pål H. Christiansen Dere vet utmerket godt hva dette dreier seg om. “Snakker om 2-3 hus”?. Eller er dere faktisk helt uten kunnskap i saken? Hvem bor bak husene som blir revet og får en midlertidig motorvei 7 meter fra hushjørnet? Vi snakker om mange hundre mennesker som berøres direkte av endringene som må gjøres etter Oslopakke 3. I tillegg er det skapt uvisshet for tusenere av mennesker langs hele strekningen. Og enda flere som vil ha en stor miljøeffekt av en tunnel fra Strand til Ramstadsletta nå. Jeg tar i mitt Åpne Brev utgangspunkt i en personlig historie for å vise hvordan maktovergrep foregår i vår tid. MDG og Byrådet er en del av dette overgrepet som dreier seg om noe mye større. Blant annet at MDG har et dypt problem i sin måte å tenke politikk på som ikke vil holde i lengden. Jeg utfordrer dere nå til å følge opp denne debatten i media, men først orientere dere i saken. Og da tenker jeg på konsekvensene for menneskene som bor her langs E-18.
Liker · Svar · 2 t

 

Miljøpartiet De Grønne
Miljøpartiet De Grønne Pål H. Christiansen Vi er nok uenige i at dette er et maktovergrep. Men håper du har fått noe ut av denne samtalen i det minste. Vi har prøvd å beskrive bakgrunnen for at det ble som det ble på den beste måten vi klarte. Det er helt greit at du er uenig i vår politikk, og vi kan forstå at du er uenig i at huset ditt nå må rives. Men vi har prøvd å beskrive avveiningene som lå til grunn for vedtaket i Akershus, Oslo, Ap, SV, MDG, Høyre. Vi prøver å føre en politikk som er til det gode for de fleste, noen ganger lykkes vi, av og til ikke. Ha en fin kveld videre.
Liker · Svar · 2 · 1 t