OSLO – EN SURFBRETTBY!

PRESSEMELDING

I Oslo, som for 2019 er kåret til europeisk miljøhovedstad, satses det nå for fullt på surfbrett for å bedre fremkommeligheten til sjøs og i bekker og på skogsvann i Marka.

Oslo kommunes mål er at Oslo skal bli en surfbrettby for alle, og dermed ta opp konkurransen med kjente surfebyer i blant annet California og Australia.

Gjennom ulike tiltak jobber Bymiljøetaten, ved avdeling Gange, sykkel og surfbrett, med å gjøre Oslo til en tryggere by å surfe i.

Viktigst er å lage et sammenhengende surfbrettnett i hele kommunen, men pilotprosjekter og kampanjer som bidrar til en rik surfekultur i byen vår er også en del av prosjektet.

Det vil bli brukt 13 millarder kroner i de neste to årene på å bygge ut infrastruktur langs hele kystlinjen og i Marka, med særlig surfesentra på Huk, i Studenterlunden, i Hvervenbukta, Bjørvika og på Sognsvann, pluss at bekker og vassdrag vil bli ryddet og tilrettelagt for surfing i hele kommunen, da inkludert indre deler av Nord- og Østmarka.

Et sentralt element i surfesatsingen er å tilrettelegge for surfing også om vinteren.

Det vil derfor bli holdt åpne råker der isen har lagt seg inntil vårløsningen ikke lenger gjør dette nødvendig. Bekker vil bli hakket opp manuelt der man ikke kommer til med maskiner. Det vil også bli opprettet kommunale suppestasjoner på utvalgte punkter for dem som trenger noe varmt i kroppen underveis.

En undersøkelse utført av Bymiljøetaten selv viser at 80 prosent av byens befolkning er for tanken om å gjøre Oslo til surfeby nummer 1 i verden. De siste 20 prosentene var ikke å få tak i da undersøkelsen ble gjennomført.

Med vennlig hilsen

Bymiljøeteten i Oslo, avdeling Gange, sykkel og surfbrett.

Offisell promolåt for Surfbrettbyen Oslo:

Syklistaksjon 2019

“Vi er alle syklistar.”
Fritt etter Einar Førde

Syklistaksjon 2019 er en løst sammensatt gruppe glade syklister uten tilknytning til noe bestemt parti eller ideologi eller forening.

Mottoet “Vi er alle syklistar” innebærer at alle som har en sykkel eller låner eller leier en sykkel, som sykler ofte eller en gang i blant, har rett til å mene noe om det å sykle og hvordan vi skal tilrettelegge for sykling i fremtiden.

Syklistaksjon 2019 representerer dermed den tause majoritet av syklister som aldri kommer til orde.

Ja, “Vi er alle syklistar”, og de fleste av oss har faktisk også bil og går og tar buss og trikk.

Vi syklister ønsker ikke å være gullunger som blir brukt av politikere og andre for å gjennomføre en politikk som egentlig ikke dreier seg om vårt beste, men er drevet av andre hensyn, eksempelvis å fortrenge bilene fra gater og torg.

Vi vil at alle trafikantgrupper skal leve godt side om side og at det skal være en rimelig grad av valgfrihet når man velger hvilken måte man ønsker å bevege seg på ute i verden.

Valgfrihet betyr at fotgjengere, kollektivreisende, bilister, rullestolbrukere og vi syklister må leve sammen. Det er synd at politikerne nå skaper aggresjon mot oss syklister ved å gjøre oss til klimagullunger. Det vil vi aldeles ikke være!

Syklistaksjon 2019 ønsker å få frem at vi syklister gjerne tar ansvar og bidrar mer økonomisk og på andre måter til det grønne skiftet i Oslo og omegn, dersom dette er til vårt eget og alles beste.

Det føles beklemmende at kun bilister skal betale for utbygging av sykkelveier og kollektivtransport, for bedre miljø og mindre klimautslipp.

Bilistene skal ikke etter vårt syn alene ha straff fordi de må bruke bil til og fra jobben, eller i jobben, eller for å besøke familie og andre helt nødvendige gjøremål. Og samtidig finansiere andre og av Stortinget vedtatt mer samfunnsmessig «høyverdige» måter å transportere seg selv på.

At også vi syklister bør bidra til stat og kommune, til trygghet, miljø og helse gjennom en sykkelregistreringsavgift, sykkelårsavgift, sykkelbombompenger, sykkelpiggdekkavgift, obligatorisk sykkelansvarsforsikring, samt sykkelkontroll hvert 3 år av offentlig godkjent sykkelverksted, på linje med biler og andre fremkomstmidler, er en selvfølge og noe Syklistaksjon 2019 vil arbeide for å få på den politiske agendaen frem mot kommunevalget neste høst.

Vi syklister ser imidlertid at å fjerne finansieringsformen med bommer rundt byene helt er den eneste løsningen i det lange løp.

Stortinget må derfor kildesortere bypakkene en gang for alle og finne andre og mer rettferdige måter å finansiere vei- og kollektivtrafikkutbygging på.

Den maniske sykkelveiutbyggingen kan bare droppes. Vi vanlige syklister vil helst sykle når vi har lyst, og aldeles ikke om vinteren. Da skal syklene stå innendørs.

Vi regner med at mange syklister kommer til å støtte opp om initiativet Syklistaksjon 2019 i tiden som kommer.

Syklistaksjon 2019 er i utgangspunktet ikke noe man melder seg inn i, men en folkebevegelse vi håper vil engasjere syklister på sosiale medier og i privat og offentlig sammenheng.

Facebookgruppen brukes til å spre informasjon og til diskusjoner for dem som vil, men avspeiler ikke antall sympatisører. “Vi er alle syklister” og vi er overalt.

Pål H. Christiansen
Talsmann for Syklistaksjon 2019.
Tidligere medlem av Syklistenes Landsforening

Bli gjerne med i Syklistaksjon 2019 på vår facebookgruppe!

Presse:
Intervju med Nyhetsavisen Ja til bilen i Oslo

“Forbannet Raymond” svarer Syklistaksjon 2019 

Innlegg publisert på Vårt Oslo:

Syklister må tolerere at bilister stopper i sykkelfeltet utenfor Polet på Frogner

Innlegg publisert på Dagsavisen Nye Meninger:

Mangler menn på lastesykkel sex-appeal?

Vintersykling må avvikles

Miljøeliten vokser seg tjukk og feit

Endelig rakner Oslo-pakken

Oslo trenger gruppeterapi straks

Oslo trenger gruppeterapi straks (usensurert versjon)

Likegyldighet i klimakampens tidsalder

Kan Stortinget stanse Raymond Johansens rasering av Oslo by?

Har Raymond Johansen et aggresjonsproblem?

Syklismen er en totalitær ideologi

Forsvar for sykkelklemmen

Vi må gå ned til 2 gir på syklene for å redde kloden

Syklene skal stå inne om vinteren

Vi vil ikke være noens klimagullunger!

Vi trenger ikke rød asfalt på beste vest

Høyt og lavt i Utrecht by

Faktasjekk: Ja, motbakkene er slakere for syklistene enn før

Vi blir lurt trill rundt om miljøeffektene av sykling

Syklene er fremtiden

Syklister vil også veiprises med GPS-sporing

Vi syklister betaler gjerne for sykkelveier og miljø

Innlegg Bydelsavisen Oslo Syd

 

 

 

 

Syklister vil betale selv for miljø

Som ivrig syklist både sommer og vinter etterlyser jeg påbud som gjør det mulig for meg og andre pedaltråkkere å bidra økonomisk til den store klimasmarte fellesdugnaden for et godt miljø – på linje med førere av personbiler og andre fremkomstmidler, som lastebiler og trailere og varebiler, som bruker våre gater og veier og broer og tunneller for å komme seg frem i viktige og mindre viktige ærend.

Er det for eksempel ikke for galt at vi syklister fullstendig blir oversett som mulige bidragsytere til det felles løftet for en nødvendig utbygging av sykkelveier og kollektivtrafikk i Oslo og omegn?

At vi dessuten slipper unna forpliktelser som registreringsavgift, årsavgift, kjøp av piggdekkoblat, obligatorisk ansvarsforsikring, EU-godkjennelser og alt annet som påligger våre venner bilistene?

Tenk bare på bompenger, som politikerne i Oslo og Akershus med slik stor overbevisning argumenterer for! Vi er jo helt og holdent avhengige av bompenger for i det hele tatt å komme i nærheten av å realisere slike presserende tiltak som sykkelveier på kryss og tvers av hele byen og nye kollektivløsninger som Fornebubanen og den nye T-banetunnelen som skal svinge seg fra Majorstuen via Bislett til Tøyen.

Skal vi syklister liksom sees bort fra som om vi er dumme små unger som skal gå gratis, mens de “voksne” veifarende må vrenge de slunkne lommebøkene sine støtt og stadig for å kunne kjøre på veiene?  

Jeg vet at mange syklister som meg føler seg beklemte når de kjører gratis på stadig flere og finere sykkelveier uten å betale noen ting for det. Når Oslo kommune prioriterer å måke sykkelveiene vi kjører på dag ut og dag inn gjennom hele vinteren, fremfor fortau og bilveier, kjenner vi at vi blir litt forbanna på vegne av våre medtrafikanter bak bilrattene som må skli rundt på glatta og attpåtil betale for det.

Men det har jo aldri vært snakk om at vi syklister ikke vil betale. Det bare ingen som har bedt oss om å gjøre det ennå. Og sånn er det jo; det som er gratis tar man liksom for gitt, slik som luften vi puster inn, aftensolen og konglene i skogen.

Det er vel ingen hemmelighet at vi syklister er temmelig uforsiktige iblant og kommer opp i farlige situasjoner. Noen av oss bruker dessverre ikke hjelm. Verre er det at vi ofte sitter i egne tanker med musikk på øret og ikke tenker på hvor sårbare vi er der vi tråkker avsted med rumpa på et temmelig ubehagelig sete. Vi kan fort bli en kjempeutgiftspost for helsevesenet!

Jeg husker godt at jeg trynet i asfalten midt i rushen en gang i 1980. Den gang bodde jeg litt overfor Smestad og jeg hadde vært og klasket tennis på Frogner med noen kamerater. Jeg var sulten og dehydrert og hadde en racersykkel med veldig smale dekk. Mer enn smale nok til å gli ned mellom sprinklene i et avløp langs veien litt forbi Bakkekroen.

Og det var akkurat det som skjedde! Forhjulet gled ned mellom sprinklene og fikk en bråstopp, mens jeg og resten av sykkelen fortsatte fremover til vi nådde asfalten med et smell. Jeg våknet på bakken med hendene fast rundt styret, som om jeg klamret meg til selve livet.

En hyggelig bilist hadde vett nok til å stable meg på bena og inn i bilen sin. Han kjørte meg til legevakten i Storgaten. Brillene var ødelagt og sykkelen skadet, men jeg slapp unna med noen sting, hjernerystelse og en kul i pannen som ikke forsvant på noen år. Den minnet meg om at det norske helsevesenet alltid står parat til å lappe oss sammen når vi har vært i uløkka. Vi skal være glade for at staten betaler det grøvste når vi trenger hjelp.

Sannheten er at de aller fleste sykkelulykker er forårsaket av oss syklister selv. Og med økende antall syklister vil vi ikke bare være en fare for oss selv, men også andre. Så jeg etterlyser en obligatrisk ansvarsforsikring som gjør at vi kan gjøre opp for oss når vi av uforsiktighet skader andre. Det er viktig å få dette på plass fort.

I fremtiden må vi innse at vi må sykle om vinteren, også. Da må vi ha piggdekk på syklene, akkurat som mange biler har. Men piggdekk forårsaker som vi vet svevestøv, og dette bør da sannelig også vi syklister betale for gjennom piggdekkoblater som vi kan feste på hjelmen eller stangen eller et annet egnet og synlig sted.

At også vi syklister bør bidra til stat og kommune, til trygghet, miljø og helse gjennom registreringsavgift, årsavgift, bompenger, kjøp av piggdekkoblat, obligatorisk ansvarsforsikring, EU-godkjennelse etc. på linje med biler og andre fremkomstmidler er en selvfølge og noe Syklistaksjon 2019 vil arbeide for å få på den politiske agendaen frem mot kommunevalget neste høst. Vi regner med at mange syklister kommer til å støtte opp om denne saken i tiden som kommer.

Sykkelaksjonisten tar en pust i bakken i det skotske høyfjellet. Turen gikk fra Newcastle til Bergen, via Færøyene. 

Fjodor-show på Miniøya

Lørdag 10. juni leste og sang Espen Beranek Holm om torsken Fjodor for en lydhør forsamling på Norges største barnefestival Miniøya i Tøyenparken i Oslo. 

Det Røde teltet var så godt som fylt til randen da Espen åpnet med å synge introsangen “Fjodor, en frekk torsk”. (more…)

Veien til La La Lan Land. Kapittel 2

Av Hobo Highbrow

Det demokratiske underskuddet fortsetter å stige i byen under de frodige åsene. Hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La Lan Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? Blir det tyve eller tredve etasjer høye blokker på Smestad? Og hva drømmer Byrådslederen om når han sover ut rusen etter en fredagskveld på byen? (more…)

Årets sommerslager med Espen Beranek Holm og Fjodor

Ta på solfaktor, den gamle Beach Boys-T-skjorta og gjør deg klar: Med låten «Mitt Ultrafiolette Surfbrett» sparker Espen Beranek Holm og barnebokhelten Fjodor sommeren i gang med sprellende surfmusikk for små og store. (more…)

Espen Beranek Holm og Fjodor på Storytel

Espen Beranek Holm

Fjodor går bananas var en av årets mest kritikerroste barnebøker da den kom ut i 2006. I løpet av mai 2018 er den og fire andre bøker om den rampete torsken Fjodor tilgjengelige som lydbøker med sang og musikk på Storytel.

(more…)

Veien til La La Lan Land. Kapittel 1

Av Hobo Highbrow

Ettermiddagssolen stod inn av vinduet på byrådslederens kontor. Lyset avslørte tusenvis av støvkorn som svevde som små engler over kontorpulten til Røde Raymond.
Han hadde irritert seg lenge over den elendige rengjøringen på rådhuset og nå grep han mappen med papirer om den forestående klimakonferansen i Langtvekkistan og løftet den opp. Han lot den henge i luften over hodet et øyeblikk, før han brått slo den i skrivebordet så støvet skvatt.
– Går det bra med deg, Raymond? spurte GrønneLan.
Røde Raymond hadde nesten glemt at byråden for miljø og samferdsel satt der på den andre siden av bordet og vippet utålmodig med foten. Hun hadde den lille grønne kjolen på i dag og så veldig fresh ut. Det var ikke til å stikke under kontorstolen.
– Det går som hakka møkk, sa Røde Raymond.
– Veldig godt å høre, Raymond, sa GrønneLan.
– Siden du først spør, sa Røde Raymond og grep Bilfri By-planen og løftet den også over hodet.
Han så for seg stumpen til en av de Nigerianske horene som stod på hvert gatehjørne i hovedstaden hans og dasket planen i bordet med et smell.
– Det er jeg skikkelig glad for, sa GrønneLan.
– Hvorfor det, egentlig? sa Røde Raymond.
– Fordi jeg har en klimasmart melding til deg, sa GrønneLan.

Røde Raymond satte opp tempoet et hakk og fortsatte med prospektet over Dødens Hus på Ekely, som riktignok nå skulle settes opp i Slottsparken, de nye reglene fra Det Globale Kurongakademiet og boken med lokale grilloppskrifter fra Linderud, Stovner og Romsås.
Til slutt satte han et høylytt punktum med den oppdaterte fortettingsplanen for småhusbebyggelsen i La La Lan Land, som smalt i bordet så den revnet midt i en tyve etasjers boligblokk på Smestad.
– Er det de vinteråpne sykkelveiene vi skal snakke om? spurte han da han var ferdig.
– Ikke de, nei, sa GrønneLan og ristet på hodet.
– De skal måkes straks det er en halv centimer snø, sa Røde Raymond.
– Og det skal bli gjort, sa GrønneLan. – Bare snøen kommer.
GrønneLan satte seg opp på kanten av skrivebordet og samlet håret i en hestehale som hun festet med en klimasmart og garantert rettferdig hårstrikk av hamp.
– Hvis du vil snakke litt mer om sykkelveiene først, kan vi godt det, sa hun.
– Nei, nå er jeg forsynt, sa Røde Raymond.

– Vi må gjøre noe med torsken, Raymond, sa GrønneLan litt senere.
Hun viftet med hestehalen på en måte som fikk Røde Raymond til å se opp fra mobiltelefonen.
Han hadde akkurat startet youtubevideon med scenen fra Love Actually der Hugh Grant danser ned trappen i Downing Street No. 10. Snart måtte han begynne med å øve inn dansetrinnene selv. Men før det måtte han få GrønneLan ut av kontoret.
Sollyset traff tennene til GrønneLan og blendet ham fullstendig med et ultrahvitt lys. Han hørte bare den ivrige stemmen hennes legge ut om torsken som urbant miljøproblem.
– Den kommer inn hit og skiter i havnebassenget og slår med halen, sa GrønneLan.
– Det er helt uholdbart, Raymond.
– Det må bli en slutt på det veldig snart.
Røde Raymond tenkte seg om litt.
– Hva med å sette opp flere bomstasjoner? foreslo han.
– Sa du bomstasjoner? sa GrønneLan.
– Det gjorde jeg, ja, sa Røde Raymond.
– Bomstasjoner. Du har hørt om dem? la han til.
GrønneLan sukket litt oppgitt og så strengt på ham.
– Vi har snakket om den humoren din, har vi ikke? sa hun.
– Hvor vil du egentlig? spurte Røde Raymond.
– Tror du at torsker betaler bompenger, liksom? sa GrønneLan.
– Det er det jo du som bestemmer, lille venn, sa Røde Raymond.
– Da har du helt glemt den studien fra Massachusetts Institute of Technology fra 1946, sa GrønneLan.
– Oppdater meg på den, er du snill, sa Røde Raymond.
– Undersøkelsen viste at 73 prosent av torsken ved Cape Cod lurte seg unna bomstasjonene, sa GrønneLan.
– Hva med resten? sa Røde Raymond.
– 20 prosent husket ikke om de hadde betalt, sa GrønneLan.
– Uff, ja, sa Røde Raymond.
Han fiklet med mobiltelefonen sin igjen og studerte Hugh Grants hoftebevegelser på skjermen.
Det var et påfunn av bystyregruppen til Miljøpartiet De i forbindelse med julebordet i Rådhuset at han skulle spille inn sin egen versjon av scenen i Downing Street. Snart kom byrådet for Byutvikling for sjekke at han vrikket på baken nøyaktig som Hugh Grant. Hun tolererte overhodet ingen slinger i valsen.
-Ser du Bærum og Askerlandet der ute? sa GrønneLan.
Røde Raymond løftet blikket igjen og så utover fjorden. Han bare elsket utsikten fra tårnkontoret sitt. Den hadde forhekset ham den gang han var her første gang på omvisning på ungdomsskolen. Det var da han bestemt seg for at han en dag skulle bli byrådsleder. Eller aller helst byrådspresident.
Byrådskeiser var kanskje litt drøyt, men det var lov å drømme stort!
Det eneste som irriterte ham var at han ikke også hadde et kontor i det andre tårnet, slik at han kunne kikke bort på seg selv når han hadde lyst.
– Vakkert, sa han.
– Realpolitikk dreier seg ikke om pent og stygt, Raymond, sa GrønneLan.
– Du har vel ikke glemt den Grønne Kløften? spurte hun.
– Nei, det har jeg da ikke, protesterte Røde Raymond.
– De sossene der ute begynner å lage kvalm, fortsatte GrønneLan.
– Det er helt uholdbart, Raymond.
– Det må bli en slutt på det veldig snart.
– Er det sant? sa Røde Raymond.
– Når jeg sier det er sant, da er det sant, sa GrønneLan.
– Det vet jeg, GrønneLan, sa Røde Raymond.
– Godt, sa GrønneLan.
– Jeg har aldri skjønt meg på Bærum. Altfor mange rundkjøringer der, sa Røde Raymond.
– Og de har overhodet ikke forstått at ny E-18 er en dårlig vits som er gått ut på dato, sa GrønneLan.
– Sant det, også, GrønneLan, sa Røde Raymond.
– Så hva blir det til? sa GrønneLan.
– Som du vil, GrønneLan, sa Røde Raymond.
– Du husker vel å lese den reviderte planen over nye og bredere sykkelveier og budsjettet for kontormøbler på nedlagte parkeringsplasser, sa GrønneLan.
– Skal se på det, GrønneLan. Skal se på det. Nå må jeg øve.

GrønneLan forsvant ut av kontoret uten å lukke døren etter seg. Røde Raymond sukket og gikk bort og lukket den. Lan trodde visst han var like tilgjengelig som 7-eleven-butikken på Carl Berner. At han aldri ble sliten av å ha folk rundt seg.
Sånn var de egentlig alle byrådsdamene. De kom rennende rett inn uten å banke på døren til kontoret. En gang satt han og så på VM-stafett i langrenn og gikk glipp av selve innspurten. Da ble han skikkelig ergerlig. Det endte med at han lukket skrivebordsskuffen hardt igjen et par ganger.
Han hadde sagt det til byråden for oppvekst, helse og kunnskap på den siste fredagspilsen.
– Du er sikkert bare høysensitiv, Raymond, sa Inga Marte.
– Høy på hva, da? sa Røde Raymond.
– På deg selv. Du er som en app som bare går og går og tar masse strøm, forklarte Inga Marte.
– Vet du forresten hvordan jeg blir kvitt noen apper på telefonen? spurte Røde Raymond da.
– Hva er problemet? sa Inga Marte.
– Den er enda treigere enn byutviklingskomiteen, sa Røde Raymond.
– Du trenger vel ikke den derre Ruter-appen? sa Inga Marte.
– Antakelig ikke, sa Rød Raymond.
– Den tar bare masse strøm, sa Inga Marte.
– Ta den bort, sa Røde Raymond.

Han likte å snakke med Inga Marte. Hun forstod ham. Han hadde tross alt sin bakgrunn i Sosialistisk Venstreparti.

Neste kapittel:

Livet på Ekely: Bursdag på kollen

Bjarne har invitert alle som teller i barnebursdagen sin.

Sofie Elise er der. Og Jan Thomas.
Og Lars, den artige kuratorfyren fra museet på Tøyen. Han og Bjarne har dønn lik humor. (more…)