Veien til La La LAN land. Kapittel 11

Av Hobo Highbrow 

Røde Raymond får erfare at Bærums fuglehunder er akkurat så tissetrengte som ryktene sier i Groruddalen. Det gjør ham fly forbannet. Men tar Bærums ordfører telefonen når han ringer henne fra motorveien?

Trafikken sto bom stille. Røde Raymond og GrønneLan satt tafatte og kikket ut av hvert sitt bilvindu, men det var ikke stort de så. Røyken fra de brennende bildekkene drev forbi og stengte sikten i alle retninger.  Men bak røyken et sted hørte de ropene fra aksjonistene som hadde samlet seg litt lenger fremme. Og enda lenger borte fra kom lyden av sirener som nærmet seg.

– Helvetes egoistiske klimaskeptikere, sa GrønneLan.
– Premiefjols!! istemte Raymond.
– Idioter! sa GrønneLan.
– Fjompete eplehageterrorister, repliserte Raymond.

GrønneLan så på ham. – Hva sa du?

– Eplehageterrorister, gjentok Røde Raymond.
– Liker du ikke epler, Raymond? sa GrønneLan.

Røde Raymond svarte ikke. Han hadde fått øye på en av strøkets fuglehunder som hadde forvillet seg ut på motorveien og nå vimset mellom bilene. Den snuste på bildekkene med samme åndsforlatte uttrykk som opposisjonen i bystyret når de var på jakt etter gode motargumenter mot å bygge høyhus i ett strekk fra Lysaker til Sinsenkrysset. Raymond smilte litt for seg selv.

Telefonen ringte. Det var Robert.

– Hvor er du? spurte Robert.
– I Bærum et sted, sa Raymond.

Nå løftet den imbesile fuglebikkja det ene benet og sendte en lysegul stråle på bakhjulet til byrådsbilen. Raymond rykket til og la hånden på dørhåndtaket.

– Jeg skulle bare tipse deg om at det er Biff a la Lindstrøm til lunsj i kantinen her i dag, sa Robert.
– Du vet jeg ikke spiser kjøtt, sa Røde Raymond.
– Å? sa Robert.
– Det er noe med klimaavtrykket, sa Raymond.
– Er GrønneLan der? spurte Robert.
– Hun sitter her med meg. Det er kø, sa Røde Raymond og avsluttet samtalen.

Det var allerede en stor dam rundt bilen da Røde Raymond åpnet døren og gikk ut på veien. De nypussete skoene hans klasket rett ned i dammen så spruten sto.

Bikkja så på ham et øyeblikk, så fortsatte den med jobben og lot seg ikke affisere mer av at byrådslederen i La La LAN Land hadde meldt sin ankomst.

Raymond bannet. Nå fikk det være nok. Dette var opplagt en politisk sammensvergelse.

Ordføreren i Bærum skulle få høre fra ham med det samme. Han tok frem mobilen igjen og slo nummeret til Lisbeth.

En ting var å være uenige i sak, en annen var ren sjikane og hærverk fra nabokommunens hunder på La La LAN Lands biler.

 

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Veien til La La LAN Land. Kapittel 6

Veien til La La LAN Land. Kapittel 7

Veien til La La LAN Land. Kapittel 8

Veien til La La LAN Land. Kapittel 9

Veien til La La LAN Land. Kapittel 10

Veien til La La LAN Land. Kapittel 10

Av Hobo Highbrow

Nordavinden blåser duften av brente bildekk rett i fleisen på dem. Røde Raymond dagdrømmer i baksetet, mens GrønneLan hisser seg opp over dette og hint. Trøbbel er rett rundt svingen.

GrønneLan var taus noen sekunder mens bilen kjørte ut av Sandvika og tilbake i retning La La LAN Land. Antakelig regnet hun rynraskt over antall kilometer med sykkelveier som skulle anlegges den nærmeste uken i hovedstaden, eller hvor mange parkeringsplasser som skulle bort, tenkte Raymond og tok en mental snartur i forveien til Langtvekkistan.

Han skulle holde et innlegg på klimakonferansen i en sesjon om «Sykkelklemmens betydning for det grønne skiftet», og et annet i en sesjon om «Byregjering eller Byråd? Hvordan skape dårlig klima i en fei.».

Det første innlegget hadde GrønneLan skrevet for ham. Det andre tok han bare på sparket.

Da veimeldingen plutselig slo inn på radioen og informerte om redusert fremkommelighet på Strand grunnet røykutvikling og demonstrasjoner, foruten høy tetthet av saktekjørende elbiler i kollektivfeltet, ble det fort fart på snakketøyet til byrådet for miljø og samferdsel igjen.

– Jeg fatter ikke at de tør å blande seg i La La LANs saker, utbrøt hun og satte seg opp og frem i setet. Hun så ut som en søt liten unge i tripp trapp-stolen sin, tenkte Raymond og gryntet.
– Når La La LAN Land ikke vil ha noen ny E18 gjennom Bærum får de jaggu meg å holde kjeft her ute, sa GrønneLan.
– Ja, jøss, sa Røde Raymond.
– Hører du hva jeg sier, Raymond? sa GrønneLan.
– Ja, da, sa Raymond.
– Du bare jatter, sa GrønneLan og kløp byrådslederen i armen.

Røde Raymond skvatt til og ble brått revet ut av dagdrømmen sin om det forestående oppholdet i Langtvekkistan. Han hadde akkurat sett for seg noen deilige pauser ved svømmebassenget med forfriskninger mellom sesjonene, med litt bøy og strekk og armhevinger for å imponere GrønneLan.

– For har vi ikke sagt hele tiden at vi skulle stanse denne motorveiutbyggingen, kanskje? Og så klarte vi å stanse den ved Strand. At det innebar at noen gamle trehus må rives er bare peanøtter. Vi vil jo ha tunneler i La LA LAN Land, ikke her ute i provinsen. Det hjelper oss bare ikke til å bli verdens klimahovedstad at Bærum er gjennomhullet som en sveitserost av tunneler, sa hun.

Røde Raymond la merke til at sjåføren prøvde å få kontakt med dem, men GrønneLan var forsvunnet inn i sin egen klimaboble. Hun hevet stemmen enda et hakk og tok tak i armen til Raymond og ristet i ham..

– Du vet at det dør 183,5 mennesker hvert år i La La LAN Land, Raymond? sa GrønneLan.
– Ikke flere? sa Raymond forbauset.
– Jeg snakker ikke om alle som dør, sa GrønneLan.
– Nei? sa Raymond.
– Nå snakker vi om forurensning fra biltrafikken.
– Vet du hvor mange gamlinger som dør av influensa, forresten? De må passe på å ta vaksine, sa Røde Raymond .

Han kunne se den svarte, feite røyken av brennende bildekk stige til værs fra motorveien lenger fremme.

Det var for sent å kjøre av motorveien og komme seg unna på de lokale villaveiene.

 

Neste kapittel

Veien til La La LAN Land. Kapittel 11

 

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Veien til La La LAN Land. Kapittel 6

Veien til La La LAN Land. Kapittel 7

Veien til La La LAN Land. Kapittel 8

Veien til La La LAN Land. Kapittel 9

Veien til La La LAN Land. Kapittel 9

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond får et svakt øyeblikk ved togstasjonen i Sandvika – eller er det GrønneLan som får det? Tilliten til NSB og Ruter er på vei ned hos begge to.

– Hva skjedde? spurte Røde Raymond.

GrønneLan hadde satt seg ved siden av ham i baksetet med sykkelvesken på fanget, mens sjåføren bakset med å få inn tohjulingen hennes sammen med koffertene i bagasjerommet.
– Det var jo meningen at jeg skulle ta toget tilbake til byen med sykkelen, sa GrønneLan.
– Ja? sa Raymond spent.
– Men så ble det først buss for tog til byen, la hun til.
– Sånt skjer med NSB hele tiden, sa Raymond irritert.
– Jeg stilte meg forrest i køen for å komme noen breiale småbarnsmødre med barnevogner i forkjøpet, slik at jeg kunne snike meg først inn på bussen med sykkelen, fortsatte GrønneLan.
– Godt tenkt, sa Røde Raymond.
– Men så var det plutselig blitt sykkel for buss for tog.
– Er det ikke typisk Ruter? sa Raymond.
– Beklager rotet. Jeg ville definitivt ikke rekke frem i tide, selv med el-sykkel, forsikret GrønneLan.
– Helt i orden, sa Røde Raymond forståelsesfullt.

Raymond hadde blitt mjuk om hjarterota et øyeblikk og kjente plutselig en faderlig omsorg for GrønneLan. Det var ikke ofte byråden for miljø og samferdsel viste et ørlite tegn på svakhet. Det måtte feires.

Skulle han legge en arm rundt henne og trøste litt? Eller gi henne et av de økologiske sitrondropsene han hadde hatt liggende i jakkelommen siden freden i Brømsebro?

Hun hadde stått så pent og pyntelig og ventet med lankene sine på sykkelstyret ved kollektivknutepunktet i Sandvika da de kom kjørende i byrådslederbilen for å redde henne. Hun så ut som om hun var ute en tur og luftet hunden sin.

GrønneLan var et helt knutepunkt i seg selv, hadde Røde Raymond tenkt da, og kjent livsgnisten flamme opp som en OL-ild i den halvgamle kroppen sin.

Han begynte virkelig å glede seg til denne reisen til miljøkonferansen i Langtvekkistan nå som GrønneLan omsider var ombord på skuta.

Fem dager alene med GrønneLan?

Oj, oj, oj, oj!

Smart, trygg og grønn – det var ordene som kom trillende når han skulle beskrive henne nærmere.

Den eneste feilen var egentlig bare at «grønn» skulle vært «rød».

 

Neste kapittel

Veien til La La LAN Land. kapittel 10

 

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Veien til La La LAN Land. Kapittel 6

Veien til La La LAN Land. Kapittel 7

Veien til La La LAN Land. kapittel 8

Veien til La La LAN Land. Kapittel 8

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond tar seg en lur i bilen og drømmer om et La La LAN Land fullt av blokker og god gammeldags solidaritet. Men får han med seg hva som er i ferd med å skje langs veien?

Var det et ord som irriterte Røde Raymond så var det “eplehage”.  Ordet hadde en smak av Vestkant som fikk det til å klø nedover beina hans. Sjåføren hadde satt kursen vestover og nå nærmet de seg Storo og Nedre Grefsen som det hadde vært så mye støy rundt den siste tiden. Folket der og i andre småhusområder i La La LAN Land hegnet om «eplehagene» sine som om det stod om dyden til sine overbeskyttede døtre.

Hadde han hatt anledning til å gå på epleslang i oppveksten? Å, nei. Han hadde begynte i rørleggerlæra som syvåring og siden så han ikke et eple før han ble statssekretær og det lå noen halvråtne eksemplarer i fatet på møterommet i departementet. Epler var fryktelig overvurdert, mente Raymond. Skulle man først ha dem måtte de importeres fra land i Afrika i solidaritet og ikke høstes i egne besteborgerlige hager. Sånn var det.

Da bilen passerte Nedre Grefsen lukket han øynene og så for seg blokkene tett i tett bortover. Blokker fulle av fallerte sauebønder som hadde flyttet fra bygda i tur og orden etter hvert som ulven spiste opp sauene deres. Blokker fulle av glade og integreringsvillige flyktninger som øvde på Fola fola blakken natten gjennom på blokkfløytene de hadde fått i gave fra kommunen.

Raymond var overlykkelig for forenklingene i bygningsreglene som nå gjorde det mulig å bygge boliger fortere, billigere, med mindre lys og syltynne vegger av papp. Det ville bli mye hyggeligere slik; tett og sosialt, omtrent som i Kristianias gråbeingårder på slutten av 1800-tallet. Den gang folk var så omtenksomme mot hverandre at de passet naboens potteplanter når noen skulle på utedoen i bakgården en tur.

Fortetting i høyden ville bli et skritt tilbake til solidaritet, samhold og god lytt mellom leilighetene. Bare synd at parafinlykten ikke var moderne lenger, tenkte Røde Raymond.

Da bilen kjørte under Holmenkollbanen ved Gaustad gledet han seg ekstra over tanken på at her ville det om noen år være blokker i et hundremeters belte hele veien opp til Tryvannstårnet. Alle stapp fulle av rørleggerlærlinger med drømmer om å bli politikere.

Litt senere var det Smestad. Her skulle det også fortettes og bli by hele veien ned til Majorstuen. Herlig! Det ville bli en mye hyggeligere by for alle. Alle misfornøyde folk på østkanten kunne flytte hit og bli misfornøyde her istedenfor. Bortsett fra at de aldri ville få råd til det, selvsagt. Men det var da sannelig ikke hans skyld!

Raymond satt og småsov da sjåføren gasset opp og kjørte ut på E18 i ved Lysaker. Snart dukket gangbroen ved Strand opp, men Byrådslederen så ikke den store ansamlingen av folk på broen og langs motorveien på venstre side retning Oslo. Han så ikke gummidekkene som lå i rabatten ved busskuret.

FOTO: CFWesenberg@kolonihaven.no 

Men nå åpnet han med ett øynene og stakk hånden inn i kontormappen og fikk tak i boken Inga Marte hadde gitt ham på vei ut av Rådhuset dagen før:

«Hvordan nå toppen som høysensitiv politiker? Ti trinn på veien mot makt.»

Slike selvhjelpsbøker var ikke akkurat tingen for Røde Raymond. Den siste han leste var «Slå din beste venn i kurong på 30 minutter». Det var på ungdomsskolen. Den hadde ikke vært til hjelp i det hele tatt, tvert imot!  Det hadde tatt ham tyve år å slå Robert, finansbyråden, og alt hadde han lært seg for egen maskin.

Raymond la boken tilbake i mappen. Han hadde glemt å be Inga Marte installere Ruter-appen på mobilen sin igjen. Det måtte han huske på å gjøre når han kom tilbake fra Langtvekkistan.

Hadde han snudd seg akkurat da, ville han sett flammene som plutselig stod meterhøye langs veien bak dem.

 

Neste kapittel

Veien tii La La LAN Land. Kapittel 9

 

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Veien til La La LAN Land. Kapittel 6

Veien til La La LAN Land. Kapittel 7

Veien til La LA LAN Land. Kapittel 7

Av Hobo Highbrow

Det nærmer seg avgang til den store miljøkonferansen i Langtvekkistan. Men hvor er det blitt av GrønneLan? Og hvorfor er det så folksomt langs E18 og Ring 3?

Neste morgen stod Røde Raymond nydusjet og nygredd og ventet utenfor huset sitt da byrådsbilen svingte inn på gårdsplassen og bremset opp foran de nypussete skoene hans.  Sjåføren trykket på en knapp og bakdøren løftet seg slik at den grønngrønne kofferten til GrønneLan kom til syne i bagasjerommet. Nå fikk den selskap av Røde Raymonds rødrøde. Bortsett fra sjåføren selv var det ingen å se inne i bilen.

Røde Raymond hadde fulgt listen til GrønneLan til punkt og prikke da han pakket kofferten kvelden før. Øverst på listen stod “10 klimasmarte truser i resirkulerbart materiale”, truser som Røde Raymond ifølge GrønneLan bare kunne stappe rett i en blomsterpotte etter bruk, tilføre en skvett vann – og så ble det heimedyrka økologiske tomater på kort tid.

Helt aldeles genialt bærekraftig, mente byråden for miljø og samferdsel; frøene var allerede sydd inn i sømmene på trusen og skapte ikke ubehag eller gnagsår før de begynte å spire.

Dernest var det den kortreiste øko-deodoranten uten verken parabener, duft eller særlig effekt. Og en rekke andre klimasmarte plagg og gjenstander som Røde Raymond tok med for at oppholdet i Langtvekkistan skulle bli preget av god stemning og bli så vellykket som overhodet mulig på alle vis.

– Hvor er GrønneLan? spurte Raymond da han satte seg inn i baksetet.
– I Sandvika, sa sjåføren.

Sandvika lå i nabokommunen Bærum i motsatt retning av flyplassen, og var et område GrønneLan av gode grunner sjelden satte bena sine i. Etter at hun fikk stukket kjepper i hjulene for den lenge planlagte utbyggingen av E18 vest for La La LAN Land, slapp hun ikke lenger unna med det hvite smilet sitt på de kanter.

Røde Raymond så på klokken. Heldigvis hadde de beregnet god tid. Men hva i helsike gjorde GrønneLan i Sandvika på denne tiden av døgnet?

Svaret fikk han like etter da nyhetene slo inn på bilradioen med direktesending fra togstasjonen i Bærums hovedstad. Der var det stor festivitas med hornorkester og glutenfrie boller og brus. Anledningen var at byråden for miljø og samferdsel i La La LAN Land og fylkesordføreren i Akershus i fellesskap avduket de nye sykkelstativene av tang og tare som skulle utplasseres ved alle kollektivknutepunkter fra Asker til Eidsvoll, La La LAN Land inkludert.

– Dette må da bli fryktelig dyrt? spurte reporteren fra NRK på direkten.
– Det kommer an på hva du mener med dyrt, repliserte GrønneLan kvikt utover eteren.
– Etter hva vi forstår er det snakk om flere hundre millioner kroner?
– Jeg skjønner hva du tenker på, sa byråden.
– Kunne ikke de pengene heller brukes i eldreomsorgen?
– Jeg skjønner hva du tenker på. Men hvis du antyder at dette er sløsing med penger, så vil jeg heller tatt en titt på planene for ny E18, som vil beløpe seg til 42 milliarder kroner minst, sa GrønneLan.

Man kunne høre fylkesordføreren fra Høyre prøve å si noe i bakgrunnen, men hun kom heldigvis ikke til orde ettersom GrønneLan holdt skravla i gang om betydningen av innovativ utnyttelse av marine ressurser langs vår langstrakte kyst, konstaterte Røde Raymond tilfreds.

 

Neste kapittel:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 8

 

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Veien til La La LAN Land. Kapittel 6

 

Veien til La La Lan Land. Kapittel 6.

Av Hobo Highbrow

Det begynner å bli skrint med kjøtt i kantinen i rådhuset i La La LAN Land. Det rumler høylytt i magene på enkelte byrådsmedlemmer. Kan det komme til å påvirke byrådsamarbeidet på sikt?

– Alle vil bo i La La LAN Land, sa Robert. – Skal vi nekte dem det?

Finansbyråden stod foran byrådslederen i køen i kantinen og forsynte seg med lunsj. Han lesset opp med karbonader, poteter og brun saus på tallerkenen, som om han var på vei til hytta og hadde stanset på en veikro i Gudbrandsdalen.

Raymond var imponert over at Robert ga så blanke i instruksene fra byråden for miljø og samferdsel om å spise mindre kjøtt.

– Neida, sa Raymond. – Her er alle velkomne.

– Fattig som rik, sa Robert.

– Svart, hvit, gul eller blå, sa Raymond.

– Ja, nå snakker vi hudfarge, Raymond, ikke partier? sa Robert.

– Selvsagt, sa Raymond.

 

Nå var det hans tur. Og han var usikker på hva han skulle forsyne seg med.  Disken med vegetarretter hadde vokst noe voldsomt i det siste. Det var vegetariske biffer og bøffer og benløse fugler uten tilsetningsstoffer av noen art.  Alt laget av kortreiste nøtter fra Hakkebakkeskogen.  Men det så ikke noe godt ut.

– Men si meg, Raymond. – Hvorfor vil egentlig alle bo i La La LAN Land?

– Vi har det beste 17de mai-toget i verden, sa Raymond.

– Det er sant, sa Robert og nikket.

– Men har vi jobber nok til dem? spurte Raymond

– De kan faen meg jobbe på NAV. Det er nok å drive med der, sa Robert.

 

Raymond hadde utrolig lyst på kjøtt. Men GrønneLan stod litt lenger bak i køen og hun ble så sur på ham når han ikke sørget for å bidra til vekst i det kommunale innkjøpet av vegetarisk og økologisk. Han rasket til seg en økosalat og diltet etter Robert til et ledig bord.

– Og så er det den pølsebua på Kampen, sa Robert da de hadde satt seg ned.

– Å, ja! Elsker de pølsene der, sa Raymond og rotet i salaten sin med gaffelen.

– Olsenbandefilmene, utbrøt Robert. – De er spilt inn her i La La LAN Land.

– De er gøyale! ropte Raymond.

– Stor kunst, sa Robert seg enig.

– Vi må ta en videokveld når jeg er tilbake fra Langtvekkistan, Robert, sa Raymond.

– Det må vi, sa Robert.

– Da blir det øl og pølser!

– Klabert, sa Robert.

 

Neste kapittel:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 7

 

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5


 

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond blir irritert over at finansbyråden gir uttrykk for begeistring over kjolene til GrønneLan. Til tross for dette klarer byrådets medlemmer å samle seg om flere viktige tiltak for å dempe de folkelige protestene som har blomstret opp i og utenfor La La Lan land.

Videoteamet ventet på Røde Raymond utenfor kontoret hans da han kom på jobb neste morgen. Det var egne folk til kamera, lys og lyd, foruten en liten sprett av en regissør som så ut som om han tilhørte den helt ytterste høyrefløyen i Venstre.
– Er vi klare? spurte regissøren.
– Er vi flere som skal danse? spurte Raymond.
– Det er bare deg foran kamera, sa regissøren.
– Fint, sa Raymond og låste dem inn.

Mens filmfolkene satte opp utstyret, tok Raymond av seg jakken og sjekket innboksen sin. Han skvatt litt da han så at det lå firehundreogtrettito uleste e-poster med emner som:

 

ER DU TETT I POTTA SOM VIL FORTETTE PÅ SMESTAD?

SLUTT Å GRAFSE PÅ GREFSEN!

STANS RASERINGEN AV STRAND!

Raymond reiste seg brått og gjorde noen hoftebevegelser for å løse litt opp nedentil. Fire ganger til høyre. Fire ganger til venstre. En gang frem. En tilbake. Og så prøvde han å riste på rompeballene slik Hanna hadde lært ham.

– Da er alt klart, sa regissøren. – Still deg med ryggen til oss og se ut av vinduet.

Raymond gjorde som regissøren sa, selv om han ikke likte å bli kommandert av andre enn GrønneLan og Hanna. Langt der ute så han Nesoddbåten komme innover med et lass av pendlere fra nabokommunen. Det ergret ham stort å tenke på at skatteinntektene deres ikke gikk til La La LAN Land . Han kunne trenge alle de pengene som var å få når GrønneLan satte i gang med sykkelveiene sine for fullt

– Musikk! ropte regissøren.

Mobiltelefonen ringte akkurat da Raymond skulle snu seg mot kameraet og vralte ut i rommet som en gakkgakk.
– Kutt! ropte regissøren.
– Hallo, sa Raymond inn i mobiltelefonen.
Det var byrådssekretæren som ba ham komme i møte med en gang. Det hastet.
Raymond tok på seg jakken igjen og gikk mot døren.
– Beklager. Dere får se på utsikten mens jeg er borte, sa han og forsvant ut.

Han traff Inga Marte på vei bort til det helt ekstra ekstraordinære byrådsmøtet.
– Hvordan går det med deg? sa hun.
– Kunne vært verre, sa Raymond.
– Jeg så bilen på TV. Ble du ikke sjøsyk når de gynget på den?
– Jo, sa Raymond.
– Hadde du spypose? sa Inga Marte.
– Nei, sa Røde Raymond.

Alle var på plass da Røde Raymond og Inga Marte kom hastende i siste liten. Stemningen var litt laber rundt bordet, omtrent slik den pleide å være dagen etter julebordet. Men nå var det ikke snakk om noen bakrus av det festlige slaget, akkurat.
Raymond prøvde å løse opp stemningen med litt humor.
– Noen som så noe veldig morsomt på TV i går, kanskje?
– Vi så deg alle sammen, sa Hanna mutt.
– Det var kanskje ikke kvelden for å slå av mobiltelefonen, la hun til.
– Noen som prøvde å få tak i meg? sa Raymond overrasket.

Alle byrådene rakte en hånd i været.

– Jeg var tom for strøm, sa Raymond.
– Skal vi komme i gang? sa GrønneLan. – Vi har noen hastevedtak som må bli iverksatt.
– Hva er det som haster sånn, egentlig? spurte Raymond.
– Opposisjonen har begynt å kritisere kjolene mine, sa GrønneLan.
– Å? sa Raymond.
– Noen mener de ikke er så klimasmarte, sa Hanna.
– Hæ? sa Raymond.
– De er jo rålekre, sa Robert.

Raymond så hardt på Robert. Hva var det han innbilte seg egentlig?
– Har du hørt på maken? sa Inga Marte.
– Jeg blir veldig lei meg av sånn mobbing, snufset GrønneLan.
– Ikke bry deg om dem, sa Røde Raymond.
– Typisk hersketeknikker, sa Inga Marte. – Bli med på kurset vårt i kvinnegruppa, så lærer du å hamle opp med det der.
– Og så må vi gjøre noe straks for å stilne alt bråket rundt E-18 og fortetningsplanene på Nedre Grefsen og Smestad og de andre stedene, sa Lan.
– Har du noen forslag Hanna? sa Raymond.
– Vi kan alltids gå ned en etasje på blokkene, mumlet Hanna.
– Hvor mange er vi på nå, da?
– Tjueni når vi går ned en, sa Hanna.
– Tjueni er bra, sa Robert.
– Noe mer? sa Raymond og så på klokken.
– Det eneste som helt sikkert funker er å gå ut med at det blir uteservering av øl overalt i byen mye lenger til sommeren, sa Geir, byråden for næringsutvikling og eierskap, som hadde våknet plutselig.
– Hvor lenge? spurte Raymond.
– Jo lenger, jo bedre, sa Geir
– Vedtatt, sa Raymond og reiste seg.

På vei ut  hvisket Inga Marte noe til Røde Raymond som han bare såvidt fikk med seg.
– Det kan være greit å alltid ha et par spyposer tilgjengelig i bilen.
– Men jeg måtte ikke spy, Inga Marte, svarte han.
– Bra for deg, sa Inga Marte.

 

Neste kapittel:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 6

Tidligere kapitler:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Strandfolket: Vi krever E18-avklaring NÅ!

Beboerne på Strand er under konstant press på grunn av den uavklarte situasjonen rundt E-18. Det går på helsen løs. Nå må det politisk miljøet legge alt spill til side og la oss komme ut av en uutholdelig gisselsituasjon.

Fremleggingen av Nasjonal Transportplan rett før påske inneholdt gode nyheter for beboerne på Strand i Bærum, hvis hus og nabolag står i fare for å bli ødelagt av Oslo-pakke 3-forliket fra juni i fjor mellom Akershus Fylkeskommune og Oslo kommune. I kjølvannet av kompromisset har det som kjent oppstått en politisk maktkamp der vi befinner oss midt i skuddlinjen.

Signalene fra Regjeringen og Stortinget er nå at første fase av E-18 i Vestkorridoren skal bygges i én omgang, noe som vil gjøre den fryktede og midlertidige omkjøringen på Strand unødvendig ettersom Høviktunellen skal fullføres helt frem til Ramstadsletta. Dermed spares våre boliger, og vårt nærmiljø slipper store belastninger i form av støy- og forurensningsplager og utrygge skoleveier. Dette er signaler vi selvsagt er glade for.

Det er også bra at fylkesordfører Anette Solli (H) er i dialog med Oslo for å se om det er muligheter for å gjøre noe med den siste Oslopakke 3-avtalen som kan løse floken på Strand. Byrådsleder Raymond Johansen ser imidlertid ikke ut til å gå med på noen endringer som kan løse problemet raskt, men setter sin lit til at Jonas i ny regjering med AP i spissen vil redde skinnet hans.

For det er Stortinget som til syvende og sist bestemmer over en riksvei og vi må kunne stole på at Regjering og Storting virkelig gjør det som de lover og som må til – nemlig å skjære igjennom og åpne for en sammenhengende og fornuftig utbygging.

Lite gledelig er det derfor å være vitne til hvordan endel politikere og partier nå bruker saken, og dermed vår ulykksalige situasjon oppi denne, til å posisjonere seg inn mot det forestående valget.

Vi registrerer at noen politikere slår seg på brystet og tar fremleggene i Nasjonal Transportplan til inntekt for eget partis fortreffelighet og handlekraft i E-18-spørsmålet. Andre, som stortingsrepresentant Rasmus Hansson (MDG), gjør det klart at han og partiet vil fortsette kampen mot en fullt utbygget E-18 frem mot valget, som om det skulle være et håp om at synspunktet vil nå frem hos det nye Stortingsflertallet.

I kjølvannet av alt dette kommer det nå også ulne signaler fra Arbeiderpartiet på Stortinget og i Akershus om nettopp hva som vil skje etter valget dersom det blir regjeringsskifte til høsten. Til nå har som kjent Arbeiderpartiet i Bærum gått inn for en helhetlig utbygging av E18, mens AP i byråd i Oslo har gått mot. Hva kan vi forvente? Det minste må være en avklaring på Arbeiderpartiets landsmøte til helgen. Hvis ikke vil mange flere Bærumsvelgere svikte AP i valget til høsten.

Ytterligere usikkerhet rundt E-18 vil selvsagt være en katastrofe for oss som bor på Strand og medføre forsterket bekymring for fremtiden. I det hele tatt er den stigende valgkampstemningen noe som gjør oss utrygge på om politikerne egentlig overhodet bryr seg om vår situasjon, eller om de er mest ute etter å sanke stemmer. Kan resultatet bli at vi likevel blir sittende i klemme i måneder og år fremover uten en avklaring?

Vi er under konstant press og det går på helsen løs for mange. Dette er noe vi verken vil eller kan finne oss i.

Nå må det politiske miljøet gå ut av valgkampmodus et øyeblikk, legge politisk taktikkeri til side – og gi oss en garanti om at vi ikke skal miste våre hjem og få vårt nabolag ødelagt av en unødvendig omkjøring ingen egentlig ønsker.

Slik at vi kan komme oss videre med våre liv.

Veien til La La LAN Land – en føljetong

 

Sjefen i La La LAN Land har en drøm: At byen hans skal trekke til seg 200.000 nye innbyggere. At La La LAN Land skal bli verdens klimahovedstad. At hver stasjon på Holmenkollbanen skal ha et høyhus som strekker seg opp gjennom skyene. Men når det demokratiske underskuddet stiger i byen under de frodige åsene gjør innbyggerne opprør. Og hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La LAN Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? 

 

“Som alle andre “ideologier” i tiden tilstreber også økosofien en tankemessig totalitet og speiler en totalitær lengsel.” Stein Mehren, Myten og den irrasjonelle fornuft (Aschehoug 1980).

 

 

 

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. Kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Veien til La La LAN Land. Kapittel 6

Veien til La La LAN Land. Kapittel 7

Veien til La La LAN Land. Kapittel 8

Veien til La La LAN Land. Kapittel 9

Veien til La La LAN Land. Kapittel 10

Veien til La La LAN Land. Kapittel 11

 

Sagt om Veien til La La LAN Land:

“Overraskende useriøst.”

“Fantastisk bra skrevet. Jeg elsker humoren og ironien. Venter på fortsettelsen….Tusen takk!”

“Prøver vi ikke å oppdra barna våre til ikke å mobbe? Skam deg!! Du må gjerne være uenig i politikken, men dette er bare pinlig.”

“Første gang lurte jeg på om dette ble for mye, men det blir bare bedre og bedre. Du har en skarp og vittig penn.”

“Kjempebra – fortsett!!!”

“Slike kommentarer svekker gruppa nei til ødelegging av nedre Grefsen. Useriøst!”

“Bør leses