Menu

Pål H. Christiansen

Veien til La La Lan Land. Kapittel 2

Av Hobo Highbrow

Det demokratiske underskuddet fortsetter å stige i byen under de frodige åsene. Hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La Lan Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? Blir det tyve eller tredve etasjer høye blokker på Smestad? Og hva drømmer Byrådslederen om når han sover ut rusen etter en fredagskveld på byen? (more…)

Veien til La La Lan Land – en oppdatering

Av Hobo Highbrow

Det er opprør i La La Lan Land. Men sjefen i hovedstaden, Røde Raymond, har fremdeles en drøm om at byen hans skal trekke til seg 200.000 nye innbyggere. At La La Lan Land skal bli verdens klima-hovedstad. At hver stasjon på Holmenkollbanen skal ha et høyhus som strekker seg opp gjennom skyene.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 16

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond får en hyggelig prat med en annen hundevenn, mens GrønneLan er utålmodig etter å komme seg opp og frem. Den blåblå vinden blåser ikke i deres retning.

Røde Raymond hørte det banke på bilruten. Og deretter at noen prøvde å åpne døren.

Var det demonstrantene som var tilbake etter en velfortjent pause med røyk og vafler? Hva skulle de finne på nå da? Dra ham og GrønneLan ut på asfalten og kile dem til langt inn i solnedgang og stappe borrer ned i underbuksene på dem?

Han trakk hodet opp av sykkelvesken og fikk øye på en politimann som myste inn gjennom de sotede glassene. Han så ut som om han hadde noe viktig å snakke med dem om. Kanskje gjaldt det overtidoverskridelsene i renovasjonsetaten i La La LAN Land, tenkte Røde Raymond.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 15

Av Hobo Highbrow

Hjelpen er på vei til GrønneLan og Røde Raymond, men nyheter om revolusjonsaktige begivenheter i hovedstaden gjør byrådslederen litt ekstra urolig i magen.

Gyngingen tok brått slutt. Røde Raymond løftet blikket og så ut av vinduet. Blålyset på to politibiler blinket iltert i filene i motgående kjøreretning. Sirenene døde hen og politibilene stanset noen meter lenger mot La La LAN Land.

Demonstrantene trakk seg litt unna, men fortsatte sine taktfaste rop med krav om tunneler og softis på flekken. Nå kjente Raymond spyet komme.

Det var en lenge varslet katastrofe som var i ferd med å innfinne seg. Den krøp oppover halsen og inn i munnen. Det var som pokker! Nå angret han som en fuglehund på at han ikke hadde fulgt rådet til Inga Marte om alltid å ha noen spyposer for hånden i bilen.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 14

Av Hobo Highbrow

Stemningen er amper på E-18 ved Strand. Røde Raymond drømmer seg vekk til Langtvekkistan igjen, men blir fort kalt tilbake til den norske politiske virkeligheten når kvalmen kommer sigende på.

Folkemengden kom styrtende til med plakater og bannere, med enda flere fuglebikkjer og kurver med hjemmelagde vafler. Røde Raymond fikk smelt bildøren igjen rett foran nesen på en klåfingret Bærumsfrue som ikke hadde hatt besøk av rørlegger på en stund, og låste og sikret døren ettertrykkelig med barnesikring og gaffatape.

Ropene og slagordene utenfor gikk gjennom marg og bein på dem inni bilen:

LA STRAND LEVE!

ÅT HELVETE MED BYRÅDET I LA LA LAN LAND!

SOFTIS TIL ALLE!

VI VET OM EN RØRLEGGER SOM SNART ER LEDIG!

Brølapene trengte seg sammen rundt bilen og trykket ansiktene sine mot bilvinduene. De så ut som uhyrer fra en fremmed planet, syntes Røde Raymond. Med oppsvulmede lepper, deformerte neser og tunger som ble trykket sammen til en underlig masse som lignet vegetarkjøttbollene som GrønneLan pleide å spise til lunsj.

Raymond følte seg litt småuggen, men han turte ikke åpne vinduet på klem for å få inn litt frisk røyk fra brente bildekk. Han foldet hendene og så ned. Hendene var møkkete etter oppholdet i knehøyde på motorveien, og oppskrapet etter basketaket med hund på bar asfalt.

– Jeg håper ikke dette utarter til gynging, sa Raymond til GrønneLan.

– Hva mener du med gynging? spurte GrønneLan.

Raymond måtte tenke seg om. GrønneLan hadde satt den grønne sykkelvesken sin mellom dem i setet, og nå ble han nysgjerrig på hva hun hadde oppi der. Bortsett fra klassikeren Kildesortererens ABC – fra A til Å, som hun hadde det med å dra frem og lese høyt fra hver gang han slappet litt av mellom byrådsmøtene.

– Du vet vel hva gynging er? sa Røde Raymond.

– Sånn i sin alminnelighet, ja, svarte GrønneLan.

– Jeg liker i alminnelighet ikke gynging, sa Raymond.

Så begynte det å gynge. Først sakte, duvende, som om de satt i en liten båt i bølgene på havet utenfor kysten av Langtvekkistan.  Så litt fortere og heftigere.

Raymond lukket øynene og drømte seg bort et øyeblikk igjen. Det var bare han og GrønneLan der ute på havet, foruten en flaske solkrem med faktor 67.

Da han åpnet øynene igjen så han GrønneLan dumpe opp og ned ved siden av seg i baksetet. Slik hadde han sett henne før. Det var da Byrådet hadde sommeravslutning på Tusenfryd og hun hadde insistert på å kjøre den minste karusellen om og om igjen mens resten av selskapet måtte stå og se på.

Aksjonistene hadde fått skikkelig fart på gyngingen. I førersetet måtte sjåføren holde fast på sjåførluen så den ikke skulle dette av ham. Hver gang de gynget på bilen ropte pøblene:  Hoi! Hallo!

-Kan du se å få en slutt på dette her, Raymond? hvisket GrønneLan mellom sammenbitte tenner.

Røde Raymond tok ansvar og slo direktenummeret til politiet.

 

Neste kapittel

Veien til La La LAN Land. Kapittel 15

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Veien til La La LAN Land. Kapittel 6

Veien til La La LAN Land. Kapittel 7

Veien til La La LAN Land. Kapittel 8

Veien til La La LAN Land. Kapittel 9

Veien til La La LAN Land. Kapittel 10

Veien til La LA LAN Land. Kapittel 11

Veien til La La LAN Land. Kapittel 12

Veien til La La LAN Land. Kapittel 13

Veien til La La LAN Land. Kapittel 13

Av Hobo Highbrow

GrønneLan har dukket opp for å redde Røde Raymond ut av knipa på E-18. Men selv ikke en grønn engel klarer å holde seg på beina når 90 kilo valgflesk fra Groruddalen gjør seg gjeldende med all sin tyngde.

-Hva driver du med? sa GrønneLan.

Byrådet for miljø og samferdsel hadde omsider kommet seg ut av bilen. Nå stod hun og kastet en mørk skygge over Røde Raymond, som lå og sprellet på asfalten med stumpen i været.

-Få vekk den jævla bikkja, stønnet Raymond.

GrønneLan så på ham omtrent slik som da hun fersket ham i å spise egg av benløse burfugler i rådhuskantinen første gang: Litt spørrende, litt hånlig og temmelig streng i blikket.

-Få den vekk, gjentok Raymond og grep fatt i ankelen til GrønneLan.

Trodde han kanskje at den var halmstrået som kunne redde ham fra å tape kommunevalget i 2019? Mest sannsynlig grep han fatt i det som var ham nærmest for hånden.

GrønneLan på sin side tok tak i halsbåndet på setteren og prøvde å dra den bort med et kraftig rykk. Men ettersom bikkja nærme seg klimaks, lot den seg ikke affisere av dette forsøket fra Miljøpartiet De på å redde mikroklimaet i Østre Bærum.

(more…)

Veien til La La LAN land. Kapittel 11

Av Hobo Highbrow 

Røde Raymond får erfare at Bærums fuglehunder er akkurat så tissetrengte som ryktene sier i Groruddalen. Det gjør ham fly forbannet. Men tar Bærums ordfører telefonen når han ringer henne fra motorveien?

Trafikken sto bom stille. Røde Raymond og GrønneLan satt tafatte og kikket ut av hvert sitt bilvindu, men det var ikke stort de så. Røyken fra de brennende bildekkene drev forbi og stengte sikten i alle retninger.  Men bak røyken et sted hørte de ropene fra aksjonistene som hadde samlet seg litt lenger fremme. Og enda lenger borte fra kom lyden av sirener som nærmet seg.

– Helvetes egoistiske klimaskeptikere, sa GrønneLan.
– Premiefjols!! istemte Raymond.
– Idioter! sa GrønneLan.
– Fjompete eplehageterrorister, repliserte Raymond.

GrønneLan så på ham. – Hva sa du?

– Eplehageterrorister, gjentok Røde Raymond.
– Liker du ikke epler, Raymond? sa GrønneLan.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 10

Av Hobo Highbrow

Nordavinden blåser duften av brente bildekk rett i fleisen på dem. Røde Raymond dagdrømmer i baksetet, mens GrønneLan hisser seg opp over dette og hint. Trøbbel er rett rundt svingen.

GrønneLan var taus noen sekunder mens bilen kjørte ut av Sandvika og tilbake i retning La La LAN Land. Antakelig regnet hun rynraskt over antall kilometer med sykkelveier som skulle anlegges den nærmeste uken i hovedstaden, eller hvor mange parkeringsplasser som skulle bort, tenkte Raymond og tok en mental snartur i forveien til Langtvekkistan.

Han skulle holde et innlegg på klimakonferansen i en sesjon om «Sykkelklemmens betydning for det grønne skiftet», og et annet i en sesjon om «Byregjering eller Byråd? Hvordan skape dårlig klima i en fei.».

Det første innlegget hadde GrønneLan skrevet for ham. Det andre tok han bare på sparket.

(more…)

Sonhos de Grandeza

Follow the translation in progress to Portuguese by Igor Brito of Pål H. Christiansen novel Drømmer om storhet (The Scoundrel Days of Hobo Highbrow):

  • Capitulo 1-2 pdf : “O outono era definitivamente minha estação. Um momento de reflexão. Um momento de ponderar os grandes questionamentos existenciais. De reiniciar aquilo que eu havia deixado pra trás,quando a primavera me prendeu em sua luz e ao cântico de seus pássaros. Quando escrevi meus melhores trabalhos que não fossem no outono? Sob a luz dispersa de minha velha luminária, vestindo um paletó caseiro, as palavras criavam asas, caindo como a chuva no asfalto escuro lá fora.”
  • Capitulo 3 pdf: “O a-ha sabia. Eles sentiram a apetência análoga às edições modernas de Knut Hamsun em Londres, como ratos entre monturos e extratos da cidade. Viveram na esperança e na certeza de que tinham algo muito grande para a pequena Noruega, como uma força que explodira no peito, a voejar alto sobre o fariasísmo social-democrático da Noruega. É claro que os problemas perfilavam-se, porém eles combatiam-nos. Há quem diga que tratara de sorte. Não para eles. Tinha a ver com talento e como o discernimento de Harket, Furuholmen e Waaktaar foram concebidos num só.”
  • Capitulo 4 pdf:  “- Não viste meus discos do a-ha por aí? – eu disse.
    – Já olhaste debaixo do sofá? – perguntou Haagen, um tanto quanto vago, porém pelo menos teve uma proposta.
    Olhei para onde um dia o sofá lá esteve. Vi um par de meias ímpares cobertas pelo pó e mais alguma coisa semelhante à torradas e queijo de cabra. Ou seria patê de fígado de cerdo? Até onde podia lembrar, eu não tinha tais itens em casa, e também não pretendia ir a fundo no caso.

More soon!

Translator Igor Brito and Paul Waaktaar Savoy.

 

Title photo: Author Pål H. Christiansen in Ouro Preto, Brazil, 1982.

The life and art of Pauli Ahtisaari. Part 1

By Hobo Highbrow, highbrow@lowbrow.com

When I first met the author Pauli Ahtisaari he was sitting on a bench in a park in Helsinki feeding the ducks. He had just finished volume 20 of his autobiographical work “My Life”. Now was the time to sit down for a couple of minutes before diving into work again with a new novel he was planning called the “The Clumsy Ballerina from Tampere”.

The writer as a young codAhtisaari started talking about his new novel as soon as I sat down beside him. “The Clumsy Ballerina from Tampere” was his first attempt on writing crime fiction and this was how it started out:

One day Marketta Kaukolinna finds a dead body in her garden. Chief Inspector Kaari Vainikainen has to leave her tennis lesson to start investigating a possible murder. The body turns out to be the ballerina Taina Paasio from the Helsinki Balley. Marketta Kaukolinna’s

Pauli Ahtisaari as a young writer at the time when he had already finished the first ten volumes of his autobiographical work “My Life”.  Photo: Antero Ahtisaari

neighbours, Anita Suntila and Teemu Repo, claims to have seen nothing, but Chief Inspector Vainikainen isn’t sure about that. She and her partner Emilia Karonen start out on what shall turn out to be a dangerours travel through the world of classical balley.

– What do you think? said Ahtisaari when he had finished.Pål 03.11.06

– Sounds good, I said.

– Do you like Pizza with pepperoni? he asked.

– No, I said.

– Very well, he said and went away in the direction of a shop selling vacuum cleaners and umbrellas.

                                                                                                 

The writer Pauli Ahtisaari working on his novel “The Clumsy Ballerina from Tampere” in his office in Helsinki. This is the only photo of Ahtisaari as an adult.  Photo: Kari Nummi 

 

The conversation with Mr. Ahtisaari had put me in a strange mood. I stayed there on the bench in the park until the darkness surrounded me and I couldn’t see any of the ducks anymore.

Why had he asked whether I liked pizza with pepperoni?

And who had murdered the ballerina Taina Paasio?

The questions went through my mind over and over again on the way back the hotel where I sat down with my laptop on my knees and googled the name Pauli Ahtisaari.

Header_Helsinki_and_sea“Ahtisaari was born in 1958 in a little village in Karelen in the South-East of Finland. He ran away from home already as a three year old because his father gave him strange names like “Little Cucumber” and “Lazy Squirrel” and his mother only made one dish for every meal: porridge. He travelled around Europe and settled in the south of France. Later he studied potato print in Aix en Provence before publishing his first novel “No more porridge please” in 1962. This was an autobiographical novel about his love-hate relation with his mother, father, brother, sister and dog back in Karelen.”

View from Pauli Ahtisaari’s working room in Helsinki.

 To be continued