Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Veien til La La LAN Land. Kapittel 16

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond får en hyggelig prat med en annen hundevenn, mens GrønneLan er utålmodig etter å komme seg opp og frem. Den blåblå vinden blåser ikke i deres retning.

Røde Raymond hørte det banke på bilruten. Og deretter at noen prøvde å åpne døren.

Var det demonstrantene som var tilbake etter en velfortjent pause med røyk og vafler? Hva skulle de finne på nå da? Dra ham og GrønneLan ut på asfalten og kile dem til langt inn i solnedgang og stappe borrer ned i underbuksene på dem?

Han trakk hodet opp av sykkelvesken og fikk øye på en politimann som myste inn gjennom de sotede glassene. Han så ut som om han hadde noe viktig å snakke med dem om. Kanskje gjaldt det overtidoverskridelsene i renovasjonsetaten i La La LAN Land, tenkte Røde Raymond.

Da kunne han bare gå over til den andre siden av bilen og ta det direkte med GrønneLan. Det lå nemlig under ansvarsområdet til byrådet for miljø og samferdsel.

Han satte sykkelvesken trygt ned mellom bena sine på bilgulvet og fiklet litt med barnesikringen på døren. Så gikk den opp og en eim av røyk fra brente bildekk blåste rett i fjeset på ham.

Politimannen kikket inn og smilte.

-Hvordan går det med oss her? sa han.

Røde Raymond fikk frem noen mumlende lyder. Men snart gled de sømløst over i et redselsklynk da fuglebikkja fra tidligere plutselig stakk det dumme fjeset sitt inn av dørsprekken og snuste på ham.

-Nydelig bikkja du har, forresten, sa politimannen.

Røde Raymond svarte ikke. Han tørket vekk litt spy fra leppen, men var ellers lutter øre.

– Jeg har makan selv. Litt større og mer svart, riktignok. Kunne ikke levd uten den, sa politimannen.

– Ikke? sa Raymond.

– Men de er jo fryktelig vimsete, da. Det er sikkert, sa politimannen.

– Joda, sa Raymond.

– En gang stakk den av med håndjernene mine. Jeg fant dem igjen inni skittentøyskurven, lo han.

– Hva skjer egentlig? spurte GrønneLan.

– Denne bikkja bør jo strengt tatt ikke vimse alene på motorveien, gjør den vel? spurte politimannen.

Raymond merket at GrønneLan rørte urolig på seg ved siden av ham. Det betød at det var like før det kom en politisk kanonade fra det ytterste grønne. Det var vel noe med flere sittebenker i ubehandlet treverk foran Rådhuset.

– Hunden deres er nok ferdig med å gjøre bimelim, nå, så kanskje vi skal få den inn i bilen igjen?

Politimannen åpnet døren på vidt gap og slapp bikkja inn i bilen. Den hoppet rett over bakseteryggen og la seg tett inntil sykkelen til GrønneLan.

– Den bikkja er ikke vår! ropte GrønneLan.

– Man ser at dyrene er glad i dere, sa politimannen.

Røde Raymond var litt usikker på hvor han ville hen, men han fant det best å ikke si noe.

– Vi må komme oss videre herfra. Vi har et fly vi skal rekke, ropte GrønneLan.

– Vi rydder en passasje til dere nå, sa politimannen.

 

Siste og avsluttende kapitler

Tidligere kapitler

Leave a Reply