Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Veien til La La LAN Land. Kapittel 14

Av Hobo Highbrow

Stemningen er amper på E-18 ved Strand. Røde Raymond drømmer seg vekk til Langtvekkistan igjen, men blir fort kalt tilbake til den norske politiske virkeligheten når kvalmen kommer sigende på.

Folkemengden kom styrtende til med plakater og bannere, med enda flere fuglebikkjer og kurver med hjemmelagde vafler. Røde Raymond fikk smelt bildøren igjen rett foran nesen på en klåfingret Bærumsfrue som ikke hadde hatt besøk av rørlegger på en stund, og låste og sikret døren ettertrykkelig med barnesikring og gaffatape.

Ropene og slagordene utenfor gikk gjennom marg og bein på dem inni bilen:

LA STRAND LEVE!

ÅT HELVETE MED BYRÅDET I LA LA LAN LAND!

SOFTIS TIL ALLE!

VI VET OM EN RØRLEGGER SOM SNART ER LEDIG!

Brølapene trengte seg sammen rundt bilen og trykket ansiktene sine mot bilvinduene. De så ut som uhyrer fra en fremmed planet, syntes Røde Raymond. Med oppsvulmede lepper, deformerte neser og tunger som ble trykket sammen til en underlig masse som lignet vegetarkjøttbollene som GrønneLan pleide å spise til lunsj.

Raymond følte seg litt småuggen, men han turte ikke åpne vinduet på klem for å få inn litt frisk røyk fra brente bildekk. Han foldet hendene og så ned. Hendene var møkkete etter oppholdet i knehøyde på motorveien, og oppskrapet etter basketaket med hund på bar asfalt.

– Jeg håper ikke dette utarter til gynging, sa Raymond til GrønneLan.

– Hva mener du med gynging? spurte GrønneLan.

Raymond måtte tenke seg om. GrønneLan hadde satt den grønne sykkelvesken sin mellom dem i setet, og nå ble han nysgjerrig på hva hun hadde oppi der. Bortsett fra klassikeren Kildesortererens ABC – fra A til Å, som hun hadde det med å dra frem og lese høyt fra hver gang han slappet litt av mellom byrådsmøtene.

– Du vet vel hva gynging er? sa Røde Raymond.

– Sånn i sin alminnelighet, ja, svarte GrønneLan.

– Jeg liker i alminnelighet ikke gynging, sa Raymond.

Så begynte det å gynge. Først sakte, duvende, som om de satt i en liten båt i bølgene på havet utenfor kysten av Langtvekkistan.  Så litt fortere og heftigere.

Raymond lukket øynene og drømte seg bort et øyeblikk igjen. Det var bare han og GrønneLan der ute på havet, foruten en flaske solkrem med faktor 67.

Da han åpnet øynene igjen så han GrønneLan dumpe opp og ned ved siden av seg i baksetet. Slik hadde han sett henne før. Det var da Byrådet hadde sommeravslutning på Tusenfryd og hun hadde insistert på å kjøre den minste karusellen om og om igjen mens resten av selskapet måtte stå og se på.

Aksjonistene hadde fått skikkelig fart på gyngingen. I førersetet måtte sjåføren holde fast på sjåførluen så den ikke skulle dette av ham. Hver gang de gynget på bilen ropte pøblene:  Hoi! Hallo!

-Kan du se å få en slutt på dette her, Raymond? hvisket GrønneLan mellom sammenbitte tenner.

Røde Raymond tok ansvar og slo direktenummeret til politiet.

 

Neste kapittel

Veien til La La LAN Land. Kapittel 15

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN Land. Kapittel 1

Veien til La La LAN Land. kapittel 2

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Veien til La La LAN Land. Kapittel 5

Veien til La La LAN Land. Kapittel 6

Veien til La La LAN Land. Kapittel 7

Veien til La La LAN Land. Kapittel 8

Veien til La La LAN Land. Kapittel 9

Veien til La La LAN Land. Kapittel 10

Veien til La LA LAN Land. Kapittel 11

Veien til La La LAN Land. Kapittel 12

Veien til La La LAN Land. Kapittel 13

Leave a Reply