Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Veien til La La LAN Land. Kapittel 12

Av Hobo Highbrow

Mens bilene suser forbi ut av La La LAN Land, blir Røde Raymond venner med en blåblå hund og roter seg opp i et hjørne. Men hvor blir det av GrønneLan? Har hun gått opp i røyk?

Røde Raymond sto med mobilen mot øret og lyttet. Ordføreren i Bærum var sikkert i møte i Samferdselsdepartementet for å smiske til seg litt fart i E18-utbyggingen, for hun svarte verken på ett eller fem ring.

Eller hadde hun tatt seg en langhelg på hytta for å fikse taket?

I så fall var det nok best av henne å holde fingrene unna mobilen. I hvert fall så lenge hun balanserte rundt i høyden med taksten på hodet, tenkte Raymond, i det han ble satt over til telefonsvareren og bedt om å legge igjen en beskjed.

Fuglehunden hadde omsider tømt blæren sin. Nå kom den vimsende bort og snuste på buksebenet hans. Den så opp på ham med et bedende blikk. Raymond avsluttet oppringingen uten å legge igjen beskjed, og la telefonen i lommen.

-Var det noe du ville? spurte han hunden. Den så dumt på ham tilbake.

Røde Raymond ble først nå oppmerksom på bilene som suste forbi på vei vekk fra hovedstaden i motsatt retning. Farten var forbausende høy. Det var nok fordi sjåførene prøvde å komme seg unna før bilene deres ble skrudd fra hverandre, kildesortert og solgt av kommunale ansatte i sine enkelte deler til geriljaen i Bortvekkistan. Byrådets mål om bikuber på alle offentlige toaletter innen 2018 hadde nemlig gjort et kraftig innhugg i budsjettene, og det trengtes utvilsomt betydelig ekstern finansiering, konstaterte byrådslederen der han sto.

Hunden satt der fremdeles med rumpa halvveis ned på asfalten og pep. Halen gikk som en feiekost. Snart var asfalten fri for gamle sigarettstumper og karamellpapir i flere meters omkrets.

-Flink bisk, sa Raymond imponert.

Bikkja var jo mer effektiv en halve renovasjonskorpset i La La LAN Land, måtte han medgi. Han klappet den på hodet et par ganger forsiktig.

Litte grann kos kunne han alltids avstå. Han var ingen hjerteløs mann uten følelser. Men hvis den begynte å mase om å få bli med og se på kontoret hans i Rådhuset og drikke rødbrus og spise bokstavkjeks, så var svaret tvert nei.

I det samme la setteren forlabbene rundt låret hans og begynte å jokke som om han om han var en tispe i løpetiden. Raymond prøvde å riste den av seg, men den hang på som en klegg.

– Er ikke det der Røde Raymond? hørte han en aksjonist rope et stykke unna.

– Hvor da? sa en annen aksjonist.

– Der! Bak den svarte bilen.

Bikkja hadde fått opp farten og øynet øyensynlig et håp om at det kunne bli en blå-rød koalisjon ut av parringen. Akkurat der var Raymond urokkelig. Han leflet ikke med konservative krefter. Han prøvde å riste av seg udyret på ny.

– Hva driver han med? spurte en tredje aksjonist.

– Ser ut som om han dresserer hunden sin, sa en fjerde.

Raymond dukket ned og beveget seg krumbøyd tilbake mot bilen. Det var lettere sagt enn gjort med hunden på slep. Det endte med at han snublet og ble liggende på alle fire midt i veien.

Neste kapittel

Tidligere kapitler

Leave a Reply