Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Veien til La La LAN Land. Kapittel 10

Av Hobo Highbrow

Nordavinden blåser duften av brente bildekk rett i fleisen på dem. Røde Raymond dagdrømmer i baksetet, mens GrønneLan hisser seg opp over dette og hint. Trøbbel er rett rundt svingen.

GrønneLan var taus noen sekunder mens bilen kjørte ut av Sandvika og tilbake i retning La La LAN Land. Antakelig regnet hun rynraskt over antall kilometer med sykkelveier som skulle anlegges den nærmeste uken i hovedstaden, eller hvor mange parkeringsplasser som skulle bort, tenkte Raymond og tok en mental snartur i forveien til Langtvekkistan.

Han skulle holde et innlegg på klimakonferansen i en sesjon om «Sykkelklemmens betydning for det grønne skiftet», og et annet i en sesjon om «Byregjering eller Byråd? Hvordan skape dårlig klima i en fei.».

Det første innlegget hadde GrønneLan skrevet for ham. Det andre tok han bare på sparket.

Da veimeldingen plutselig slo inn på radioen og informerte om redusert fremkommelighet på Strand grunnet røykutvikling og demonstrasjoner, foruten høy tetthet av saktekjørende elbiler i kollektivfeltet, ble det fort fart på snakketøyet til byrådet for miljø og samferdsel igjen.

– Jeg fatter ikke at de tør å blande seg i La La LANs saker, utbrøt hun og satte seg opp og frem i setet. Hun så ut som en søt liten unge i tripp trapp-stolen sin, tenkte Raymond og gryntet.
– Når La La LAN Land ikke vil ha noen ny E18 gjennom Bærum får de jaggu meg å holde kjeft her ute, sa GrønneLan.
– Ja, jøss, sa Røde Raymond.
– Hører du hva jeg sier, Raymond? sa GrønneLan.
– Ja, da, sa Raymond.
– Du bare jatter, sa GrønneLan og kløp byrådslederen i armen.

Røde Raymond skvatt til og ble brått revet ut av dagdrømmen sin om det forestående oppholdet i Langtvekkistan. Han hadde akkurat sett for seg noen deilige pauser ved svømmebassenget med forfriskninger mellom sesjonene, med litt bøy og strekk og armhevinger for å imponere GrønneLan.

– For har vi ikke sagt hele tiden at vi skulle stanse denne motorveiutbyggingen, kanskje? Og så klarte vi å stanse den ved Strand. At det innebar at noen gamle trehus må rives er bare peanøtter. Vi vil jo ha tunneler i La LA LAN Land, ikke her ute i provinsen. Det hjelper oss bare ikke til å bli verdens klimahovedstad at Bærum er gjennomhullet som en sveitserost av tunneler, sa hun.

Røde Raymond la merke til at sjåføren prøvde å få kontakt med dem, men GrønneLan var forsvunnet inn i sin egen klimaboble. Hun hevet stemmen enda et hakk og tok tak i armen til Raymond og ristet i ham..

– Du vet at det dør 183,5 mennesker hvert år i La La LAN Land, Raymond? sa GrønneLan.
– Ikke flere? sa Raymond forbauset.
– Jeg snakker ikke om alle som dør, sa GrønneLan.
– Nei? sa Raymond.
– Nå snakker vi om forurensning fra biltrafikken.
– Vet du hvor mange gamlinger som dør av influensa, forresten? De må passe på å ta vaksine, sa Røde Raymond .

Han kunne se den svarte, feite røyken av brennende bildekk stige til værs fra motorveien lenger fremme.

Det var for sent å kjøre av motorveien og komme seg unna på de lokale villaveiene.

 

Neste kapittel

Tidligere kapitler

Leave a Reply