Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Veien til La La LAN Land. Kapittel 9

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond får et svakt øyeblikk ved togstasjonen i Sandvika – eller er det GrønneLan som får det? Tilliten til NSB og Ruter er på vei ned hos begge to.

– Hva skjedde? spurte Røde Raymond.

GrønneLan hadde satt seg ved siden av ham i baksetet med sykkelvesken på fanget, mens sjåføren bakset med å få inn tohjulingen hennes sammen med koffertene i bagasjerommet.
– Det var jo meningen at jeg skulle ta toget tilbake til byen med sykkelen, sa GrønneLan.
– Ja? sa Raymond spent.
– Men så ble det først buss for tog til byen, la hun til.
– Sånt skjer med NSB hele tiden, sa Raymond irritert.
– Jeg stilte meg forrest i køen for å komme noen breiale småbarnsmødre med barnevogner i forkjøpet, slik at jeg kunne snike meg først inn på bussen med sykkelen, fortsatte GrønneLan.
– Godt tenkt, sa Røde Raymond.
– Men så var det plutselig blitt sykkel for buss for tog.
– Er det ikke typisk Ruter? sa Raymond.
– Beklager rotet. Jeg ville definitivt ikke rekke frem i tide, selv med el-sykkel, forsikret GrønneLan.
– Helt i orden, sa Røde Raymond forståelsesfullt.

Raymond hadde blitt mjuk om hjarterota et øyeblikk og kjente plutselig en faderlig omsorg for GrønneLan. Det var ikke ofte byråden for miljø og samferdsel viste et ørlite tegn på svakhet. Det måtte feires.

Skulle han legge en arm rundt henne og trøste litt? Eller gi henne et av de økologiske sitrondropsene han hadde hatt liggende i jakkelommen siden freden i Brømsebro?

Hun hadde stått så pent og pyntelig og ventet med lankene sine på sykkelstyret ved kollektivknutepunktet i Sandvika da de kom kjørende i byrådslederbilen for å redde henne. Hun så ut som om hun var ute en tur og luftet hunden sin.

GrønneLan var et helt knutepunkt i seg selv, hadde Røde Raymond tenkt da, og kjent livsgnisten flamme opp som en OL-ild i den halvgamle kroppen sin.

Han begynte virkelig å glede seg til denne reisen til miljøkonferansen i Langtvekkistan nå som GrønneLan omsider var ombord på skuta.

Fem dager alene med GrønneLan?

Oj, oj, oj, oj!

Smart, trygg og grønn – det var ordene som kom trillende når han skulle beskrive henne nærmere.

Den eneste feilen var egentlig bare at «grønn» skulle vært «rød».

 

Neste kapittel

Tidligere kapitler

Leave a Reply