Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Veien til La La LAN Land. Kapittel 8

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond tar seg en lur i bilen og drømmer om et La La LAN Land fullt av blokker og god gammeldags solidaritet. Men får han med seg hva som er i ferd med å skje langs veien?

Var det et ord som irriterte Røde Raymond så var det “eplehage”.  Ordet hadde en smak av Vestkant som fikk det til å klø nedover beina hans. Sjåføren hadde satt kursen vestover og nå nærmet de seg Storo og Nedre Grefsen som det hadde vært så mye støy rundt den siste tiden. Folket der og i andre småhusområder i La La LAN Land hegnet om «eplehagene» sine som om det stod om dyden til sine overbeskyttede døtre.

Hadde han hatt anledning til å gå på epleslang i oppveksten? Å, nei. Han hadde begynte i rørleggerlæra som syvåring og siden så han ikke et eple før han ble statssekretær og det lå noen halvråtne eksemplarer i fatet på møterommet i departementet. Epler var fryktelig overvurdert, mente Raymond. Skulle man først ha dem måtte de importeres fra land i Afrika i solidaritet og ikke høstes i egne besteborgerlige hager. Sånn var det.

Da bilen passerte Nedre Grefsen lukket han øynene og så for seg blokkene tett i tett bortover. Blokker fulle av fallerte sauebønder som hadde flyttet fra bygda i tur og orden etter hvert som ulven spiste opp sauene deres. Blokker fulle av glade og integreringsvillige flyktninger som øvde på Fola fola blakken natten gjennom på blokkfløytene de hadde fått i gave fra kommunen.

Raymond var overlykkelig for forenklingene i bygningsreglene som nå gjorde det mulig å bygge boliger fortere, billigere, med mindre lys og syltynne vegger av papp. Det ville bli mye hyggeligere slik; tett og sosialt, omtrent som i Kristianias gråbeingårder på slutten av 1800-tallet. Den gang folk var så omtenksomme mot hverandre at de passet naboens potteplanter når noen skulle på utedoen i bakgården en tur.

Fortetting i høyden ville bli et skritt tilbake til solidaritet, samhold og god lytt mellom leilighetene. Bare synd at parafinlykten ikke var moderne lenger, tenkte Røde Raymond.

Da bilen kjørte under Holmenkollbanen ved Gaustad gledet han seg ekstra over tanken på at her ville det om noen år være blokker i et hundremeters belte hele veien opp til Tryvannstårnet. Alle stapp fulle av rørleggerlærlinger med drømmer om å bli politikere.

Litt senere var det Smestad. Her skulle det også fortettes og bli by hele veien ned til Majorstuen. Herlig! Det ville bli en mye hyggeligere by for alle. Alle misfornøyde folk på østkanten kunne flytte hit og bli misfornøyde her istedenfor. Bortsett fra at de aldri ville få råd til det, selvsagt. Men det var da sannelig ikke hans skyld!

Raymond satt og småsov da sjåføren gasset opp og kjørte ut på E18 i ved Lysaker. Snart dukket gangbroen ved Strand opp, men Byrådslederen så ikke den store ansamlingen av folk på broen og langs motorveien på venstre side retning Oslo. Han så ikke gummidekkene som lå i rabatten ved busskuret.

FOTO: CFWesenberg@kolonihaven.no 

Men nå åpnet han med ett øynene og stakk hånden inn i kontormappen og fikk tak i boken Inga Marte hadde gitt ham på vei ut av Rådhuset dagen før:

«Hvordan nå toppen som høysensitiv politiker? Ti trinn på veien mot makt.»

Slike selvhjelpsbøker var ikke akkurat tingen for Røde Raymond. Den siste han leste var «Slå din beste venn i kurong på 30 minutter». Det var på ungdomsskolen. Den hadde ikke vært til hjelp i det hele tatt, tvert imot!  Det hadde tatt ham tyve år å slå Robert, finansbyråden, og alt hadde han lært seg for egen maskin.

Raymond la boken tilbake i mappen. Han hadde glemt å be Inga Marte installere Ruter-appen på mobilen sin igjen. Det måtte han huske på å gjøre når han kom tilbake fra Langtvekkistan.

Hadde han snudd seg akkurat da, ville han sett flammene som plutselig stod meterhøye langs veien bak dem.

 

Neste kapittel

Tidligere kapitler

Leave a Reply