Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Veien til La La LAN Land. Kapittel 4

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond er utålmodig. Han liker ikke bilkø. Han vil hjem fra byen så fort han kan. Byen er i opprør og hjemme venter Monopolspillet med alle sine hoteller og hus.

Det tok en evighet før Røde Raymond kom seg hjem. For det første var det et satans kaos i sentrum fordi Bærumsdemonstrantene hadde kjørt de fjollete små elektriske konebilene sine inn på E18 og forlatt dem låst overalt. De sto i gatekryss og foran inn- og utkjøringer, på hjørner og i midtrabatter.

Skulle det fortsette på denne måten fikk Byrådet sette fart i arbeidet med å fjerne privilegiene til el-bileierne, slik at de ikke lenger kunne kjøre inn fra forstadskommunene og parkere og lade gratis i La La LAN Land, tenkte Raymond.

Han satt i baksetet og okket og stønnet så kraftig at sjåføren til slutt snudde seg og så på ham.
– Kanskje du heller vil hoppe av og ta T-banen? spurte han.
– Hallo? sa Raymond.
– Her er jeg,  sa sjåføren.
– Jeg kan ikke ta T-banen, vettu, sa Raymond.
– Å? sa Sjåføren.
– Inga Marte avinstallerte Ruter-appen min, sa Raymond.

Dernest var det den alminnelige rushtrafikken, som også gjorde det helt umulig å komme frem med bil gjennom byen. Det var jo helt håpløst å bruke bil med alle disse bilene som var i veien, tenkte Raymond irritert. Det måtte han i hvert fall se å få en slutt på.

– Det er jo fort gjort å ordne den appen, sa sjåføren.
– Jeg klarer jo ikke å installere den igjen, sa Raymond.
– La meg prøve, sa sjåføren og rakte frem en hånd.
– Err ‘u gæærn! ropte Røde Raymond.

Sjåføren trakk til seg hånden som var den bitt av en klapperslange.
– Ingen får klå på mobilen min, sa Raymond.
– Nei, sa sjåføren
– Inga Marte er et unntak, la han til.

Sjåføren sukket for seg selv, satte bilen i gir og kjørte noen meter frem før køen stoppet opp igjen.
– Bare kjør på sykkelveiene, du, sa Raymond. – Vi har ikke all verdens tid, heller.

Det var mørkt da Røde Raymond omsider låste seg inn i boligen sin. Det første han gjorde var å trekke gardinene for alle vinduer og så ble han sittende stille noen minutter i sofaen og gjøre avslappende pusteøvelser.

– Ahhhhh, sa han og slapp pusten ut lenge og vel. – Ahhhhh.

Han prøvde å stenge alle andre lyder ute, men det var en pipelyd et eller annet sted i rommet som trengte gjennom.

Piiiip. Piiiip.
– Ahhhhh.
Piiiip. Piiiip.
– Ahhhhh.

Det hørtes ut som om lyden kom fra TV-apparatet. Raymond slo på en lampe og begynte å krabbe rundt på gulvet. Han fant fjernkontrollen under sofaen og slo på TV’n. Bildene fra dagens begivenheter i La La Lan Land dukket opp på skjermen med det samme. Der så han plutselig demonstrantene som sperret trafikken, den omringete byrådsbilen med de sotete vinduene. Slagord som “Stopp raseringen av Strand” og “La Oslo leve!” gjallet i gatene.

Røde Raymond dumpet ned i sofaen igjen. Foran ham lå reiseguiden over Langtvekkistan han kjøpte sist lørdag. Han skulle til Langtvekkistan på klimakonferanse sammen med GrønneLan og skape litt blest om La La LAN Land om noen dager bare. Verdens klimahovedstad over alle klimahovedsteder kunne aldri få nok av god PR i utlandet.

Det var derfor han ikke kunne holde tale på julebordet i Rådhuset. Det var derfor han skulle spille inn den videoen dagen etter der han måtte vrikke på rompa akkurat som Hugh Grant. Han kunne rett og slett ikke være tilstede i egen røde person.

Ved siden av reiseguiden lå Monopolspillet og det store kartet over La La LAN Land. Han pleide å sitte slik i sofaen og studere kartet om kveldene og drømme seg helt bort i storslåtte planer. Ja, de VAR storslåtte, men det var ikke hans stil å drømme smått.

Blikket hans falt på Trosterudveien og området rundt Riis og Gaustad på kartet. Han tok et hotell fra Monopolspillet og plasserte det omtrent der barndomshjemmet til Jonas lå, og lente seg så fornøyd tilbake i sofaen.

Hvert hotell symboliserte et høyhus fullstappet av klimasmarte leiligheter.

Han lo en ond liten latter.

 

Neste kapittel:

Tidligere kapitler:

 

Leave a Reply