Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Veien til La La LAN Land. Kapittel 3

Av Hobo Highbrow

Byen er i opprør. Men sjefen i La La LAN Land har en drøm: At byen hans skal trekke til seg 200.000 nye innbyggere og bli verdens miljøhovedstad. At det skal bli mer vegetarisk på menyen i kantinen på Rådhuset. At hver stasjon på Holmenkollbanen skal ha et høyhus som strekker seg opp gjennom skyene.

Da Røde Raymond skulle hjem fra jobben den dagen sto det en gruppe demonstranter utenfor Rådhuset og ropte slagord. De klossete bannerne så ut som om de var laget av en gjeng barneskoleelever som ville ha mer lommepenger av foreldrene sine.

Han oppdaget dem da byrådslederbilen kjørte opp av garasjen. Han satt i baksetet med solbriller på, fremdeles med en liten hodepine bak pannen. Det var som om de hadde ventet på akkurat ham.

– Hva skjer? spurte han.
– Det er noe med E18 i Bærum, svarte sjåføren og tok en stor sving rundt menneskemengden.

Raymond sank ned i baksetet og prøvde å forsvinne ut av syne. Han hadde et øyeblikk vært redd for at det var et problem med duftviskelærene han ga bort til skoleelever. At det var oppdaget miljøgifter i dem eller noe sånt. E18 var ikke hans problem. Det var noe småtteri som GrønneLan fikk ta seg av.

Han lukket øynene og dermed dukket GrønneLan frem i en av de klimasmarte kjolene sine. Det var da som pokker! Ikke nok med at hun dukket opp på kontoret i tide og utide; nå hadde hun okkupert hjernen hans også. Dette var ikke bra!

Sjåføren bråbremset og kroppen til Raymond ble kastet fremover mot forsetene, men bilbeltet holdt ham heldigvis tilbake, akkurat som den gode gamle partipisken i Arbeiderpartiet.

Da han åpnet øynene igjen bak solbrillene var bilen omringet av demonstranter. Nå var det visst ikke bare E-18 det var snakk om. På plakatene stod noe om rasering av både Smestad og Grefsen og flere andre villaområder. For en drittdag, tenkte Røde Raymond.

Demonstrantene så litt småhissige ut. At disse småborgerlige folkene fra Bærum, Smestad og Grefsen hadde såpass guts imponerte ham. Skulle tro de hadde vokst opp i Groruddalen og måtte sloss for å komme seg frem i verden, akkurat som han. Nå begynte de å gynge på bilen, også.

Foto: CF-Wesenberg/kolonihaven

Mobiltelefonen ringte. Det var Robert.

– Er du der, Raymond? spurte finansbyråden.

– Tror det, sa Raymond.

– Er du kommet hjem? spurte Robert.

– Jeg er i bilen utenfor, sa Raymond. -Hold an, Robert. Det kommer en annen samtale inn.

– Er det deg, Raymond? sa GrønneLan.

– Tror det, sa Raymond.

– Ikke bry deg om de demonstrantene, sa Lan og la på.

Bilen gynget kraftigere og Raymond kjente at han begynte å bli kvalm.

– Er du der fremdeles, Raymond? sa Robert på den andre linjen.

– Tror det, sa Raymond.

– Ikke gå ut av bilen, sa Robert.

 

Det banket på ruten. Det var Robert i den klimasmarte mørke dressen sin. Han så bekymret ut. Sjåføren åpnet døren og finansbyråden klemte seg inn i baksetet på bilen.

– Går det bra med deg? sa han.

– Har ikke kjent etter, sa Raymond.

– Kanskje vi skal ta et slag kurong og en lettøl i kveld, sa Robert.

– Ikke i kveld, Robert, sa Røde Raymond.

 

Neste kapittel:

Tidligere kapitler:

 

Leave a Reply