Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Veien til La La Lan Land. Kapittel 2

Av Hobo Highbrow

Det demokratiske underskuddet fortsetter å stige i byen under de frodige åsene. Hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La Lan Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? Blir det tyve eller tredve etasjer høye blokker på Grefsen? Og hva drømmer Byrådslederen om når han sover ut rusen etter en fredagskveld på byen?

Kvelden etter fredagspilsen hadde Røde Raymond våknet med et rykk hjemme i sengen sin og satt seg rett opp og ned. Han var svett og pulsen gikk i hundre, akkurat som på den lille motoren på el-sykkelen til GrønneLan.

Hva hadde egentlig skjedd kvelden før etter at fredagspilsen hadde blitt både en og to og fem fredagspils? Han husket bare at han hadde gått på bussen omsider, men blitt kjeftet på av en sur sjåfør fordi han hadde avinstallert Ruter-appen sin.

– Det er jo bare meg, hadde han sagt til bussjåføren.

– Og jeg er bare meg, svarte bussjåføren med barnestemme.

– Det er ikke akkurat det samme, da, hadde byrådslederen sagt. – Jeg er jo Raymond. Ser du ikke det?

– Jasså? hadde sjåføren sagt og lent seg litt frem og studert ham nærrmere.

–  Røde Raymond, altså, la Raymond til.

Sjåføren hadde reist seg opp og dratt opp glidelåsen i jakken sin.

– Rød, gul, grønn eller blå – samma faen for meg, hadde han sagt.

Og lempet Røde Raymond av bussen.

 

Raymond tuslet inn på badet og så seg i speilet. Det var ikke noe godt syn. Han håpet han hadde tatt seg bedre ut kvelden før enn nå. Inni hodet hans banket en liten rørleggerlærling med en tang på noen veldig følsomme rør.

Han hadde drømt om henne igjen rett før han våknet. At hun flørtet med ham. Hun hadde sagt hvor barsk han alltid var når han stod frem på fjernsyn og sa sånne tøffe ting som at nå hadde han vedtatt at alle skolebarna i Oslo skulle få et gratis duftviskelær hvert annet år av ham personlig. Det vil si – av kommunen. Hun likte den visjonære Røde Raymond så innmari godt.

Så hadde hun sagt at rumpen hans var fastere i fisken enn Hugh Grants. Og hun visste hva hun snakket om, sa hun, for hun hadde vært på sommerskole i Brighton med Hugh Grant på 1970-tallet.

Hadde hun bedt ham om å vrikke litt på den?

Joda!

Og det hadde han gjort som det selvfølgeligste i verden. For GrønneLan var han i stand til strekke seg svært langt.

Hadde hun kysset ham også?

Han var ikke sikker. Uansett var det bare en drøm.

 

Røde Raymond stod ved vinduet på kontoret sitt i Rådhuset en stund etter at GrønneLan hadde gått og øvde på dansen. Det var ikke så lett som det så ut til å bevege seg perfekt til musikken.

For Hugh Grant var det naturlig. Han hadde jo slik en vidunderlig kroppsbeherskelse. Mens Raymond måtte vedgå at han måtte konsentrere seg voldsomt for å holde orden på kroppsdelene sine. De hadde en tendens til å gå i alle retninger, men mest mot venstre.

– Sånn ja! lød en stemme bak ham.

Så kjente Raymond en hånd på den høyre rumpeballen.

Han kvapp til og snudde seg rundt.

– Fint om du banker på først, Hanna, sa Røde Raymond til byråden for byutvikling.

– Jeg banket både en og to ganger, sa Hanna. – Har du sjekket hørselen i det siste?

Da han så den store bunken med tegninger som byråden for byutvikling hadde lagt foran ham på pulten, ristet Raymond på hodet og dumpet ned i kontorstolen igjen. Han fikk lyst til å stikke av en tur bort på Aker Brygge for å kjøpe seg en softis. men Hanna lot ham ikke slippe unna.

– Se på disse kule skissene til hvordan det kan bli på Nedre Grefsen, sa hun.

– Heter det ikke bare Grefsen? sa Raymond.

– Nedre Grefsen er ned mot Storo, sa Hanna.

– Må jeg? spurte Røde Raymond.

– Hadde vært lurt å ta en titt, sa Hanna.

– Jeg er ikke helt i form i dag, egentlig.

– Jeg kan godt bestille en time hos bedriftslegen til deg, sa Hanna.

– Glem det, sa Raymond.

– Vi tenkte blokker på tredve etasjer når vi har skuffet unna villaeierne, sa byråden.

– Tredve etasjer! utbrøt Røde Raymond.

– Vi må gå hardt ut, ellers har vi ikke noe å forhandle med, sa Hanna.

Den dama er ikke dum, tenkte Røde Raymond.

 

Neste kapittel:

Tidligere kapitler:

Comments

Anne Kathrine Berg says:

Fantastisk bra skrevet. Jeg elsker humoren og ironien. 👏🏻👍🏻👍🏻Venter på fortsettelsen…..😀Tusen takk!

Pål H. Christiansen says:

Takk for tilbakemeldingen. Du skal se det kommer mer en annen kveld jeg prøver å utsette å gå til sengs.

Geir says:

Første gang lurte jeg på om dette ble for mye, mendet blir bare bedre og bedre. Du har en skarp og vittug penn🖒😂/geir

Pål H. Christiansen says:

Takk, Geir. Dette temaet er så overveldende at det fort kan bli for mye, enig i det. Men det ber om å bli tatt fatt i!

Leave a Reply