Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Veien til La La Lan Land. Kapittel 1

Av Hobo Highbrow

Det demokratiske underskuddet stiger i byen under de frodige åsene. Hvem har egentlig makten i Rådhuset i La La Lan Land? Hva slags spill foregår i korridorene og bak lukkede dører? Hvem har vært i bingen med hvem? Dette er ting selv journalistene i sladderpressen snur ryggen til av redsel for å ikke bli tilgodesett ved neste utdeling av tilskudd til innkjøp av el-sykkel.

Solen stod inn gjennom vinduet i Rådhuset i La La Lan Land og lyste opp tennene til GrønneLan så kraftig at Røde Raymond nesten ble blendet av hvitfargen der han satt og fiklet med mobiltelefonen. GrønneLan hadde den lille grønne kjolen på i dag og så veldig fresh ut, syntes Raymond. Det var ikke til å stikke under kontorstolen.

-Vi må gjøre noe med Indre Oslofjord, Røde Raymond, sa GrønneLan og satte seg på kanten av skrivebordet til byrådslederen.

Røde Raymond fortsatte med å fikle med mobiltelefonen. Han hadde sett scenen fra Love Actually åtte ganger på Youtube der Hugh Grant danser ned trappen i Downing Street No. 10 og nå samlet han mot til å begynne med å øve inn dansetrinnene.

– Jo, jo, sa han uten å se opp.

– De Bærumsfolkene kommer inn i hit i stimer, sa GrønneLan.

– Jasså? sa Røde Raymond.

– Det er et problem for byen, sa GrønneLan.

– Hmmm, mumlet Røde Raymond og studerte Grants moves nok en gang på skjermen.

Det var et påfunn av bystyregruppen til Miljøpartiet De i forbindelse med julebordet i Rådhuset at han skulle spille inn sin egen versjon av scenen i Downing Street. Snart kom byrådet for Byutvikling for sjekke at han vrikket på baken nøyaktig som Hugh Grant. Hun tolererte overhodet ingen slinger i valsen.

– Ser du Nesodden og øyene i Bærum og Askerlandet der ute? sa GrønneLan.

Røde Raymond snudde på hodet og kikket ut på utsikten mot fjorden. Det var den som hadde trollbundet ham mest den gangen han var her første gang på besøk. Det var den som gjorde at han så veldig gjerne ville bli byrådsleder.

-Vakkert, sa han og nikket veldig med hodet.

-Vi må få gjort noe med det der. Fort, sa GrønneLan.

-Det er vel bare hyggelig med litt folk i byen, sa Raymond.

-Folk? sa GrønneLan.

-Mennesker, da, sa Røde Raymond.

-Det er La La Lan Lands befolkning som har valgt oss. Husk det, sa GrønneLan.

-Sant det, GrønneLan.

-Torsken er også et miljøproblem. Den kommer inn hit og skiter i havnebassenget og slår med halen. Vi må få orden på det der, Raymond.

– Torsken, også?

Foto: CF-Wesenberg/kolonihaven

– Du har ikke glemt den Grønne Kløften?

– Nei, det har jeg da ikke, protesterte Røde Raymond.

– Hva blir det til?

– Som du vil, GrønneLan.

– Og så vil jeg ha bredere sykkelveier.- Og vimpler på alle sykler der det står “I love La La Lan Land” på.

– Skal se på det, GrønneLan. Skal se på det. Nå må jeg øve.

GrønneLan forsvant ut av kontoret uten å lukke døren etter seg. Røde Raymond sukket og gikk bort og lukket den etter henne. Lan trodde visst han var like tilgjengelig som 7-eleven-butikken på Carl Berner. At han aldri ble sliten av å ha folk rundt seg.

Sånn var de egentlig alle byrådsdamene. De kom rennende rett inn uten å banke på døren til kontoret. En gang satt han og så på VM-stafett i langrenn og gikk glipp av selve innspurten. Det var skikkelig ergerlig!

Han hadde sagt det til byråden for eldre-, helse- og sosialtjenester på den siste fredagspilsen.

– Du er sikkert bare høysensitiv, Raymond, sa Inga Marte.

– Høy på hva? sa Røde Raymond.

– Du er som en app som bare går og går og tar masse strøm, forklarte Inga Marte.

– Vet du forresten hvordan jeg blir kvitt noen apper på telefonen? spurte Røde Raymond.

– Du trenger vel ikke Ruter-appen? sa Inga Marte. – Den tar masse strøm, vet du.

– Bare ta den bort, sa Røde Raymond.

Han likte å snakke med Inga Marte. Hun forstod ham. Han hadde tross alt sin bakgrunn i Sosialistisk Venstreparti.

 

Neste kapittel:

Veien til La La LAN Land. Kapittel 2

Leave a Reply