Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Gutteprat med Rasmus Hansson

Av Pål H. Christiansen

På mine eldre dager har jeg begynt å vandre i skogen. I sommerhalvåret er jeg støtt og stadig å se i Vestmarka eller Bærumsmarka i de utgåtte støvlene mine fra 1972. Jeg liker meg godt blant trærne, langt borte fra bilstøy og kjas og mas. Kropp og sjel finner sammen i en god ro og tankene går sine egne veier.

Ja, dette vet jo du alt om Rasmus, du som elsker isbjørner og det som hører naturen til. Du er nemlig også typen som liker å sette deg ned på en stubbe og sitte der til solen går ned over åsen og du blir frøsen på tærne.

Noen ganger tusler jeg bare på veien innover fra Øverland Gård mot Sæteren Gård, og videre opp de lange bakkene der. Og jeg tenker på at her inne bor det faktisk folk. Langt inni svarte skauen!

Nå vet jeg tilfeldigvis at du bor et stykke oppe i lia fra Øverland Gård, Rasmus. Der har du sannelig funnet deg en trivelig plass, også. Gratulerer med det.

En gang møtte jeg Venstrepolitiker Abid Raja på veien din oppe i skauen der i følge med en gjeng Unge Venstre-sympatisører. De smilte og lo alle sammen og var tydelig så glade over å være sammen ute i finværet. Jeg fikk brosjyre for Venstre og gode greier. Dette var nok også i et valgkampår, ja.

Men du: Er det ikke forbasket trist at partikollegaene dine i Byrådet i Oslo har rotet det til slik med E-18 gjennom bygda vår at det må bygges en ny midlertidig motorvei nede ved Strand – rett gjennom et boligområde?

Du har ikke hørt om det, nei?

Da vet du nok ikke heller det med at huset vårt og flere til på Strand skal rives. Og det på grunn av en unødvendig og dustete motorvei, altså.

Vi er selvfølgelig glade i huset vårt og vil veldig nødig se at det blir knust til pinneved og drøvtygget av sultne gravemaskintenner.

Men kan ikke hus flyttes, da? spør du vel nå.

Det har vi da mange eksempler på, sier du.

Ja, mange gamle hus har blitt revet ned, fraktet avgårde og satt opp igjen i nye omgivelser til glede for nye generasjoner. Sant det, Rasmus.

Nemlig, sier du.

Jeg må si meg enig med deg i at det er fascinerende å kikke på alle husene på Folkemuseet på Bygdøy og på Maihaugen i Lillehammer. Hus med spor av levd liv i forne tider!

Men bilen vår er så liten, Rasmus. Den er bitteliten og tåler ikke stort. Vi har rett og slett ikke tjangs til å få flyttet huset vårt med den.

Kan vi låne bilen din, sier du?

Takk, takk, Rasmus. Du er en god mann.

Kanskje du vil hjelpe oss litt med jobben, også?

Med hammer og brekkjern og godt humør kan to glade gutter flytte fjell, det er sikkert. Ring gjerne den nevenyttige rørleggervennen din Raymond og få med ham. Vi stabler planker og vinduer og løse dørblad på takgrinden på SUVen din og brumm brummer avgårde til en hyggelig tomt et annet sted i Bærum.

Men hvor? Det er en annen sak. Det er vanvittig dyre tomter her omkring, kan du tro.

 

Har du en idé, sier du?

Ja, når du først er inne på det må det da finnes en steinete liten tomt der oppe i skauen ved deg der vi kan sette opp det lille byggmesterhuset vårt fra 1929. Trygt inne i marka vil det ganske riktig verken komme motorveier eller jernbanestasjoner med boligblokker som vil true små koselige hus som vårt. I hvert fall ikke så lenge Guds hånd hviler over markagrensen.

Det tar kanskje mer enn en ettermiddag, dette her. Men resultatet kan bli veldig bra. Vi spanderer pizza underveis selvsagt. Arbeidshansker kan det også bli en råd med.

 

Jeg kommer garantert ikke til å renne ned dørene hos deg i utide.

Jeg har virkelig nok med mitt.

#roadtonowhere

Leave a Reply