Menu

Pål H. Christiansen

Forfatter, journalist og forlegger

Veien til La La LAN land. Kapittel 17-20

Av Hobo Highbrow

GrønneLan imponerer Røde Raymond med en perfekt backhand, mens flyplassen endelig ser ut til å være i sikte. Men det venter mer alvorlig trøbbel rundt neste sving. Hvem har lagt en farlig felle før Sinsenkrysset?

Kapittel 17

GrønneLan åpnet bilvinduet da de var midt i Granfosstunnelen.  Foran dem blinket det i blålyset fra politibilen som eskorterte dem til flyplassen. Hun slang sykkelvesken ut med en sveipende backhandbevegelse som fikk gode gamle Martina Navratilova til å se ut som en sliten gatefeier til sammenligning.

Røde Raymond lot seg imponere. Hadde byrådet for miljø og samferdsel vært like bestemt når det gjaldt å innføre urbant jordbruk i La La LAN Land, hadde akkurat denne tunnelen nå vært pløyd opp og beplantet med biodynamiske multer, tenkte han.

Akkurat det var han litt glad for at ikke hadde skjedd ennå.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 16

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond får en hyggelig prat med en annen hundevenn, mens GrønneLan er utålmodig etter å komme seg opp og frem. Den blåblå vinden blåser ikke i deres retning.

Røde Raymond hørte det banke på bilruten. Og deretter at noen prøvde å åpne døren.

Var det demonstrantene som var tilbake etter en velfortjent pause med røyk og vafler? Hva skulle de finne på nå da? Dra ham og GrønneLan ut på asfalten og kile dem til langt inn i solnedgang og stappe borrer ned i underbuksene på dem?

Han trakk hodet opp av sykkelvesken og fikk øye på en politimann som myste inn gjennom de sotede glassene. Han så ut som om han hadde noe viktig å snakke med dem om. Kanskje gjaldt det overtidoverskridelsene i renovasjonsetaten i La La LAN Land, tenkte Røde Raymond.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 15

Av Hobo Highbrow

Hjelpen er på vei til GrønneLan og Røde Raymond, men nyheter om revolusjonsaktige begivenheter i hovedstaden gjør byrådslederen litt ekstra urolig i magen.

Gyngingen tok brått slutt. Røde Raymond løftet blikket og så ut av vinduet. Blålyset på to politibiler blinket iltert i filene i motgående kjøreretning. Sirenene døde hen og politibilene stanset noen meter lenger mot La La LAN Land.

Demonstrantene trakk seg litt unna, men fortsatte sine taktfaste rop med krav om tunneler og softis på flekken. Nå kjente Raymond spyet komme.

Det var en lenge varslet katastrofe som var i ferd med å innfinne seg. Den krøp oppover halsen og inn i munnen. Det var som pokker! Nå angret han som en fuglehund på at han ikke hadde fulgt rådet til Inga Marte om alltid å ha noen spyposer for hånden i bilen.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 14

Av Hobo Highbrow

Stemningen er amper på E-18 ved Strand. Røde Raymond drømmer seg vekk til Langtvekkistan igjen, men blir fort kalt tilbake til den norske politiske virkeligheten når kvalmen kommer sigende på.

Folkemengden kom styrtende til med plakater og bannere, med enda flere fuglebikkjer og kurver med hjemmelagde vafler. Røde Raymond fikk smelt bildøren igjen rett foran nesen på en klåfingret Bærumsfrue som ikke hadde hatt besøk av rørlegger på en stund, og låste og sikret døren ettertrykkelig med barnesikring og gaffatape.

Ropene og slagordene utenfor gikk gjennom marg og bein på dem inni bilen:

LA STRAND LEVE!

ÅT HELVETE MED BYRÅDET I LA LA LAN LAND!

SOFTIS TIL ALLE!

VI VET OM EN RØRLEGGER SOM SNART ER LEDIG!

Brølapene trengte seg sammen rundt bilen og trykket ansiktene sine mot bilvinduene. De så ut som uhyrer fra en fremmed planet, syntes Røde Raymond. Med oppsvulmede lepper, deformerte neser og tunger som ble trykket sammen til en underlig masse som ligner vegetarkjøttbollene som GrønneLan pleide å spise til lunsj.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 13

Av Hobo Highbrow

GrønneLan har dukket opp for å redde Røde Raymond ut av knipa på E-18. Men selv ikke en grønn engel klarer å holde seg på beina når 90 kilo valgflesk fra Groruddalen gjør seg gjeldende med all sin tyngde.

-Hva driver du med? sa GrønneLan.

Byrådet for miljø og samferdsel hadde omsider kommet seg ut av bilen. Nå stod hun og kastet en mørk skygge over Røde Raymond, som lå og sprellet på asfalten med stumpen i været.

-Få vekk den jævla bikkja, stønnet Raymond.

GrønneLan så på ham omtrent slik som da hun fersket ham i å spise egg av benløse burfugler i rådhuskantinen første gang: Litt spørrende, litt hånlig og temmelig streng i blikket.

-Få den vekk, gjentok Raymond og grep fatt i ankelen til GrønneLan.

Trodde han kanskje at den var halmstrået som kunne redde ham fra å tape kommunevalget i 2019? Mest sannsynlig grep han fatt i det som var ham nærmest for hånden.

GrønneLan på sin side tok tak i halsbåndet på setteren og prøvde å dra den bort med et kraftig rykk. Men ettersom bikkja nærme seg klimaks, lot den seg ikke affisere av dette forsøket fra Miljøpartiet De på å redde mikroklimaet i Østre Bærum.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 12

Av Hobo Highbrow

Mens bilene suser forbi ut av La La LAN Land, blir Røde Raymond venner med en blåblå hund og roter seg opp i et hjørne. Men hvor blir det av GrønneLan? Har hun gått opp i røyk?

Røde Raymond sto med mobilen mot øret og lyttet. Ordføreren i Bærum var sikkert i møte i Samferdselsdepartementet for å smiske til seg litt fart i E18-utbyggingen, for hun svarte verken på ett eller fem ring.

Eller hadde hun tatt seg en langhelg på hytta for å fikse taket?

I så fall var det nok best av henne å holde fingrene unna mobilen. I hvert fall så lenge hun balanserte rundt i høyden med taksten på hodet, tenkte Raymond, i det han ble satt over til telefonsvareren og bedt om å legge igjen en beskjed.

Fuglehunden hadde omsider tømt blæren sin. Nå kom den vimsende bort og snuste på buksebenet hans. Den så opp på ham med et bedende blikk. Raymond avsluttet oppringingen uten å legge igjen beskjed, og la telefonen i lommen.

-Var det noe du ville? spurte han hunden. Den så dumt på ham tilbake.

Røde Raymond ble først nå oppmerksom på bilene som suste forbi på vei vekk fra hovedstaden i motsatt retning. Farten var forbausende høy. Det var nok fordi sjåførene prøvde å komme seg unna før bilene deres ble skrudd fra hverandre, kildesortert og solgt av kommunale ansatte i sine enkelte deler til geriljaen i Bortvekkistan. Byrådets mål om bikuber på alle offentlige toaletter innen 2018 hadde nemlig gjort et kraftig innhugg i budsjettene, og det trengtes utvilsomt betydelig ekstern finansiering, konstaterte byrådslederen der han sto.

Hunden satt der fremdeles med rumpa halvveis ned på asfalten og pep. Halen gikk som en feiekost. Snart var asfalten fri for gamle sigarettstumper og karamellpapir i flere meters omkrets.

-Flink bisk, sa Raymond imponert.

Bikkja var jo mer effektiv en halve renovasjonskorpset i La La LAN Land, måtte han medgi. Han klappet den på hodet et par ganger forsiktig.

Litte grann kos kunne han alltids avstå. Han var ingen hjerteløs mann uten følelser. Men hvis den begynte å mase om å få bli med og se på kontoret hans i Rådhuset og drikke rødbrus og spise bokstavkjeks, så var svaret tvert nei.

I det samme la setteren forlabbene rundt låret hans og begynte å jokke som om han om han var en tispe i løpetiden. Raymond prøvde å riste den av seg, men den hang på som en klegg.

– Er ikke det der Røde Raymond? hørte han en aksjonist rope et stykke unna.

– Hvor da? sa en annen aksjonist.

– Der! Bak den svarte bilen.

Bikkja hadde fått opp farten og øynet øyensynlig et håp om at det kunne bli en blå-rød koalisjon ut av parringen. Akkurat der var Raymond urokkelig. Han leflet ikke med konservative krefter. Han prøvde å riste av seg udyret på ny.

– Hva driver han med? spurte en tredje aksjonist.

– Ser ut som om han dresserer hunden sin, sa en fjerde.

Raymond dukket ned og beveget seg krumbøyd tilbake mot bilen. Det var lettere sagt enn gjort med hunden på slep. Det endte med at han snublet og ble liggende på alle fire midt i veien.

Neste kapittel

Tidligere kapitler

Veien til La La LAN land. Kapittel 11

Av Hobo Highbrow 

Røde Raymond får erfare at Bærums fuglehunder er akkurat så tissetrengte som ryktene sier i Groruddalen. Det gjør ham fly forbannet. Men tar Bærums ordfører telefonen når han ringer henne fra motorveien?

Trafikken sto bom stille. Røde Raymond og GrønneLan satt tafatte og kikket ut av hvert sitt bilvindu, men det var ikke stort de så. Røyken fra de brennende bildekkene drev forbi og stengte sikten i alle retninger.  Men bak røyken et sted hørte de ropene fra aksjonistene som hadde samlet seg litt lenger fremme. Og enda lenger borte fra kom lyden av sirener som nærmet seg.

– Helvetes egoistiske klimaskeptikere, sa GrønneLan.
– Premiefjols!! istemte Raymond.
– Idioter! sa GrønneLan.
– Fjompete eplehageterrorister, repliserte Raymond.

GrønneLan så på ham. – Hva sa du?

– Eplehageterrorister, gjentok Røde Raymond.
– Liker du ikke epler, Raymond? sa GrønneLan.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 10

Av Hobo Highbrow

Nordavinden blåser duften av brente bildekk rett i fleisen på dem. Røde Raymond dagdrømmer i baksetet, mens GrønneLan hisser seg opp over dette og hint. Trøbbel er rett rundt svingen.

GrønneLan var taus noen sekunder mens bilen kjørte ut av Sandvika og tilbake i retning La La LAN Land. Antakelig regnet hun rynraskt over antall kilometer med sykkelveier som skulle anlegges den nærmeste uken i hovedstaden, eller hvor mange parkeringsplasser som skulle bort, tenkte Raymond og tok en mental snartur i forveien til Langtvekkistan.

Han skulle holde et innlegg på klimakonferansen i en sesjon om «Sykkelklemmens betydning for det grønne skiftet», og et annet i en sesjon om «Byregjering eller Byråd? Hvordan skape dårlig klima i en fei.».

Det første innlegget hadde GrønneLan skrevet for ham. Det andre tok han bare på sparket.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 9

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond får et svakt øyeblikk ved togstasjonen i Sandvika – eller er det GrønneLan som får det? Tilliten til NSB og Ruter er på vei ned hos begge to.

– Hva skjedde? spurte Røde Raymond.

GrønneLan hadde satt seg ved siden av ham i baksetet med sykkelvesken på fanget, mens sjåføren bakset med å få inn tohjulingen hennes sammen med koffertene i bagasjerommet.
– Det var jo meningen at jeg skulle ta toget tilbake til byen med sykkelen, sa GrønneLan.
– Ja? sa Raymond spent.
– Men så ble det først buss for tog til byen, la hun til.
– Sånt skjer med NSB hele tiden, sa Raymond irritert.
– Jeg stilte meg forrest i køen for å komme noen breiale småbarnsmødre med barnevogner i forkjøpet, slik at jeg kunne snike meg først inn på bussen med sykkelen, fortsatte GrønneLan.
– Godt tenkt, sa Røde Raymond.
– Men så var det plutselig blitt sykkel for buss for tog.
– Er det ikke typisk Ruter? sa Raymond.
– Beklager rotet. Jeg ville definitivt ikke rekke frem i tide, selv med el-sykkel, forsikret GrønneLan.
– Helt i orden, sa Røde Raymond forståelsesfullt.

(more…)

Veien til La La LAN Land. Kapittel 8

Av Hobo Highbrow

Røde Raymond tar seg en lur i bilen og drømmer om et La La LAN Land fullt av blokker og god gammeldags solidaritet. Men får han med seg hva som er i ferd med å skje langs veien?

Var det et ord som irriterte Røde Raymond så var det “eplehage”.  Ordet hadde en smak av Vestkant som fikk det til å klø nedover beina hans. Sjåføren hadde satt kursen vestover og nå nærmet de seg Storo og Nedre Grefsen som det hadde vært så mye støy rundt den siste tiden. Folket der og i andre småhusområder i La La LAN Land hegnet om «eplehagene» sine som om det stod om dyden til sine overbeskyttede døtre.

Hadde han hatt anledning til å gå på epleslang i oppveksten? Å, nei. Han hadde begynte i rørleggerlæra som syvåring og siden så han ikke et eple før han ble statssekretær og det lå noen halvråtne eksemplarer i fatet på møterommet i departementet. Epler var fryktelig overvurdert, mente Raymond. Skulle man først ha dem måtte de importeres fra land i Afrika i solidaritet og ikke høstes i egne besteborgerlige hager. Sånn var det.

Da bilen passerte Nedre Grefsen lukket han øynene og så for seg blokkene tett i tett bortover. Blokker fulle av fallerte sauebønder som hadde flyttet fra bygda i tur og orden etter hvert som ulven spiste opp sauene deres. Blokker fulle av glade og integreringsvillige flyktninger som øvde på Fola fola blakken natten gjennom på blokkfløytene de hadde fått i gave fra kommunen.

Raymond var overlykkelig for forenklingene i bygningsreglene som nå gjorde det mulig å bygge boliger fortere, billigere, med mindre lys og syltynne vegger av papp. Det ville bli mye hyggeligere slik; tett og sosialt, omtrent som i Kristianias gråbeingårder på slutten av 1800-tallet. Den gang folk var så omtenksomme mot hverandre at de passet naboens potteplanter når noen skulle på utedoen i bakgården en tur.

Fortetting i høyden ville bli et skritt tilbake til solidaritet, samhold og god lytt mellom leilighetene. Bare synd at parafinlykten ikke var moderne lenger, tenkte Røde Raymond.

Da bilen kjørte under Holmenkollbanen ved Gaustad gledet han seg ekstra over tanken på at her ville det om noen år være blokker i et hundremeters belte hele veien opp til Tryvannstårnet. Alle stapp fulle av rørleggerlærlinger med drømmer om å bli politikere.

Litt senere var det Smestad. Her skulle det også fortettes og bli by hele veien ned til Majorstuen. Herlig! Det ville bli en mye hyggeligere by for alle. Alle misfornøyde folk på østkanten kunne flytte hit og bli misfornøyde her istedenfor. Bortsett fra at de aldri ville få råd til det, selvsagt. Men det var da sannelig ikke hans skyld!

Raymond satt og småsov da sjåføren gasset opp og kjørte ut på E18 i ved Lysaker. Snart dukket gangbroen ved Strand opp, men Byrådslederen så ikke den store ansamlingen av folk på broen og langs motorveien på venstre side retning Oslo. Han så ikke gummidekkene som lå i rabatten ved busskuret.

FOTO: CFWesenberg@kolonihaven.no 

Men nå åpnet han med ett øynene og stakk hånden inn i kontormappen og fikk tak i boken Inga Marte hadde gitt ham på vei ut av Rådhuset dagen før:

«Hvordan nå toppen som høysensitiv politiker? Ti trinn på veien mot makt.»

Slike selvhjelpsbøker var ikke akkurat tingen for Røde Raymond. Den siste han leste var «Slå din beste venn i kurong på 30 minutter». Det var på ungdomsskolen. Den hadde ikke vært til hjelp i det hele tatt, tvert imot!  Det hadde tatt ham tyve år å slå Robert, finansbyråden, og alt hadde han lært seg for egen maskin.

Raymond la boken tilbake i mappen. Han hadde glemt å be Inga Marte installere Ruter-appen på mobilen sin igjen. Det måtte han huske på å gjøre når han kom tilbake fra Langtvekkistan.

Hadde han snudd seg akkurat da, ville han sett flammene som plutselig stod meterhøye langs veien bak dem.

 

Neste kapittel

Tidligere kapitler